SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Sosiale medier: kan de skade demokratiet også?

Get the Flash Player to see this player.

Det har vært mye dekning av rollen til de sosial medier i spredning av demokrati. Men hvilke farer kan sosiale medier utgjøre når de brukes av folk som er imot mer frihet? Kan det være mer effektivt mot frihet enn å arbeide for det?

 Undertitler: / Av

Sosiale medier: kan de skade demokratiet også?

President Obamas

valgkamp i 2008 ble sett på

som en triumf for sosiale medier for demokrati.

Kandidat Obamas Facebook-side hadde 2 millioner venner.

Obamas 2008-kampanje var virkelig en sak fra læreboken

om hvordan man skal bruke sosiale medier i arbeidet for politisk fremgang.

Obamas YouTube-kanal tiltrakk seg mer enn 18 millioner besøk.

Vi så dette i for eksempel president Obamas kampanje,

at hvis du kan mobilisere mange, mange folk i svært små mengder,

kan du få en svært stor pengesum svært raskt.

Men kan sosiale medier være like potent

når de brukes mot frihet og demokrati?

Alle går gjennom en svært bratt lærekurve akkurat nå.

Vel, sosiale medieredskaper kan selvfølgelig bli brukt

i arbeidet for demokrati,

men også slike regimer som Kina

overvåker innholdet og kan bruke dem også til å undertrykke.

Har regjeringer allerede brukt sosiale

medier for å gå mot mer frihet?

Regjeringer vil ha dette valget:

hvordan kveler man denne type revolusjon, denne type endring?

Og en av måtene å gjøre det på er å innføre større og større redskaper

på internettrafikken for å fjerne for eksempel innhold,

å ta betaling for innhold slik at folk ikke har råd til det,

å sette opp brannmurer og i vesentlig grad ende opp

med å drepe informasjonsspredning

på grunn av en slags kortsiktig sikkerhet.

Jeg tror at regjeringene i slike land som Burma og Kina

og andre steder, Zimbabwe, tenker nøye over

hvordan de skal kontrollere disse medier.

Hva kan regjeringer gjøre

for å hindre at sosiale medier sprer informasjon på en friere måte?

Det er to sider. Folk kan identifisere protestanter som bruker sosiale medier.

Vi så hva som skjedde i Iran, der de gikk ut

og så på YouTube-snutter,

men jeg tror at når det når det kritiske kokepunktet

er ikke autokratiet oppmerksomme på, har ikke vært oppmerksomme på

samtalene.

Vi har sett dette i Iran, der det var anklager

om at vestlige firmaer sørget for teknologien for godt innpakket overvåking.

Med andre ord, å gå godt inn i datastrømmen

og enten fange data i gang.

Så, for eksempel, hvis du skrev i en SMS-tekst "La oss møtes for å protestere",

ville de fange opp den teksten og enten slette den eller endre den

slik at den sender deg til et annet sted. Så, teknologien finnes.

Vil forsøk på å blokkere informasjonsflyten høyst sannsynlig lykkes?

Jeg tror vi har sett en avgjørende, politisk endring i verden

og det er ingen vei tilbake. Og de vil tvinge regjeringer

enten til å reagere mer positivt eller mer teknologisk undertrykkende.

Man kan se på Kina og peke på Kina som det store eksemplet

med å bruke internettmedier for å tillate kommunikasjon, men også hindre det.

Man må se på medaljens bakside.

Hva er kostnadene ved å forsøke å filtrere all denne informasjonen?

Gigabiter med informasjon daglig.

Og de beregninger jeg har sett er titusener av statstjenester.

Hvor lenge kan det apparatet være i drift?

Ettersom informasjon blir kostnadsfri blir den vanskeligere å holde hemmelig.

Og vi har sett det på Wikileaks med USA.

Det tar bare en enkeltperson som eksporterer informasjon

ut av et sikkert miljø og da ser man

den informasjonen formere seg på internett.

Så regjeringer vil stå overfor et betydelig valg.

Fortsetter de å forsøke å klassifisere informasjon

vil de forsøke å øke kostnadene for offentligheten for å få tilgang til den,

eller sier de: "Informasjon vil ikke skade folket".

Og til slutt, er sosiale medier

den største internettrusselen for regjeringer?

Vi snakker om sårbarheten ved softwaren, så vi har virusbeskyttelse.

Vi snakker om sårbarheten ved tjenester.

Så vi setter for eksempel opp en internettforsvarskommando eller noe liknende.

Vi snakker om hacking, med hensyn til ikke-statlige aktører.

Vi snakker om alt det, men de bare snakker

om distribusjon av enere og nuller.

Til slutt, hvis jeg kutter alle transatlantiske kabler,

hvis jeg fysisk ødelegger internettgårder,

har jeg den samme innflytelse som de softwareangrepene.

Og det er bare en begrenset mengde kabler der ute.

Sosiale medier: kan de skade demokratiet også?

President Obamas

valgkamp i 2008 ble sett på

som en triumf for sosiale medier for demokrati.

Kandidat Obamas Facebook-side hadde 2 millioner venner.

Obamas 2008-kampanje var virkelig en sak fra læreboken

om hvordan man skal bruke sosiale medier i arbeidet for politisk fremgang.

Obamas YouTube-kanal tiltrakk seg mer enn 18 millioner besøk.

Vi så dette i for eksempel president Obamas kampanje,

at hvis du kan mobilisere mange, mange folk i svært små mengder,

kan du få en svært stor pengesum svært raskt.

Men kan sosiale medier være like potent

når de brukes mot frihet og demokrati?

Alle går gjennom en svært bratt lærekurve akkurat nå.

Vel, sosiale medieredskaper kan selvfølgelig bli brukt

i arbeidet for demokrati,

men også slike regimer som Kina

overvåker innholdet og kan bruke dem også til å undertrykke.

Har regjeringer allerede brukt sosiale

medier for å gå mot mer frihet?

Regjeringer vil ha dette valget:

hvordan kveler man denne type revolusjon, denne type endring?

Og en av måtene å gjøre det på er å innføre større og større redskaper

på internettrafikken for å fjerne for eksempel innhold,

å ta betaling for innhold slik at folk ikke har råd til det,

å sette opp brannmurer og i vesentlig grad ende opp

med å drepe informasjonsspredning

på grunn av en slags kortsiktig sikkerhet.

Jeg tror at regjeringene i slike land som Burma og Kina

og andre steder, Zimbabwe, tenker nøye over

hvordan de skal kontrollere disse medier.

Hva kan regjeringer gjøre

for å hindre at sosiale medier sprer informasjon på en friere måte?

Det er to sider. Folk kan identifisere protestanter som bruker sosiale medier.

Vi så hva som skjedde i Iran, der de gikk ut

og så på YouTube-snutter,

men jeg tror at når det når det kritiske kokepunktet

er ikke autokratiet oppmerksomme på, har ikke vært oppmerksomme på

samtalene.

Vi har sett dette i Iran, der det var anklager

om at vestlige firmaer sørget for teknologien for godt innpakket overvåking.

Med andre ord, å gå godt inn i datastrømmen

og enten fange data i gang.

Så, for eksempel, hvis du skrev i en SMS-tekst "La oss møtes for å protestere",

ville de fange opp den teksten og enten slette den eller endre den

slik at den sender deg til et annet sted. Så, teknologien finnes.

Vil forsøk på å blokkere informasjonsflyten høyst sannsynlig lykkes?

Jeg tror vi har sett en avgjørende, politisk endring i verden

og det er ingen vei tilbake. Og de vil tvinge regjeringer

enten til å reagere mer positivt eller mer teknologisk undertrykkende.

Man kan se på Kina og peke på Kina som det store eksemplet

med å bruke internettmedier for å tillate kommunikasjon, men også hindre det.

Man må se på medaljens bakside.

Hva er kostnadene ved å forsøke å filtrere all denne informasjonen?

Gigabiter med informasjon daglig.

Og de beregninger jeg har sett er titusener av statstjenester.

Hvor lenge kan det apparatet være i drift?

Ettersom informasjon blir kostnadsfri blir den vanskeligere å holde hemmelig.

Og vi har sett det på Wikileaks med USA.

Det tar bare en enkeltperson som eksporterer informasjon

ut av et sikkert miljø og da ser man

den informasjonen formere seg på internett.

Så regjeringer vil stå overfor et betydelig valg.

Fortsetter de å forsøke å klassifisere informasjon

vil de forsøke å øke kostnadene for offentligheten for å få tilgang til den,

eller sier de: "Informasjon vil ikke skade folket".

Og til slutt, er sosiale medier

den største internettrusselen for regjeringer?

Vi snakker om sårbarheten ved softwaren, så vi har virusbeskyttelse.

Vi snakker om sårbarheten ved tjenester.

Så vi setter for eksempel opp en internettforsvarskommando eller noe liknende.

Vi snakker om hacking, med hensyn til ikke-statlige aktører.

Vi snakker om alt det, men de bare snakker

om distribusjon av enere og nuller.

Til slutt, hvis jeg kutter alle transatlantiske kabler,

hvis jeg fysisk ødelegger internettgårder,

har jeg den samme innflytelse som de softwareangrepene.

Og det er bare en begrenset mengde kabler der ute.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink