SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Ett skritt forover...

Konstatin Eggert var sjefsredaktør for BBCs Moskva-kontor i mer enn 10 år. Her hevder han at forholdet mellom Russland og NATO alltid vil være definert av oppmuntrende skritt fremover hindret av regelmessige tilbakeslag. Men snart kan andre regionale faktorer kanskje bli enda viktigere.

Under toppmøtet mellom NATO og Russland i Lisboa i november i fjor sto jeg midt i pressesenteret og ventet på at Dmitri Medvedev skulle dukke opp foran alle journalistene. Et medlem av den russiske delegasjonen dukket opp og fortalte meg: presidenten sa til NATO-lederne: “VI er forberedt på å gå så langt som dere er forberedt på å gå”. Det føltes som om det var vår i luften for Moskva og Alliansen.

Det føles mer som høst bare noen måneder senere.

Anti-NATO-retorikk er på vei opp i Russlands statskontrollerte media, missilforsvarsforhandlinger fører ikke til noe og nå, etter at det ble kunngjort at USA har ”utforskende samtaler” med Taliban, kan selv samarbeid i Afghanistan være i skyggen. Kreml kan utmerket vel konkludere med at, etter Barack Obamas kunngjøring om rask tilbaketrekking, alle driver med sitt og begynne å lete etter sine egne kommunikasjonskanaler med de afghanske opprørerne.

Holdningene til NATO i den russiske, politiske klasse er fortsatt tvetydige

Helt siden Grunnakten mellom Russland og NATO ble underskrevet i Paris i 1997, viser forholdet det samme forutsigelige mønsteret – hvert forsøk på tilnærming ender vanligvis med en krise (1999 konflikten om Kosovo og 2008 krigen i Georgia er gode eksempler), fulgt av en periode med nedkjøling og deretter et nytt oppsving – som bare blir fulgt av nok en krise.

Situasjonen i forholdet mellom Alliansen og Russland er karakterisert av mange praktiske aktiviteter, som er utformet for å kompensere for et avgjørende forhold som mangler – mangel på politisk tillitt mellom de to sider.

Selv om denne uttalelsen har blitt banal, er den sann. Ikke noe antall søk og redningsøvelser, seminarer og sivil katastrofetrening kan skjule det faktum at politiske og militære ledere i Russland fortsatt ser på NATO som i beste fall en konkurrent, i verste fall en fiende, mens Alliansens ledere synes å være mer og mer likegyldige til Russlands følelser – fordi de vurderer dem å være et resultat av gammeldags tenkning fra det 20. århundre. Til tross for uttalelser om det motsatte, har en betydelig mengde ”Russlandstretthet” åpenbart blitt akkumulert i NATO-hovedkvarteret i Brussel.

© NATO

Holdningene til NATO i den russiske, politiske klasse er fortsatt tvetydige: Alliansen blir motvillig respektert som den mest vellykkede militære og politiske allianse i historien. Likevel, i samme åndedrag gleder russisk media og politikere seg over NATOs tilbakeslag, som den langvarige libyske luftkrigen eller tilbaketrekkingen fra Afghanistan, som antatte bevis på at dens makt er i ferd med å avta.

Men NATOs hovedrolle er fortsatt hjemlig – den tjener som et universelt symbol på vestlig arroganse, amerikansk dominans og konstant påminnelse om USSRs nederlag i ”den kalde krigen”. Alliansens vellykkede utvidelse legger stein til byrden og minner russerne om den begredelige slutten på Warszawapakten.

Russernes frustrasjoner over 20 år med resultatløse reformer, smertefull leting etter ny identitet og et ”offerkompleks” kommer best til uttryk i ”respekt og hat”-holdningen overfor NATO. Hvis man et øyeblikk forestiller seg at Russlands politiske klasse innrømmer at NATO ikke er en fiende lenger, vil man overhode ikke kunne unngå ubehagelige spørsmål. For eksempel, hva er Russlands reelle tyngde i globale spørsmål? Har de midler til å sende militær makt til utlandet på fast basis? Har Russland allierte og hva knytter dem til de?

Kontakt med Teheran (eller Nord-Korea) gir Moskva en mulighet til å bekrefte sin status som en uavhengig aktør

Tapet av “Lisboa-fremdriften” bør derfor ikke overraske noen: ettersom valgene til statsdumaen og deretter det russiske presidentvalget nærmer seg, vil alle de viktigste aktørene nøre opp under anti-NATO-følelser. Det er et sikkert trekk overfor det brede publikum, og det hjelper den politiske klasse å unngå de ubehagelige spørsmålene.

Det samme gjelder missilforsvar: en sperreild av forslag fra Moskva, forkastet av Alliansen, er utformet for å unngå alvorlig uenighet om trusseloppfatningen. Dette er faktisk den viktigste hindringen, fordi den tvinger partnere til å peke ut fiender og venner. Det er på ingen måte mulig at dagens russiske regjering noen gang vil innrømme at Iran (eller for den saks skyld Nord-Korea) er en trussel.

Hvorfor ikke? For det første oppfatter ikke Russland at det er noen akutt fare fra Iran, heller ikke fra slike organisasjoner som Hizbollah eller Hamas. For det andre gir kontakt med Teheran (eller Nord-Korea) Moskva en mulighet (om enn begrenset) til å skille sin posisjon fra Washingtons, og ved å gjøre det bekrefte sin status som en uavhengig aktør. For det tredje er det del av en større strategi for å gi Moskvas kontakt med andre partnere i den uformelle BRICS (Brasil, Russland, India, Kina)-gruppen. Disse landene, som er svært forskjellige og noen ganger uforenlige med hverandre på mange måter, føler seg sterkt forent av et mindreverdighetskompleks vis-à-vis Amerika og Vesten, så vel som et brennende ønske om å utfordre dem.

Selv om denne realiteten ser ut som den kan fortsette i det uendelige, er det faktisk flere faktorer som i mellomtiden kan tvinge Moskva til å treffe konkrete valg med hensyn til nasjonal sikkerhet.

Den første blant dem er en i stadig større grad problematisk, demografisk tendens. En befolkning som raskt eldes og en unormal dødsrate (særlig blant den mannlige befolkningen) fører gradvis pensjonssystemet mot sammenbrudd og gjør verneplikt til en stadig mer uholdbar løsning. Russiske, væpnede styrker gjennomgår smertefulle og på en måte kaotiske reformer – med et fortsatt usikkert resultat. Den russiske marines mye debatterte beslutning om å anskaffe ”Mistral” helikopterhangarskip fra Frankrike, er bare et symptom på et større illebefinnende – kronisk mangel på moderne våpen, som landets militærindustri fortsatt – eller ennå – ikke er i stand til å redusere.

Det er også at det stadig mektigere Kina, som har mye kontanter, i stadig økende grad behandler Russland som en juniorpartner, skubber Russland ut av Sentral-Asia og konkurrerer sterkt på de internasjonale våpenmarkeder – og ofte selger kopierte og oppdaterte versjoner av Russlands egne militærproduksjoner. Omfattende korrupsjon hindrer også styring og spiser på hærmoralen.

Overfor utlandet gir det å ha verdens største militære styrke – tre millioner kinesiske offiserer og soldater – sittende på din østlige grense et ukomfortabelt, geopolitisk naboskap. Dette i sin tur knyttes til det demografiske problem. Med en konstant og jevn befolkningsutflytning fra Sibir og det fjerne Østen mot den europeiske delen av landet, begynner det å opprettholde sikkerheten bortenfor Ural å se ut som et problem. At Taliban mulighens igjen kommer til makten i Afghanistan, og med et reelt perspektiv på innflytelsen fra Iran som sprer seg i regionen, kan Russlands sørlige naboskap også lett bli brennbart. Dets nominelle allierte der, Sentral-Asias ofte autoritære ledere, har i stor grad eliminert all fornuftig opposisjon der og beredt grunnen for at radikale islamister kan ta over.

I disse omstendighetene må Russlands politiske ledere snart ta et tøft sikkerhetsvalg. De kan tilpasse seg Kina, faktisk bli deres juniorpartner, og håpe på at kineserne også effektivt vil kontrollere Sentral-Asia. De kan ta i bruk en mer samarbeidende tilnærming vis-à-vis NATO og prøve ut nye sikkerhetsmuligheter med det trans-atlantiske samfunnet. Det vil ikke være lett, men i det minste vil Russland handle med partnere som de kjenner godt. Til slutt kan Russland prøve å motstå eksternt press selv – et alvorlig spill når vi husker på de sosio-økonomiske og politiske problemer som de står overfor.

Disse valgene er vanskelige, og enda mer fordi, dessverre for Russland, de må tas ganske snart.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink