SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Egypt og Facebook: på tide å oppdatere status

“Revolusjon 2.0” fant sted i Egypt i henhold til noen kilder. Ikke tilfelle, hevder Will Heaven. Han peker på åpenbare bevis som indikerer at Vesten kan være skyldige i å se hendelsene i Egypt gjennom vestlige briller.

Wael Ghonim var en ny mediajapp før han ble en revolusjonær helt. På midten av 2010 kunne du finne den 30-årige Google-lederen ved svømmebassenget i villaen i Dubai, eller kjørende rundt med sine venner i det han kaller ”kule biler”.

Seks måneder senere og bildet har endret seg radikalt. En utslitt Ghonim holder en mikrofon på Tahrir-plassen, i sin fødeby Cairo, og roper arabiske slagord til titusener av demonstranter – han har blitt løslatt av Husni Mubaraks regime etter 12 dager i fengsel. Neste dag høres Ghonim som en seierherre. . “Dette var en internett-revolusjon,” sier han til CNN, “Jeg vil kalle den revolusjon 2.0.”

Hva gjorde at Wael Ghonim kom hjem? Og har han rett med hensyn til Egypts revolusjon?

Svaret på det første spørsmålet begynner med det brutale mordet på en 28-årig, egyptisk forretningsmann, Khaled Said, i juni 2010. Helt tilfeldig skaffet Said seg en film av korrupte politimenn som delte beslaglagt narkotika og kontanter. Man tror han fikk dem tilfeldig, via Bluetooth, da han satt i fred og ro på en internett-kafe i Alexandria. Men Said slettet ikke den belastende videoen – han lastet den modig opp på internett.

Vitner sier at hodet hans ble slått mot et marmorbord gjentatte ganger før han ble dratt utenfor og sparket til døde.

Detaljene som førte til drapet er uklare. Men vi vet at flere uker senere så to av de samme politimennene Khaled Said gående utenfor internett-kafeen. De tok ham inn, og angrep. Vitner sier at hodet hans ble slått mot et marmorbord gjentatte ganger før han ble dratt utenfor og sparket til døde.

For andre gang blir internett tatt i bruk. En politirapport hevder at han døde etter å ha svelget en pose marihuana. Men Saids familie fikk bilder av hans forslåtte kropp fra en begravelsesvakt. Kjeven hans, som var ute av ledd på grunn av en politimanns støvel, var tilstrekkelig bevis på at det var dekket over. Så på tross av egyptiske myndigheter ble bildene publisert online av Saids fettere. De ble en sjokkerende, smittsom sensasjon.

Den nådde til og med Wael Ghonim i Dubai – så Googles markedssjef i Midtøsten og Nord-Afrika bestemte seg for å handle. Han opprettet en ny Facebook-side for å vise den, og kalte den it “We Are All Khaled Said”, og brukte dekknavnet “ElShaheed” (martyren) for å skjule sin egen identitet. Ved slutten av januar 2011 hadde siden mer enn 350.000 tilhengere. Det var da Ghonim inviterte disse tilhengerne til å protestere mot det egyptiske regime den 25. januar.

© AP / Peter Macdiarmid

Noen tilskuere - inkludert meg - er ikke så sikre på at Ghonim organiserte en revolusjon

Denne lineære fortellingen, eller i det minste deler av den, har fengslet en vestlig tilhørerskare. Historien forklarer hvorfor Wael Ghonim kom hjem til Egypt. Men det er det som skjedde videre som det virkelig må stilles spørsmål ved.

Kort sagt tror noen tilskuere at den lineære fortellingen fortsetter. At Ghonims Facebook-gruppe inspirerte titusener av protestanter til å gå ut på gatene den 25. januar, noe som – til slutt – ville føre til Mubaraks undergang. Den 30. januar spurte for eksempel Newsweek , “Hvem er ElShaheed?” Den anonyme aktivisten, sa magasinet, sto “bak Egypts oppstand”.

Da han avslørte sin identitet, profilerte det samme magasinet Wael Ghonim som “Facebook-frihetskjemperen”. New York Times, derimot, ga andpustent en beskrivelse av “Wael Ghonims Egypt” – det ville være Ghonim, slo artikkelen fast, som ville ”erklære et fritt Egypt åpent for business”.

Men andre tilskuere – inkludert meg – er ikke så sikre på at Ghonim organiserte en revolusjon. Eller at han sto bak Egypts oppstand. Eller, at dette faktisk var en internettrevolusjon – ”en revolusjon 2.0”. Den lineære fortellingen har, synes det som, blitt strukket og pakket inn på nytt, men den er bare ikke nøyaktig. For sin del er denne Google markedsføreren uten tvil en modig mann. Men han har ikke nødvendigvis rett.

For det første, la oss begynne med begynnelsen. Hvilken del av Egypts 3.4 millioner Facebook-brukere fulgte Wael Ghonims “We Are All Khaled Said”-side i januar 2010? Vi har ingen peiling på hvor mange som faktisk var i landet. Da den ble skrevet var det mulig å følge siden ved å bruke min egen Facebook-profil i Storbritannia. Hvor mange andre fulgte siden fra utenfor Egypt? Hvor mange titusener av arabiske diaspora – amerikansk-egyptere, for eksempel? Ingen vet.

Fremmøtet den 25. januar satte en historisk presedens. Hadde Wael Ghonims 6-måneders gamle Facebook-side en del i dette? Nesten sikkert, ja. Men andre faktorer hindret dens betydning i stor grad, ikke minst at Tunisia hadde kastet en diktator bare ni dager tidligere. Protestene – hvis man tør si det – ville trolig ha funnet sted uten hjelp av Facebook eller andre sosiale nettverk som Twitter. Den 25. januar er en nasjonal helligdag I Egypt.

Twitter-revolusjonen var overdrevet

Så er det TV. De vestlige media – og mesteparten av de egyptiske – hørte først om Wael Ghonim da han opptrådte på Drømme-TV, intervjuet bare få timer etter at han ble løslatt fra 12 dager i fengsel. Han fortalte sin historie og gråt for de protestantene som ble drept mens han satt i fengsel. Dette, som en egyptisk spaltist sa, ga revolusjonen ”et adrenalinskudd i hjertet”. Oppmøtet økte betraktelig.

Men denne forskjellen er viktig: et betydelig TV-intervju med en ekspert på sosiale medier – en som kanskje legemliggjorde Egypts håp for fremtiden – har lite å gjøre med sosiale medier selv. De to medier har blitt blandet sammen, og sannsynligheten er at TV (spesielt satellitt-TV) hadde en enorm påvirkning på den egyptiske revolusjonen. Som Fares Braizat, fra det Qatar-baserte Arab Center for Research and Policy Studies, har sagt: “Al-Jazeera har gitt folket en stemme som de ikke hadde før.”

Vesten har en lang historie når det gjelder å overvurdere virkningen av sosiale medier. Irans grønne revolusjon i 2009 ble kjent under et annet navn – ”Twitter-revolusjonen” (blant annet beskrev Washington Times og BBC World Service den med den terminologien). Bruken av sosiale medier av opposisjonsbevegelsen skapte overskrifter over hele verden. Som Clay Shirky hevdet den gang: “Det er nå. Det store. Dette er den første revolusjonen som har blitt slynget med stor kraft ut på den globale scene og transformert av sosiale medier.

© Reuters

Men Twitter-revolusjonen var overdrevet. I Evgeny Morozovs bok The Net Delusion viser han at, i henhold til analyser av Sysomos (et selskap som analyserer sosiale medier), var det ”bare registrert 19.235 Twitter-kontoer i Iran (0,027 prosent av befolkningen) like før valgene i 2009”. Med andre ord, som Hamid Tehrani, den persiske redaktøren av Global Voices, sa et år senere: ”Vesten var fokusert ikke bare på det iranske folket, men på rollen til vestlig teknologi … Twitter var viktig for å publisere det som skjedde, men dens rolle var overvurdert.”

Det samme stemmer trolig for Egypts revolusjon og de arabiske opptøyene mer generelt. Vestlige media har med hensikt fokusert på rollen til vestlig teknologi, men mindre på det faktum at aktive gateprotester, et slående kjent redskap for revolusjon, avsatte diktatorer. Den kaotiske realiteten for de arabiske gateprotestene – en gang, ganske bisart, var det et kamelangrep i Cairo – har blitt pakket om for et vestlig publikum. Uten tvil ønsket de 30 millioner Facebook-brukere i Storbritannia, og de titalls millioner som likte filmen ”The Social Network” i fjor, dette velkommen.

Så, tilbake til det andre spørsmålet: hadde Wael Ghonim rett med hensyn til Egypts revolusjon? Var dette en internett-revolusjon? Var dette en ”revolusjon 2.0”? Nei, trolig ikke.

Og når du vurderer et annet av Ghonims utsagn - “hvis du ønsker å frigjøre et samfunn, bare gi dem internettilgang” – begynner ideen å virke naiv.

Les mer:Egypt, nye medier
Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink