SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

NATO og Russland: gjenopplive partnerskapet

Det har vært store forbedringer i det praktiske samarbeidet mellom NATO og Russland, hevder Andrew Monaghan. Men dypere, ekte møter om forståelsen av hverandres roller er fortsatt vanskelige å få til.

© Reuters / Vasily Fedosenko

En bremse for utviklingen - den georgiske krigen i august 2008

Krigen mellom Russland og Georgia ble et avgjørende øyeblikk i forholdet mellom NATO og Russland. Det var kulmineringen i den økende strategiske dissonansen mellom Russland og NATO, der hver side trakk forskjellige, uharmoniske konklusjoner fra samme bevis: fra ”fargerevolusjonene” i Georgia og Ukraina til gassdiskusjonene mellom Gazprom og Naftohaz Ukraini.

All oppfatning av partnerskap og samarbeid som ble utviklet av etableringen av NATO-Russland-rådet (NRC) i 2002 begynte å smuldre bort. Den skulle bli erstattet av gjensidige frustrasjoner over den trege utviklingen av det praktiske samarbeidet, anklager og mistillit med hensyn til den andre parts intensjoner. I tillegg til dette førte krigen i august 2008 på en dramatisk måte spenningen mellom NATO og Russland til et toppunkt. NRC ble lagt til side.

2009 så begynnelsen på den andre siden av dette vendepunktet, da USA og det euro-atlantiske samfunnet og Russland arbeidet for å forbindelsene i gang igjen. På mange måter var dette en gjentakelse av drivmekanismen til å redde og gjenopplive forbindelsene med Russland som hadde funnet sted nesten ti år tidligere, da forholdene var under liknende påkjenning etter Kosovo-krigen.

Nå, som den gang i 2000, prøvde en ny generalsekretær å styrke og prioritere Alliansens forhold til Russland. Generalsekretær Rasmussen prøvde å umiddelbart vende oppmerksomheten mot et forhold som ”snarest må repareres”, og å etablere et ”ekte strategisk partnerskap” med Russland. Agendaen for forbindelsene var å fokusere på en mer sammenhengende agenda og å utvide det praktiske samarbeidet på områder av felles interesse.

Begge sider synes å ha blitt enige om å være uenige om enkelte spørsmål som tidligere skilte dem, spesielt den russisk-georgiske krigen

NATO-toppmøtet og NRC i Lisboa i november 2010 var et viktig iverksettingspunkt i gjenopplivingen av forholdet, ettersom topplederne for både NATO og Russland la vekt på at man var kommet til ”en ny fase” i forholdet og la vekt på det arbeidet som ble gjort for å modernisere det.

NATOs nye strategiske konsept legger vekt på grunnlaget for det forholdet som ble etablert av Grunnakten mellom NATO og Russland og Roma-erklæringen. Det anerkjenner at samarbeidet mellom NATO og Russland er av strategisk betydning, og bidrar til etableringen av et felles rom for fred, stabilitet og sikkerhet. NRC bifalt derfor en felles agenda, inkludert samarbeid om innsats mot terrorisme, mot sjørøveri, mot narkotika, å fremme internasjonal sikkerhet og missilforsvar.

Som en forlengelse av gjenopplivingen av forholdet etter krigen i Georgia ønsket NRC i Lisboa velkommen avtalen om en felles vurdering av det 21. århundrets felles sikkerhetsutfordringer for NATO og Russland, og noe samarbeid, spesielt de tiltakene som Russland har tilbudt for å gjøre transitten for ISAF til Afghanistan lettere, og gjenopptakelsen av missilforsvarsøvelser på slagmarken.

Andre aspekter på den felles agendaen reflekterer også utviklingen i gjenopplivingen av forholdet.

Når det gjelder innsats mot terrorisme satte NATO og Russland i juni i år i gang øvelsen ”Vigilant Skies 2011”, som svar på en simulert terroristkapring av et sivilt jetfly. Denne øvelsen var den første i sitt slag og er en del av Det felles luftrominitiativet, et prioritert prosjekt for NRC, for å etablere et felles NATO-Russland radarbilde av lufttrafikken, for å gjøre tidlig varsling av mistenkelige luftaktiviteter mulig. Dette er i tillegg til annet samarbeid om terrorisme, slik som STANDEX-prosjektet om avstandsoppdagelse av eksplosiver båret av selvmordsbombere.

Det samarbeides også på andre områder, slik som søk og redning for undervannsbåter. Russland deltok våren 2011 i ”Bold Monarch”-øvelsen, som simulerte redning av en ubåt i nød. Vendingen i forholdet, spesielt innen gjensidig militært samarbeid, etter suspensjonen av forholdet etter august 2008, er bemerkelsesverdig. Slike øvelser har betydelig, potensiell nytte, og etablerer tillit og viktige bånd mellom partnerne. Det var slike øvelser som la grunnlaget for det samarbeidet som reddet det russiske undervannsfartøyet i august 2005, for eksempel.

© NATO

Tilbake til forhandlingsbordet - NATO-Russland-rådet i Lisboa

På et mer strategisk nivå synes begge sider å ha blitt enige om å være uenige om enkelte spørsmål som skilte dem tidligere, spesielt krigen mellom Russland og Georgia, og Russlands anerkjennelse av Sør-Ossetia og Abkhasia.

Samtidig har begge parter mange andre prioriteter som tar tid, oppmerksomhet og ressurser bort fra å utvikle forholdet. Og det er pågående uenigheter og underliggende spenninger i selve forholdet. Hvis, for eksempel, de to partene ”deler et klart mål” for å sikre at befolkningen i Libya kan ”skape sin egen fremtid i frihet”, er det også et faktum at Moskva har kritisert NATOs aksjoner der. Ambassadør Rogozin har antydet at det er begynnelsen på NATOs utvidelse sørover. Moskva har også kritisert NATO for å gå lengre enn FN-mandatet om å beskytte sivile.

I videre forstand antydet strategisk dokumentasjon fra begge parter nylig at hver av dem har andre prioriteter som ikke sammenfaller med den andres – og som noen ganger står i direkte motsetning til hverandre. Moskvas strategiske fornyelse, som ble lagt fram i 2008, har understreket reduksjonen av Vestens innflytelse i internasjonale spørsmål, NATOs manglende evne til å løse europeiske sikkerhetsproblemer og pekte på at NATO kan utgjøre potensielle trusler mot russiske interesser. Langvarig, russisk motstand mot NATO, og mangel på tillit til den, har ikke minsket i vesentlig grad . Mange i Russland fortsetter å stille spørsmål ved om organisasjonen har en rolle eller til og med bør fortsette å eksistere, ettersom de føler at den ikke kan handle positivt eller effektivt.

Moskva understreker stadig at de ikke kan akseptere ideen om NATO som et ”verdenspoliti”

På sin side har NATO lagt vekt på sin forpliktelse og forsikring for sine medlemsland mot konvensjonelt angrep. Dette skyldes delvis enkelte medlemslands bekymringer med hensyn til Russlands rolle i internasjonale spørsmål. NATO har også gjentatt sin policy med åpen dør-medlemskap og sine hensikter om å utvide det politiske engasjementet til partnere rundt om i hele verden. Moskva understreker stadig vekk at de ikke kan akseptere ideen om NATO som et ”verdenspoliti”, og hevder at NATOs Artikkel V og Åpen dør-policy fragmenterer europeisk sikkerhet.

Forskjellig forståelse av udeleligheten ved sikkerhet illustrerer et spesielt viktig gap i synet mellom de to partnerne.

I NATO er sikkerhetens udelelighet definert i form av sikkerhetens omfattende natur i dens tre dimensjoner (menneskelig, økonomisk og politisk-militær), sikkerhet mellom stater og anerkjennelsen av at europeisk og euroasiatisk sikkerhet ligger i global sikkerhet. For Moskva er den definert annerledes, i form av nivåer av sikkerhet – en, på OSSE-nivå av politisk sikkerhet man er blitt enige om, men et annet på NATO- og EU-nivå av juridisk bindende forpliktelser. Den europeiske sikkerhetsarkitekturen er for tiden delt langs disse linjene i henhold til Moskva, og det skaper et tolags sikkerhetsrom der Moskva verken har en stemme eller juridiske garantier.

Holde ting flytende – Russland og NATO-landene avholdt felles ubåtøvelser i 2011

Dette har betydd at den overordnede politikken for både Brussel og Moskva ennnå ikke har fått noen betydelig suksess. Ett eksempel er NATOs lite entusiastiske tilnærming til Moskvas forslag om en traktat om europeisk sikkerhet, og i stedet har styrt det gjennom OSSEs Korfu-prosess heller enn å ta det opp direkte.

Noe annet er NATOs vektlegging på at missilforsvar ikke kan være reelt kollektivt fordi Russland ikke er medlem av Alliansen. Dette illustrerer det konseptuelle gapet og forskjellige syn på sikkerhet mellom Brussel og Moskva.

Å reparere forholdet mellom NATO og Russland etter den russisk-georgiske krigen er et strategisk viktig skritt for europeisk sikkerhet. Forholdet har en mer fokusert og gunstigere agenda. Dette har gitt betydelig fremgang, særlig i det gjensidig militære samarbeidet.

Uten å ta opp (og i det minste begynne å lette) politiske uenigheter vil det imidlertid være vanskelig å gå utover dagens praktiske samarbeidsnivå og gå over til en strategisk agenda som er virkelig gjensidig og felles: basis for et strategisk partnerskap.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink