SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Hvordan NATO oppfattes i Russland (eller en lekse i optimisme)

Robert Pszczel, sjef for NATOs informasjonskontor i Moskva

Robert Pszczel er NATOs ansikt i Russland. Som leder av NATOs Moskva-kontor både snakker han – og lytter til meningene – om NATOs partnerskap med Russland og hvordan det utvikler seg. Her forklarer han noen av tilbakemeldingene – og hvorfor det er positivt å være optimist.

La oss begynne med noen få bilder.

Nummer en – en meningsmåling utført av Levada Center i januar 2011 viste at NATO ble beskrevet som en motstander av 23 prosent russere (tsjetsjenske rebeller kom øverst på listen med 43 prosent, fulgt av USA med 28 prosent).

Nummer to – hvilken som helst uke kan man forvente at russiske aviser publiserer historier som i titlene snakker om ”NATOs bortgang”, ”kriminelle bombinger av sivile av allierte fly” eller ”NATO forkaster russiske forslag” og så videre.

Nummer tre – denne gang fra egen erfaring i Russland. På slutten av et langt TV-program der jeg diskuterte problemet med internasjonal terrorisme med andre inviterte gjester, ble jeg informert av ankerpersonen om at svarene fra innringerne til studio var så uvennlige overfor organisasjonen som jeg representerte at han foretrakk å ikke lese dem på luften.

Vel, la oss være ærlige: dette er ikke et veldig oppløftende bilde. Bak disse bildene er det en rekke ganske varige stereotypier med hensyn til NATO. Her er noen av dem.

En stereotypi på NATO i Russland fokuserer på beskyldninger om at NATOs militære infrastruktur omringer Den russiske føderasjon

Den første dveler ved en myte om historisk ulikhet. Ettersom NATO i all vesentlighet var en motvekt mot Warszawapakten under den kalde krigen, når den sistnevnte ble oppløst, hvorfor eksisterer Alliansen fortsatt? Interessant nok er dette synspunktet ikke bare assosiert med en eldre generasjon, man kan lett høre slike utsagn blant russiske, offentlige personer og kommentatorer som har et heller knapt minne om 1960-årene eller til og med 1980-årene.

Det var da - et møte mellom Warszawapaktlandene

Den andre stereotypien konsentrerer seg mer om hva NATO angivelig gjør eller har som mål å gjøre vis-à-vis Russland. Nøkkelingrediensen i dette synspunktet fokuserer på anklager om at NATOs militære infrastruktur omringer Den russiske føderasjon, på oppfattet russofobi hos mange allierte og spesielt blant de nye, og mistanke om at hvert eneste initiativ fra NATO i regioner nær Russland (f eks Øst-Europa eller Sentral-Asia) gjenspeiler et ønske om å komme i veien for russiske interesser der.

Den tredje kritikken dreier seg om NATOs nåværende militære operasjoner eller misjoner, slik som i Afghanistan eller Libya. NATOs handlinger blir sett på som ulovlige, ineffektive, en trussel mot internasjonal fred – eller alt sammen.

Det er for eksempel ikke uvanlig å se demonstranter utenfor NATOs informasjonskontor i Moskva som bærer plakater der det står om de allierte som ”kriminelle fascister som dreper uskyldige libyere” eller ganske enkelt krever ”NATO ut av Afghanistan”.

Disse mytene – for det er det de er – nekter å forsvinne. De baner seg vei inn i offentlig diskusjon i Russland og konfronterer mange NATO- eller allierte representanter som deltar i debatten med representanter fra russisk, offentlig opinion. Mytene er ikke hjelpsomme, og gjør jobben med å bygge gjensidig tillit vanskeligere.

Er det derfor grunnlag for å føle seg fortvilet og pessimistisk når man møter et slikt problem med oppfattelsen av NATO? Det er åpenbart at man kan bli skuffet av ensidig og urettferdig presentasjon av Alliansen blant mange russere. Men mitt totalsvar er kategorisk nei. Her er grunnene for å fortsatt være en resolutt optimist.

Jeg tror at mange russere ganske enkelt ikke vet så mye om Alliansen i dag, og noen ganger enda mindre om samarbeidet mellom NATO og Russland. Ettersom mer informasjon blir tilgjengelig er det håp om at oppfatningene også vil utvikle seg.

Meningsmålingene kan være nøyaktige, men den samme eller andre meningsmålinger viser klart at rester av antipati avtar med tosifrete tall.

På toppen av det blir den positive oppfatningen av alle de allierte landene hver for seg mer utbredt (for eksempel i meningsmålingen gjort av Levada sitert ovenfor, bekreftet 60 prosent av russerne en positiv oppfatning av USA).

Og mens noen TV-seere virkelig kan være fristet til å si noen få, lite smigrende ord om Alliansen, møter man ikke noen form for fiendskap eller mangel på respekt i Russland . Tvert i mot, når man diskuterer NATO med russiske representanter, eksperter, parlamentarikere eller bare høyst ordinære medlemmer av offentligheten, har jeg bare møtt folk som kan være uenige, men som er veldig ivrige etter å kjempe for en gjensidig forståelse. Med andre ord finner jeg at hver debatt bidrar til litt etter litt å rive ned byggverket av stereotypier.

Dette er nå - en felles øvelse mot terrorisme

Jeg tror at dette kan forklares med det faktum (støttet av meningsmålinger) at mange russere ganske enkelt ikke vet så mye om Alliansen i dag og noen ganger til og med endra mindre om samarbeidet mellom NATO og Russland. Derfor, etter hvert som mer informasjon blir tilgjengelig, er det håp om at oppfatningene vil utvikle seg også.

Det er også synlige tegn på at interessen for å fylle dissse gapene tar seg opp.

De samme avisene som bruker relativt negative overskrifter på sine historier om NATO gir stor plass til detaljer om samarbeidet i NRC (NATO-Russland-rådet) og trykker veldig sofistikerte analyser av alliert politikk og handlinger. Hvert prosjekt som utføres i fellesskap av NATO og Russland og som kan ha nyhetens interesse får veldig god dekning.

Dette var tilfellet med den første øvelsen mot terror, som var del av Det felles luftrominitiativet (CAI) som ble gjennomført i år. Alle TV-kanaler i Russland viste bilder av russiske jagerfly som eskorterte et polsk transportfly, og senere gjorde en liknende jobb med sine tyrkiske kolleger. Russiske seere så også reportasjer fra en vellykket demonstrasjon av russiske og allierte sjømilitære ferdigheter under Bold Monarch undervannsredningsdemonstrasjonen utenfor kysten av Spania.

Dette er veldig viktig fra publikums synspunkt, som er i ferd med å bli mer oppmerksomme på de reelle konsekvenser av historiske konklusjoner fra toppmøtet i Lisboa i fjor da president Medvedev og allierte ledere besluttet å gå inn på veien mot strategisk partnerskap. Ettersom samarbeidsagendaen blir mer og mer fylt opp hver måned, vil mulighetene for å se fordelene ved nye partnerskap også vokse.

Partnerskapsprosjekter knyttet til en felles oppgave med å stabilisere Afghanistan (transittavtaler, helikopterstøtte til afghanske myndigheter, felles trening av eksperter fra regionen som jobber mot narkotika) sees på som gode historier. Likeledes det felles russisk-allierte arbeidet med å utvikle teknologi som er i stand til å oppdage improviserte veibomber, og andre måter å føre ekspertise sammen for å bekjempe terrorisme. Samarbeid på slike områder som innsats mot piratvirksomhet, sivil kriseplanlegging eller å møte slike sikkerhetsutfordringer som WMD-spredning blir satt pris på av den russiske, offentlige opinionen.

Videre bidrar det høye tempoet i den politiske dialogen – utenriks- og forsvarsministrenes møter, invitasjoner til alle NRC-ambassadørene til et møte med president Medvedev i Sochi, så vel som økende fart på inter-parlamentariske utvekslinger – mye til å endre den offentlige stemningen knyttet til engasjement med NATO. Dette synlige, politiske ønsket om å gå konstruktivt fremover viser vanlige russere (og folk i de allierte landene) at deres ledere er klare til å arbeide mot et strategisk partnerskap, en moderne forbindelse som er passende for vår tid.

Er dette nok til å bli kvitt stereotypiene og urettferdige oppfatninger av NATO? Kan man overbevise våre russiske partnere om at NATO definitivt er et instrument for internasjonal fred og stabilitet, og at den ønsker vennskap med Russland? Det er ikke så enkelt . Det er behov for mer dialog, flere jordnære debatter og mer konkret felles arbeid for å registrere en tilfredsstillende og varig endring. Imidlertid bringer hvert partnerskap oss nærmere målet.

Jeg er overbevist om at til slutt vil de beste garantier for suksess i dette arbeidet være det russiske folket. For de viser en unik evne til å vurdere andre både med sine hjerter og sin hjerne.

Russisk oppriktighet og vennlighet er noe som innbyggerne i Moskva, St. Petersburg eller Kazan er stolte av. NATO er og vil fortsatt være en ærlig og solid partner for Russland – og jeg er sikker på at dette vil bli anerkjent i Russland.

Når det gjelder hjernen – det er ikke en tilfeldighet at russiske sjakkspillere og matematikere hedres i så stor grad over hele verden. Og hvis man undersøker logikken i NATO-Russland-samarbeidet nøye, er det faktisk ikke et risikabelt sjakkspill, men en jernkledd ligning av gjensidig interesse.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink