SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Gjenoppbyggingen vil ikke bli tvitret

Sosiale medier har ført til store endringer, sier Susannah Vila. Deres betydning i de siste opprørene bør ikke undervurderes. Men disse samme hendelsene har også vist at en av de sosiale mediers styrke - å være lederløs - også kan vise seg å være en av deres svakheter.

Ideen bak musikeren Gil Scott Herons sang fra 1971 , "the revolution will not be televised" var ikke at det ville være vanskelig å finne protestbilder på TV, men at som de bildene, drevet av behovene til annonsørene som de var, ikke egentlig kunne representere gateprotest. “The revolution” will not “go better with coke” or “fight the germs that cause bad breath,” synges det. “The revolution” is people, out on the street and “looking for a brighter day.

De personene, som revolusjonene i Nord-Afrika har gjort det klart, sender i dag ut bilder, videoer, tvitringer og statusoppdateringer direkte – uten cola-reklamer – til resten av verden. Det er kanskje ikke alle, men det er nok av dem, og det er grunn til å ha tillit til evnen til disse velmenende protestanter og støttespillere til å tvitre, tekste budskap på Facebook, og ellers laste opp et bilde av en revolusjon som er slik som folk vil ha den.

Vær imidlertid mindre optimistisk med hensyn til utsiktene for det som kommer etterpå.

At verden har fulgt opprørene i Nord-Afrika og Midtøsten på den måten som de har skjedd, alltid gått videre til den neste presserende historien, fører til uro med hensyn til konsekvensene av dagens mediamiljø for demokratiske overganger (eller mangel på sådanne). Av mange grunner er det vanskeligere å tvitre gjenoppbyggingen enn revolusjonen. For det første, uansett er det verdt å understreke den rollen som online-redskaper og mobiltelefoner spilte i revolusjonen.

“Teknologi er god til å spre nyheter i et diktatur om …. hvor mange folk som er utilfredse og ikke kjøper propagandaen”

I Tunis og Egypt førte de sosiale medier til at informasjon spredte seg mye raskere. ”Jeg hadde ikke engang hørt om Sidi Bouzid,” sa en tunisisk aktivist til meg om den byen der den 28 år gamle, arbeidsledige Mohamed Bouazizi brant seg levende foran en regjeringsbygning den 17. desember, noe som satte i gang bølgen av protester som til slutt fortrengte president Ben Ali.

Det spilte ingen rolle at Bouazizi selv ikke var en ivrig internett-bruker, enn si en online-aktivist. Det som betød noe var at nyhetene om hans handling spredte seg raskt fra det landlige Tunisia til byene, og gjorde stadig flere av den ungdommelige befolkningen, som allerede var på grensen til raseri, rasende.

Snart protesterte tusener av unge mennesker i navnet til det som skjedde i Sidi Bouzid og krevde at verden skulle bli oppmerksomme. Da noen nyhetsbyråer ble oppmerksomme på det som hadde skjedd, dekket de protestene ikke bare ved å sende inn sine egne folk, men ved å følge Twitter hashtag (#Sidibouzid) og videoer som ble lastet opp på Facebook og YouTube fra bakken.

I det som ble til en anselig sirkel av mediaproduksjon og spredning, spilte slike nettverk som Al-Jazeera og France 24 protestanters mobiltelefonvideoer på TV, protestantene lastet opp flere videoer fra gaten, nettverkene viste disse, og så videre. Dette fortsatte til mange flere fulgte #Sidibouzid enn de som ellers ville ha gjort det, og mange flere folk var til stede og lastet opp informasjon fra gatene i Tunisia enn det ellers ville ha vært.

For det andre lot nye kommunikasjonsverktøy folk finne hverandre og snakke sammen om dagens hendelser i miljøer der undertrykkelse gjør dette mye vanskeligere. I for eksempel Egypt kunne man ikke samles i grupper på mer enn 5 i henhold til kriseloven, men, i løpet av 6-årsperioden mellom Den egyptiske bevegelse for endring i 2004 og kamp mot politibrutalitet sommeren 2010 øket antall egyptere på Facebook med rundt 4 millioner.

I virtuelle fora fikk disse egyptere som var på internett kontakt med andre, og ga uttrykk for sinne online når de ikke kunne gjøre det på gaten. Journalist Nicholas Kristof, som dekket protestene på Tiannamen-plassen i 1989, og som har vært i Egypt og Bahrain dette året, understreket dette fenomenet i en samtale jeg hadde med han, og da sa han at ”teknologi er god til å spre nyheter i et diktatur om …. hvor mange folk som er utilfredse og ikke kjøper propagandaen.”

Mens unge og utdannede egyptere utvekslet ideer online, svulmet resten av befolkningens økonomiske, sosiale og politiske frustrasjoner opp. Innen 2011, da uroen begynte, hadde en gjensidig forsterkende kommunikasjonskanal begynt å danne seg mellom minoriteten som var online og alle andre. Sant nok, de fleste var ikke på Facebook eller Twitter, men informasjonen spredte seg fra nettverkene til samfunnet som sådan.

Som et eksempel, prøv å husk et bilde som dukket opp på Twitter på høyden av de egyptiske protestene, som viste en gammel, sliten mann som bar et banner som sa ”takk egyptisk Facebook-ungdom”. For ham spilte ikke Facebook noen rolle i hans oppfatning av revolusjonen fordi han brukte det, men heller fordi det hjalp unge mennesker som tente det til å mobilisere hverandre.

Å vokse opp med tilgang til det umiddelbare som online redskaper gir, gjør at man i større grad vil slåss for det hvis det blir tatt fra oss.

Historier (slik som de om Mohamed Bouzizi eller Khaled Said) og folk gir brennstoff til revolusjon fordi deres væremåte fører til endring, og et grunnleggende endret informasjonsmiljø former menneskelig væremåte. Nettverkmediamiljøet selv kan ha positive konsekvenser for aktivisme. I Egypt var ikke internett sensurert i omfattende grad. Unge mennesker var vant til den umiddelbarhet som Facebook og Twitter gir, så da de mistet tilgang til det som et resultat av president Mubaraks forsøk på å kvele protestene ved å stenge nettet, oversvømmet disse ”tastaturaktivistene” gatene. Å vokse opp med tilgang til det umiddelbare som online redskaper gir, gjør at man i større grad vil slåss for det hvis det blir tatt fra oss.

Men kan tastaturaktivister styre et land, og kan de gjøre det uten støtte av det internasjonale publikummet som var så limt til hendelsene i deres revolusjon? Det er dette spørsmålet som tilskuerne nå bør stri med.

De tidligere nevnte fordelene med sosiale medier for å mobilisere og organisere er alt i alt mer skadelige for regjeringsstyring. Se på Egypt, der de revolusjonære vet svært godt at deres revolusjon ikke er over, men de klarer åpenbart ikke å identifisere de rette, politiske ledere for å fylle et maktvakuum innen egne rekker. Det er langt fra rart å si at deres forsøk på å gjøre dette vil lykkes bedre hvis de hadde noen på toppen av den revolusjonære lederstrukturen. Og likevel er denne mangel på en tradisjonell, hierarkisk struktur et av de viktigste kjennetegnene ved 25. januaropprøret og bevegelser i det 21. århundre generelt.

Det er ikke lenger overraskende for et Facebook-forum å fange den rette siden av omstendighetene og eksplodere i antall, som ofte fører til offline-endring og produserer overraskende, lite sannsynlige og til og med tilfeldige ledere. På samme måte burde det ikke være overraskende at disse lederne ikke har de nødvendige ferdigheter til å påvirke sine nye tilhengere, å bygge kapasitet og la kampen vokse til en levedyktig organisasjon eller regjering.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink