SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Politisk endring: hva sosiale medier kan - og ikke kan gjøre

Get the Flash Player to see this player.

Gjør sosiale medier politisk endring lettere? Er det sant at de allerede har vært drivkraften bak politiske endringer? Her skisserer eksperter hvordan sosiale medier har vært en spillforandrer - men også de begrensninger de har.

 Undertitler: / Av

Politisk endring: Hva sosiale medier kan og ikke kan gjøre.

Da folk sto opp i Nord-Afrika,

spurte Time Magazine, HuffPost,

selv New York Times,

om hendelsene der kunne kalles en Facebook-revolusjon.

Selv om disse revolusjonene kan ha skjedd uten sosiale medier,

ville farten som de har skjedd i

vært mye, mye annerledes.

Jeg tror sosiale medier har vært veldig viktige.

Sosiale medier gir dem et trygt sted.

De trenger ikke vite noe om deg på Twitter eller Facebook.

I krisetider tror jeg folk leter etter informasjon

der de kan finne den. Hvis de har tilgang til internett,

er Facebook et sted de kan bruke.

En av yndlingene for bevegelsen, Facebook,

ble etablert på østkysten av Amerika.

Men da den nådde vestkysten, California,

tok dens eksplosive kraft av. Så hvordan ser California

de sosiale mediers rolle i å skape endring?

Når du ser på revolusjoner har man vanligvis en leder.

Man har vanligvis en hær av enkeltpersoner som er årsaken,

motivasjonen.

Men nå ser vi revolusjoner uten det.

Vi ser demokratisk endring, eller det vi håper er demokratisk endring,

finne sted på et bredt grunnlag støtte som er uten leder.

Så hvordan bidrar sosiale medier til å få til endring?

Sosiale medier, det som de har gjort er å virkelig, plutselig vise lyset

eller kanskje den enorme rikdommen på toppen.

Og også det som er mulig i andre land.

Når du bare lar folk begynne å tale selv

og de deretter finner andre folk,

som de kanskje ikke møter i sitt dagligliv,

som har den samme følelsen, det er en svært kraftig prosess.

Du når et punkt der plutselig

kjelen koker over

og folk ser plutselig at de ikke er de eneste.

Det er som en rask brann ute av kontroll, på en måte, med en sterk vind

som plutselig fører til kontakt mellom folk

som innser at mange føler på samme måten som de gjør,

og at det kan være mulig å gjøre noe med det.

Og hvorfor har bruken av sosiale medier spredt seg så raskt?

Det gode er at redskapene er gratis eller svært billige,

Facebook og Twitter er gratis. Du kan starte en Ning webside

som er en annen webside av sosiale medier.

Enkeltpersoner kan nå organsiere nesten gratis,

dele informasjon nesten gratis,

og det gir dem mulighet til å dele ideer, til å samles,

til å kreve endring, på kort sikt,

der det før ville ha vært mye vanskeligere.

Men dette er bare del av bildet. Hvor mye kred kan sosiale medier

ta for de siste politiske endringene i Nord-Afrika?

Sosiale medier er mye bredere enn å sende 144 bokstaver over Twitter

eller oppdatere din status på Facebook. De er nyttlige,

men bare hvis du ser på hvordan folk deler videoer og informasjon,

i Egypt, i Tunisia, i Libya,

det er hovedsakelig med SMS. Det er ikke først og fremst gjennom Twitter.

Så hvordan ble utsagnet Facebook-revolusjon til?

Det er mye med disse opprørene som folk ikke kan forstå.

De ser etter noen form for fornuft. Hvordan skjedde dette?

Jeg tror de slenger seg på lasset....

Her er de siste lekene, og se på alle som leker med dem.

Dette er ikke for å nedvurdere rollen til de sosiale medier,

men ettersom folk prøver å finne ut av det sier de:

Her er redskapene som gjorde at det skjedde. Jeg tror ikke det stemmer.

Vi observerer Twitter så vi gir Twitter masse kred,

men det er mye mer kommunisering som finner sted.

For de som kaller dette Twitter- eller Facebook-revolusjonen,

tror jeg at det er en misvisende benevnelse som er urettfordig for folk

som gikk ut på gatene og risikerte eller til og med mistet livet

for disse revolusjonenes skkyld.

Fakta på bakken i Nord-Afrika synes å bekrefte

begrensningene ved de sosiale mediers rolle der.

I Egypt fant den største veksten i protestene sted

etter at regjeringen stengte internett.

Jeg tror at de sosiale medier starter ideen. De får folk involvert.

Men så vil protesten gå sin egen vei.

Den egyptiske regjeringen stengte alt den kunne.

Alt fra internett til togsystemet.

Ideen var å prøve å lamme denne bevegelsen, men det gikk ikke.

Disse revolusjonære bevegelsene utvikler et slags momentum

og når de er i bevegelse hjelper det ikke hva regjeringen gjør.

Politisk endring: Hva sosiale medier kan og ikke kan gjøre.

Da folk sto opp i Nord-Afrika,

spurte Time Magazine, HuffPost,

selv New York Times,

om hendelsene der kunne kalles en Facebook-revolusjon.

Selv om disse revolusjonene kan ha skjedd uten sosiale medier,

ville farten som de har skjedd i

vært mye, mye annerledes.

Jeg tror sosiale medier har vært veldig viktige.

Sosiale medier gir dem et trygt sted.

De trenger ikke vite noe om deg på Twitter eller Facebook.

I krisetider tror jeg folk leter etter informasjon

der de kan finne den. Hvis de har tilgang til internett,

er Facebook et sted de kan bruke.

En av yndlingene for bevegelsen, Facebook,

ble etablert på østkysten av Amerika.

Men da den nådde vestkysten, California,

tok dens eksplosive kraft av. Så hvordan ser California

de sosiale mediers rolle i å skape endring?

Når du ser på revolusjoner har man vanligvis en leder.

Man har vanligvis en hær av enkeltpersoner som er årsaken,

motivasjonen.

Men nå ser vi revolusjoner uten det.

Vi ser demokratisk endring, eller det vi håper er demokratisk endring,

finne sted på et bredt grunnlag støtte som er uten leder.

Så hvordan bidrar sosiale medier til å få til endring?

Sosiale medier, det som de har gjort er å virkelig, plutselig vise lyset

eller kanskje den enorme rikdommen på toppen.

Og også det som er mulig i andre land.

Når du bare lar folk begynne å tale selv

og de deretter finner andre folk,

som de kanskje ikke møter i sitt dagligliv,

som har den samme følelsen, det er en svært kraftig prosess.

Du når et punkt der plutselig

kjelen koker over

og folk ser plutselig at de ikke er de eneste.

Det er som en rask brann ute av kontroll, på en måte, med en sterk vind

som plutselig fører til kontakt mellom folk

som innser at mange føler på samme måten som de gjør,

og at det kan være mulig å gjøre noe med det.

Og hvorfor har bruken av sosiale medier spredt seg så raskt?

Det gode er at redskapene er gratis eller svært billige,

Facebook og Twitter er gratis. Du kan starte en Ning webside

som er en annen webside av sosiale medier.

Enkeltpersoner kan nå organsiere nesten gratis,

dele informasjon nesten gratis,

og det gir dem mulighet til å dele ideer, til å samles,

til å kreve endring, på kort sikt,

der det før ville ha vært mye vanskeligere.

Men dette er bare del av bildet. Hvor mye kred kan sosiale medier

ta for de siste politiske endringene i Nord-Afrika?

Sosiale medier er mye bredere enn å sende 144 bokstaver over Twitter

eller oppdatere din status på Facebook. De er nyttlige,

men bare hvis du ser på hvordan folk deler videoer og informasjon,

i Egypt, i Tunisia, i Libya,

det er hovedsakelig med SMS. Det er ikke først og fremst gjennom Twitter.

Så hvordan ble utsagnet Facebook-revolusjon til?

Det er mye med disse opprørene som folk ikke kan forstå.

De ser etter noen form for fornuft. Hvordan skjedde dette?

Jeg tror de slenger seg på lasset....

Her er de siste lekene, og se på alle som leker med dem.

Dette er ikke for å nedvurdere rollen til de sosiale medier,

men ettersom folk prøver å finne ut av det sier de:

Her er redskapene som gjorde at det skjedde. Jeg tror ikke det stemmer.

Vi observerer Twitter så vi gir Twitter masse kred,

men det er mye mer kommunisering som finner sted.

For de som kaller dette Twitter- eller Facebook-revolusjonen,

tror jeg at det er en misvisende benevnelse som er urettfordig for folk

som gikk ut på gatene og risikerte eller til og med mistet livet

for disse revolusjonenes skkyld.

Fakta på bakken i Nord-Afrika synes å bekrefte

begrensningene ved de sosiale mediers rolle der.

I Egypt fant den største veksten i protestene sted

etter at regjeringen stengte internett.

Jeg tror at de sosiale medier starter ideen. De får folk involvert.

Men så vil protesten gå sin egen vei.

Den egyptiske regjeringen stengte alt den kunne.

Alt fra internett til togsystemet.

Ideen var å prøve å lamme denne bevegelsen, men det gikk ikke.

Disse revolusjonære bevegelsene utvikler et slags momentum

og når de er i bevegelse hjelper det ikke hva regjeringen gjør.

Les mer:nye medier
Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink