SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Sosiale medier: årsak, virkning og reaksjon

Hillary Clintons seniorrådgiver for innovasjon skisserer hvordan sosiale medier kan påvirke hvordan politikk føres. Ved siden av å åpne for nye samtaler, kan de også reflektere den nye profilen og dynamikken til velgere – og det er opp til politikere å svare.

Da utenriksminister Hillary Clinton tok over ledelsen av utenriksdepartementet i januar 2009 var det 4.1 milliarder mobiltelefoner på planeten jorden. I dag er det mer enn 5 milliarder, og 75 % av veksten foregår i utviklingslandene. Blandet inn i denne gruppen brukere er 2 milliarder internettforbindelser.

Stemme- og datadrevne håndsett viser seg å være mektige redskaper for økonomisk vekst og sosial mobilitet. Etterspørselen er svært høy og akselererende. Den politiske økonomien i disse teknologiske endringene er i sin tur nedbrytende på eksisterende sosiale, økonomiske og sikkerhetsforhold.

Denne konvergensen av kommunikasjoner, infrastruktur og demografisk endring er enestående i historisk sammenheng.

Hvorfor? Fremveksten av internett som en transnasjonal infrastruktur er mer enn en generasjonsendring innen massemediateknologien. Det er et tredobbelt paradigmeskifte som møtes i ett enkelt nettverk.

Fremveksten av internett som en transnasjonal infrastruktur er mer enn en generasjonsendring innen massemediateknologien

  • Det representerer skiftet innen massemedia fra trykket til kringkastet til digitalt.
  • Men det representerer også et skifte innen kommunikasjoner fra post til telegraf til telefon til pakker.
  • Og til slutt representerer det et skifte i vår økonomiske infrastruktur fra sjøveien til jernbane til motorveier og nå, i økende grad, internett.

Denne konvergens er enestående i historisk sammenheng og svært transformerende.

Legg til denne blandingen demografiske endringer slike som store økninger i internasjonal migrasjon og en ungdomsbefolkning som utgjør mer enn halvparten av den tredje verden. Denne blandingen endrer sosioøkonomiske og politiske forhold i hele verden.

Vi kan se dens innflytelse i de nedgangsresistente ICT-markedene fra Jakarta til Nairobi til San Francisco.

Vi kan se dens muligheter i samarbeidsproduksjonen rundt global forskning innen klimaendring og menneskelig genetikk.

Og vi kan se dens makt i frigjøringsbevegelsene i Midtøsten.

I betydelig grad flytter nå makten fra nasjonalstaten og større institusjoner til mindre institusjoner og enkeltpersoner.

Nå begynner vi å forstå implikasjonene av disse skiftene.

Disse forstyrrelsene krever ikke et teknologisk svar. De krever et utenrikspolitisk svar.

Nettverket er det 21. århundrets Che Guevara

Sosiale medier og politiske opprørsbevegelser

Ikke noe av det som skjer i Midtøsten er en revolusjon forårsaket av teknologi – men den spilte en viktig rolle

For å være tydelig, ikke noe av det som skjer i Midtøsten i dag er en revolusjon forårsaket av teknologi.

Arbeidsledighet blant ungdom, misnøye med de styrende familier, høye matpriser, og andre faktorer var årsak til at disse opprørsbevegelsene dukket opp.

Teknologi spilte imidlertid en viktig rolle. Det er for tidlig å gjøre en sluttvurdering, men vi kan trekke flere konklusjoner fra de siste hendelsene.

  • For det første akselererte teknologien den politiske endringen ved at likesinnede grupper gjennom nettverk fikk kontakt og gjorde samtidig koordinering innen bevegelsesbygging mulig. Den akselererte bygging av bevegelsen fra en årelang prosess til en som bare tok noen uker eller måneder.

  • For det andre gjorde de sosiale medier svake bånd sterkere, førte folk med forskjellige interesser og bakgrunn sammen som fikk kontakt online i offline protestaksjoner.
  • For det tredje fordelte det lederskapet på en omfattende rekke aktører. Nettverk er det 21. århundrets Che Guevara. Det er ikke nok med en enkeltperson for å organisere og inspirere massene.
  • For det fjerde kan vi se at de sosiale medierplattformer som gjorde organiseringen lettere, også ga informasjon til nyhetskanalene i de vanlige media, som førte historien om endring til regionen, og resten av verden. Hva skjedde da unge mennesker på Tahrir-plassen heiste plakater som bar navnene på deres Twitter-kontoer? Pan-arabisk satelitt-TV fanget de bildene, kringkastet dem over hele verden, og fikk oppmerksomhet til de autentiske stemmene på gatene.

Debatten om disse teknologiene passer bedre for diktatorer eller demokrater er over. Det betyr ikke at diktatorer ikke bruker dem effektivt. Det gjør de.

Makten til desentraliserte informasjonsnettverk for å gjøre den frie flyten av informasjon lettere og gjøre det mulig å starte opprørsbevegelser er klar. Ikke bare gir forbindelsesteknologi folk makt til å dele ideer med hverandre og til å oppdage informasjon som tidligere har vært utilgjengelig eller forbudt, de åpner også et vindu til hva livet er rundt om i verden.

Den vanskelige debatten om disse teknologiene passer bedre for diktatorer eller demokrater er over. Det betyr ikke at diktatorer ikke bruker dem effektivt. Det gjør de. Vi ser klart farene ved undertrykking forsterket av sofistikerte overvåkingsredskaper.

Totalt sett viser nyere tids historie helt klart at nettverkteknologier som griper inn i det nervøse systemet til moderne politisk, økonomisk og sosialt liv, har tendens til å motstå sentralisert kontroll og gir makt til desentraliserte idebevegelser. Spørsmålet blir da hvordan man skal temme disse kreftene for å tjene interessene til det internasjonale samfunnet for å fremme vår felles sikkerhet, økonomiske velstand, og realisering av politiske håp.

Teknologi i seg selv er agnostisk. Den ganske enkelt forsterker og utvider den eksisterende sosiologien i et samfunn. Hvis samfunnet har håp om å bli et demokrati gjør den det lettere. Og hvis den klarer å velte en maktstruktur, er det ingen garanti for at den vil klare å opprette en ny.

Den amerikanske regjeringens policy for å fremme tilgang til og godkjenning av tilknytningsteknologier som redskaper for å gi folk makt og fremgang, gjør derfor ikke teknologi til det sikreste. Det sikreste er de progressive forhåpninger til folk som er gjort mulig gjennom teknologi.

Å gjøre diplomati personlig

I det 21. århundre er den avgjørende innovasjon innen diplomatiet folk til folk

De sosiale mediene tilbyr regjeringene et mektig redskap for å engasjere seg direkte med folk på en mer lokal og organisk måte. Diplomati blir normalt utført i formelle, gjensidige forbindelser mellom suverene stater.

I det 20. århundre forsøkte regjeringene å utføre diplomati med utenlandske befolkninger gjennom å kringkaste budskap over deres grenser.

I det 21. århundre er den avgjørende innovasjonen innen diplomati folk til folk.

Ved å bruke teknologi som binder folk sammen og sosiale nettverksmedier kan folk i alle land være i kontakt med hverandre om dagens presserende saker.

De kan dele løsninger på felles problemer, låne og modifisere nye ideer, investere i transnasjonalt, sosialt og kommersielt entreprenørskap, og underholde hverandre.

Resultatene av denne samhandlingen bærer frukter.

  • Internasjonale NGOer (frivillige organisasjoner) som arbeider for å bekjempe spredning av HIV bruker SMSer for å sende ut instruksjoner om hvordan man skal bruke antivirusmedisiner.
  • Et mobilt bankprogram utviklet i Kenya studeres nå for å kunne bruke det over hele verden.
  • Og en generasjon av unge mennesker har vært inspirert av hendelsene fostret av sosiale medier i Tunisia og Egypt for å virkeliggjøre sine egne håp om åpnere samfunn.

Ved å integrere sosiale medier i vår tilnærming til statskunst bygger utenriksminister Clinton forbindelser og skaper kontakter med investorer over så mange forskjellige sektorer som mulig på så mange språk som mulig.

Teknologi vil ikke gi svar på alle våre utenrikspolitiske utfordringer, men den vil gjøre oss i stand til å stille forskjellige spørsmål til forskjellige mennesker

Totalt sett legger vi vår statskunst på det globale nettverket. Gjennom nettverket snakker vi med nye samfunn og fremfor alt lytter vi til dem. Vi innser at vi har to ører og bare en munn. Teknologi i seg selv vil ikke gi oss svar på alle våre utenrikspolitiske utfordringer, men den vil gjøre oss i stand til å stille forskjellige spørsmål til forskjellige mennesker,

Bare på grunn av den egenskapen er internett en spillendrer for statskunst.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink