SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

NATO og Russland: dømt til skuffelse?

James Sherr fra Chatham House mener at forskjellig forståelse på begge sider av NATO-Russland-forbindelsen fortsetter å føre til uønskede resultater. Og før begge parter aksepterer den andre partens forståelse av hva sikkerhet betyr, tror han at dette vil være et stadig tilbakevendende tema.

James Sherr, seniorstipendiat, Chatham House

I løpet av de siste få år har mange med rette spurt om NATO-Russland-partnerskapet i det minste kan bli et meningsfullt begrep. Pausen i utvidelsesprosessen, reaktivering av NATO-Russland-rådet, nullstillingen av USA-Russland-forbindelsen, den nye START-avtalen og intensiveringen av samarbeidet i Afghanistan, har gitt substans til disse håpene.

Men det er ingen hemmelighet at noe mangler i forholdet. For Brussel er tillit ”the missing link” . For Moskva er det likeverd.

Dette er veldig forskjellige oppfatninger, og de bør tone ned forventningene. Til tross for forbedringer er det fortsatt vesentlig ulike synspunkter på hva som bevarer europeisk sikkerhet, og hva som truer den. De bærer også avtrykkene av veldig forskjellige sikkerhetskulturer. Så lenge dette stemmer vil Russland finne det vanskelig å stole på NATO, og de NATO–allierte vil være svært nølende med hensyn til å gi Russland den type likeverd som landet ønsker. Innenfor disse parametre er et produktivt og samarbeidsforhold mulig. Det er ikke harmoni.

For Russland betyr likeverd håndtering i fellesskap

På fundamentalt nivå har NATO aldri stilt spørsmål ved Russlands likeverd. Russland er NATOs hovedpartner. Ingen alliert ønsker å minske dets autonomi eller begrense dets prerogativer. Grunnakten mellom NATO og Russland utelukker enhver ”vetorett overfor den andre parts handlinger” eller enhver restriksjon på ”NATOs eller Russlands rettigheter til å fatte beslutninger uavhengig av hverandre”.

Men for Russland betyr likeverd håndtering i fellesskap; med ordene til formannen i statsdumaens utenrikskomité, Konstantin Kosatsjev: ”fullstendig tilgang til ”Den euro-atlaniske klubb” og reell innflytelse på beslutningsprosessen”. Etter landets lederes syn har Russland rett til slik likhet i kraft av sitt birag til å få slutt på den kalde krigen, oppløsning av Warszawapakten og landets strategiske betydning.

Samtidig, i president Putins ord, har Russland ”fortjent en rett til å være interessert i seg selv” Landet har rett til å være likt, men annerledes – å fortsatt være, i utenriksminister Lavrovs ord, et autonomt ”verdisenter”. Det er Moskvas mening at ved å ignorere disse fordringer ved å flytte ”militær infrastruktur” mot Russlands grenser og ved å nekte å forkaste muligheten for ytterligere utvidelse, gjenoppliver NATO delingen av Europa.

Innenfor Alliansen er det mange som ser på Russland på samme måte. Da Russland underskrev OSSEs Budapest-erklæring i 1994 og Grunnakten i 1997 bekreftet landet sin ”respekt for suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet for alle land og deres iboende rett til å velge midlene for å sikre sin egen suverenitet”. De ga også avkall på ”innflytelsessfærer”.

Likevel har russisk diplomati lagt vekt på subtilt forskjellige temaer som ”sikkerhet er udelelig” (1990 Paris-charteret) og at land ikke må ”arbeide for sikkerhetsinteresser på bekostning av andre” (1994 Budapest-erklæringen). På grunnlag av disse prinsippene insisterer president Medvedev på at Europas sikkerhetssystem ikke bør føre til ”soner med forskjellige nivåer av sikkerhet” – som fører til spørsmålet om land har en rett til å gå inn i ”soner” eller forlate dem.

Ved å begrense oppgavene til spørsmål om hard sikkerhet og ignorere politiske og økonomiske trusler, skiller Russlands utkast fra 2009 til en europeisk sikkerhetstraktat Russland ikke bare fra NATO, men også OSSE, der Korfu-prosessen legger vekt på dialog om ”alle aspekter ved sikkerhet”.

Å bli enige om å være partnere – i 1997 så vi en klar ny vei som ble planlagt for NATO og Russland

I interne og bilaterale erklæringer er Russlands holdning langt mindre subtil. Fra de første, politiske dokumenter om det såkalte ”nære utland” i 1992 til president Medvedevs krav om en ”privilegert innflytelsessfære” i 2009, har Russland hevdet at de har en rett til å begrense suvereniteten til sine naboer. Medvedevs appell til president Jusjenko i Ukraina i august 2009 bebreidet ham for å ignorere det ”grunnleggende ved samarbeid” ved å undergrave de to landenes felles historie, kultur og religion”, prinsippene ved ”tett, økonomisk samarbeid” og ved ”gjenstridig fortsette sin kurs mot NATO-medlemskap”. Tre måneder tidligere beskrev statsminister Putin forsøk på å dele Ukraina (”lille Russland”) fra Russland som en ”forbrytelse”.

De som har fulgt med I forhandlingene med Russland vil se en grad av posering i disse standpunktene, og det er noe sannhet i dette. Men russisk politikk er ikke sjakk. Den gir utrykk for statsinteresser og har gjort det med bemerkelsesverdig konsistens.

Det er grunnlag for fem konklusjoner.

For det første bør vi ikke ta det for gitt at de siste forbedringer i forbindelsene vil forsone Russland med NATOs plass i verden. Russlands siste militærdoktrine lister opp NATO som den første av ”militære farer” som landet står overfor. Strategisk missilforsvar er også listet opp som en “militær fare”. Doktrinen ble publisert i februar 2010, 18 måneder etter at utvidelsesprosessen stoppet opp. Det er fullstendig i utakt med NATOs strategiske konsept, som erklærer at ”sikkerheten til NATO og Russland er flettet sammen”.

På mange områder er Russland en partner man ikke kommer utenom. Men det vil alltid være en vanskelig en

For det andre bør vi ikke ta for gitt at samarbeid vil være kumulativ, eller at en avtale vil føre til fremdrift mot andre. Den nye START-avtalen har ikke gjort fremgang innen missilforsvarsforhandlingene lettere, og, for øyeblikket i hvert fall, har det amerikanske senatets krav om forhandlinger om sub-strategiske våpen møtt en åpenbar motgang. Vi bør heller ikke ta for gitt at Russland vil ønske samarbeid med NATO for sin egen skyld. Fra Moskvas synspunkt er ikke forhandlinger og felles innsats øvelser i gruppeterapi, men midler til å fremme nasjonale interesser. Samarbeid på enkelte områder i Afghanistan (f eks forsyning og transitt) vil ikke utelukke motstridende tilnærminger på andre områder (f eks basert på regler og regional sikkerhet).

For det tredje bør vi ikke ta for gitt at behovet for ”modernisering” og utenriksinvestering vil moderere Russlands holdninger overfor NATO. Det er åpenbare forbindelser mellom ressursbegrensninger, administrativ inhabilitet og manglene i Russlands konvensjonelle, væpnede styrker. Men tilbakeslagene i forsvarsminister Serdjukovs forsvarsreform har bare intensivert den negative innstillingen mot NATOs missilforsvar og motstand mot ytterligere, kjernefysiske våpenreduksjoner.

Missilforsvar – vil det føre til mer samarbeid, eller flere grunner til uenighet?

For det fjerde bør vi ikke se bort fra innflytelsen av våre respektive verdier og tradisjoner. I tre generasjoner har tenkemåten i vestlige demokratier vært formet av konsensusbygging, kollektiv beslutningsprosess og ”vaner for samarbeid” som har som mål å forsone nasjonale interesser med gjensidige interesser. I dag er NATO og EU forpliktet til en postkaldkrig sikkerhetsorden, som ikke er definert av linjer på et kart, men av lands frihet til å velge sine partnere og utviklingsmodus. De tror også at det er tilfeller der ”universelle” verdier må forsvares utenfor deres grenser. Russland deler ikke denne tradisjonen. Det er en ettertrykkelig moderne stat uten post-moderne tilsettingsstoffer. De har fortsatt en hensynsløs geopolitisk forståelse av sikkerhet, et forsvar av innflytelsessfærer uten unnskyldning, en urokkelig tro på suverenitet og en utilslørt mistro til ”vestlig messianisme”

For det femte og som en forlengelse bør vi være forberedt på å godta at noe av vår mest verdsatte policy er i konflikt med Russlands egen oppfatning av rett og rettigheter. Å støtte ”valgfriheten” til Russlands naboer kan være til nytte for Europa, men er i konflikt med Russlands interesser slik som Russland definerer dem i dag. For et militært etablissement som sidestiller sikkerhet med dominans av ”rommet”, utgjør tilstedeværelsen av NATO-styrker ”i nærheten av Russlands grenser” en ”militær fare” uansett vår hensikt.

Disse konklusjonene bør ikke redusere prioriteten som NATO legger til sin forbindelse med Russland. Tvert imot, de bør styrke NATOs beslutning om å styrke samarbeidet der felles interesser eksisterer og begrense våre motsetninger til områder av reell uenighet.

På mange områder er Russland en partner vi ikke kommer utenom . Men det vil fortsatt være en vanskelig en.

Russlands egne nasjonalinteresser vil legge sterke begrensninger på i hviken grad de enten kan støtte eller opponere mot NATOs politikk. Innenfor disse begrensningene kan vi oppnå avgrensede, men viktige resultater. Hvis vi forventer mer enn det, er vi dømt til å bli skuffet.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink