SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

På tide å forkaste illusjonene

I dag er tiden moden for at Russland og NATO skal slutte å se hverandre gjennom kaldkrigprismen, hevder Fjodor Lukjanov. Utfordringene i det 21. århundre krever at begge parter utfordrer gamle tanker fra det 20. århundre.

I dag, mer enn 20 år etter slutten på den kalde krigen er NATO og Russland fortsatt ikke i stand til å finne felles grunn for å utforme konturene av et fremtidig, strategisk samarbeid.

Dette er veldig trist fordi partene har stort behov for hverandre, selv om Moskva og NATO-hovedstedene ikke er helt innforstått med det. Russland og Alliansen møter de samme problemene, selv om årsakene til dem er motsatte. Både Russland og NATO har vist seg ute av stand til, om enn på forskjellige måter, å oppgi nedarvete synspunkter fra fortiden.

Russland kommer seg fortsatt til hektene fra geopolitisk kollaps, som et resultat av sammenbruddet av Sovjetunionen. Den russiske offentlighet som helhet og en stor del av dets politiske klasse leter instinktivt etter bevis på at oppløsningen i 1991 ikke betydde at Russland skulle forsvinne fra verdensscenen som en viktig aktør.

NATO har blitt sett på som en vellykket rival og et symbol på Russlands strategiske nederlag.

Mot dette bakteppet har NATO blitt sett på som en vellykket rival og et symbol på Russlands strategiske nederlag, og denne visjonen underbygger den generelle oppfatningen.

Unødvendig å si, men en slik tilnærming – taperkomplekset hvis man bruker psykologisk terminologi – kan knapt bidra til en konstruktiv samhandling. Den intellektuelle svakheten ved den russiske, politiske elite, som ikke kan tilpasse seg den nye tid, forverrer ytterligere den totale forvirringen.

Likevel, ting utvikler seg. I det raskt endrede internasjonale landskapet holder Russland gradvis på å gå bort fra oppfatningen av NATO som en hovedtrussel mot sin sikkerhet. For tiden er hovedinnholdet i landets forbindelser med Alliansen som et ekko av fortiden. Det er ikke klart enda når ekkoet vil dø ut, men det blir stadig mer i disharmoni med andre toner i verden, særlig de som kommer fra Asia.

NATOs problem ligger i den motsatte tilnærmingen. Jeg tror at den fortsatt ikke kan komme over seierherrens eufori og fortsetter å fremstille seg som den mest vellykkede militære allianse noen gang, noe som kunne stemme for 15 år siden, men som er villedende i dag. Til tross for dens akkumulerte makt, er NATO dårlig tilpasset å håndtere utfordringene i det 21. århundre. I stedet for å møte realitetene, prøver den å gå utenom ved politisk korrekt retorikk og selvsuggesjon.

Til slutten av 2000-tallet ble den hardt tiltrengte viktige endring av NATOs mål og oppgaver løst gjennom dens utvidelse. Den mekaniske utvidelsen nådde sine grenser, men klarte ikke å besvare de nye, strategiske dilemmaer.

Både NATO og Russland har fullført (eller heller utslitt) sine postkaldkrigsagendaer og må nå bestemme seg for sin nye selvidentifikasjon i det 21. århundre

NATO har ikke blitt verdens politimann, og det eneste gjenværende problem i dens opprinnelige ansvarssone – Europa – er uløste forbindelser med Moskva. Å gi forbindelsene mellom NATO og Russland et solid fotfeste, som bør begynne med at partene forkaster foreldetet oppfatninger av hverandre, kan gi et nytt innhold til NATO som en regional organisasjon.

For å summere opp så har både NATO og Russland fullført (eller heller utslitt) sine postkaldkrigsagendaer og må nå bestemme seg for sin nye selvidentifikasjon i det 21. århundre. Det er tid for å reposisjonere seg vis-à-vis hverandre.

Den siste utviklingen har vært heller skuffende. Etter seks måneder med diskusjoner om det europeiske missilforsvaret, som ble lansert på et veldig lovende toppmøte mellom NATO og Russland i november i fjor, forkastet Alliansens representanter endelig og utvetydig Russlands forslag om samarbeid. Reaksjonen var forutsigelig: de russiske representantene ga uttrykk for stor skuffelse og advarte mot risikoen for et nytt våpenkappløp.

Har et halvt år med debatt vært bortkastet? Nei, det er ingen tvil om at forsøket på å implementere denne ideen var verdt det. Selve det faktum at spørsmålet om samarbeid i en slik delikat nasjonal sikkerhetssfære ble stilt i praktisk terminologi viser at partene faktisk går bort fra logikken fra den kalde krigen.

"NATO kan ikke outsource kollektive forsvarsforpliktelser som binder medlemmene til ikke-medlemmer"

NATO generalsekretær Anders Fogh Rasmussen

Treghet og fordommers makt er enorm på begge sider, men diskusjonene lot retorikken for tro og følelse ligge igjen, og entret fornuftdomenet. Diskusjonen har avslørt viktige detaljer ved den teknologiske forenlighet og politiske muligheter.

"NATO kan ikke outsource kollektive forsvarsforpliktelser som binder medlemmene til ikke-medlemmer", har

NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen sagt. ”Vi går ut fra at Russland heller ikke er rede til å avstå sin suverenitet .” Den siste bemerkningen er spesielt bemerkelsesverdig. Mange eksperter har pekt på at president Medvedevs nesten sensasjonelle forslag om et ”territorielt missilforsvar” medførte en mulighet for å diskutere Russlands prinsipp om strategisk selvtilstrekkelighet, som det hittil har vært umulig å endre. Med andre ord foreslo presidenten noe som ingen tidligere Kreml-administrasjon noen gang hadde turt å vurdere, selv ikke under den romantiske pro-vestlige perioden tidlig på 1990-tallet.

Det ville helt klart vært urealistisk å forvente en rask og enkel suksess. Moskvas enestående forsøk på å løse et spørsmål som har en forbindelse til de grunnleggende aspekter ved sikkerhet var trolig dømt til å mislykkes. Enhver avtale på dette området krever et svært høyt nivå av gjensidig tillit – noe som er fraværende i russisk-amerikanske forbindelser, til tross for en viss forbedring i de siste to og et halvt årene. Nå når vi innser at det ikke vil bli noe gjennombrudd, vi må trekke riktige konklusjoner og redusere skadene fra urealiserte forventninger. Det var i hvert fall verdt å prøve.

Afghanistan kan ikke være et spørsmål om langsiktig interaksjon mellom NATO og Russland, ettersom deres mål er forskjellige

Det er bemerkelsesverdig at dialogen om det europeiske missilforsvaret brettet ut polemikken om Russlands hypotetiske NATO-medlemskap. 2010 så mange spekulasjoner om Russland kunne bli med i NATO en dag. Fremtredende analytikere og tidligere politikere skrev innlegg i vestlige publikasjoner for å meddele sin mening om ønskeligheten og nytten av russisk medlemskap. NATOs strategiske konsept-ekspertgruppe, ledet av den tidligere amerikanske utenriksminister, Madeleine Albright, hadde en livlig diskusjon om spørsmålet, selv om konklusjonene til ”de vise menn” på dette området ikke ble tatt med i skissen til Alliansens nye strategi.

I Russland grubler pro-vestlige liberale fra Institutt for samtidsutvikling (INSOR) og selv høytstående representanter over muligheten. Etter NATO-toppmøtet i Lisboa, der atmosfæren var ganske vennlig overfor Russland, erkjente to høytstående russiske embetsmenn muligheten for at Russland kunne bli med i NATO i fremtiden. Disse to var visestabssjef i Kreml, Vladislav Surkov, og direktøren for Utenriksdepartementets avdeling for politisk planlegging, Alexander Kramarenko.

DIskusjonen førte ingen vei. Likevel, for kanskje første gang ga begge parter tydelige argumenter. De sa ikke bare ganske enkelt ”dette er umulig fordi det aldri vil skje,” men forklarte hvorfor det er umulig. Med andre ord har diskusjonen endelig gått utover trosretorikken.

Missilforsvarsspørsmålet vil uunngåelig nok en gang dukke opp i Russlands forhold til USA, som – naturlig nok – formet forholdet mellom Russland og NATO. Så lenge som de to landene har kjernefysiske arsenaler som overskrider flere ganger det som resten av verden har, vil forestillingen om strategisk stabilitet komme tilbake på agendaen, uansett hvor foreldet det kan synes. Men i sin nåværende form er fortsatt missilforsvar knyttet opp i den bredere euro-atlantiske konteksten. Med andre ord, den har ikke brutt med den kalde krigens kraftige treghet.

Denne diskusjonen kan dukke opp igjen om noen år, når alle involverte forstår at Europa ikke lenger er et strategisk teater. Med Asia som raskt erstatter Europa, vil missilforsvar også i økende grad være knyttet til den regionen. Dette betyr at den amerikansk-russiske dialogen også vil gjennomgå en endring, fordi Moskva og Washington spiller helt andre roller i Asia enn de gjør i Europa.

Det underliggende prinsippet om militær-politiske allianser i det 21. århundre vil høyst sannsynlig være forskjellig fra det 20. århundre, da det var basert på felles ideologi eller verdier. I de kommende tiår vil allianser trolig bli dannet for å nå et konkret mål. Som Donald Rumsfeld en gag sa, ”misjonen bestemmer koalisjonen – koalisjonen må ikke bestemme misjonen.” Dette utsagnet viste seg å vare lenger enn hans politiske karriere.

Forresten, selv om vi går ut fra at Russlands medlemskap i NATO er realistisk, vil det ikke gjøre noe for å ta opp de reelle sikkerhetsproblemene i det 21. århundre. De bør håndteres i et nytt format – ideelt sett i et trilateralt format som involverer Russland, China og USA. Selv om de tre maktene har forskjellige interesser og tilnærminger, har de den nødvendige, strategiske vekten for å løse problemene i Sentral-Eurasia, Russlands fjerne øst og Stillehavsregionen.

Amerikas europeiske allierte vil trolig ikke bli involvert før de kommer seg løs fra den afghanske hengemyren. Årsakene for det ble meget grundig gitt av den avtroppende, amerikanske forsvarsminister Robert Gates i en tale i Brussel i juni, der han understreket overbelastning og lave forsvarskostnader.

Afghanistan kan ikke være et spørsmål om langsiktig interaksjon mellom NATO og Russland, ettersom deres mål er forskjellige: Alliansen ser etter beleilige måter å forlate landet, mens Russland ønsker langvarige løsninger i sitt nabolag.

For tiden sammenfaller imidlertid deres interesser, og de kommende år vil gi gode muligheter for å håndtere overgangen i fellesskap. Dette vil øke gjensidig tillit og det nivået på operativ kompatibilitet som er nødvendig for å samarbeide senere. Men før dette må NATO og Russland først tilpasse seg de nye utforringene.

Slutten på Muren - men ikke de medfølgende holdningene?

Alle i takt med hverandre - ble forbindelsene glattere i Lisboa?

Felles øvelser er mer vanlig - men er felles forståelse?

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink