SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Uniformer blir grønnere

Grønne spørsmål er ikke lenger territoriet til hippier og de som omfavner trær. De militære vet nøyaktig hvor viktige de er. BBCs miljøkorrespondent, David Shukman, forteller hvordan klima har blitt del av forsvarsplanleggingen.

David Shukman er miljø- og vitenskapskorrespondent for BBC News.

Inntil nylig, hvis du var den type person som var bekymret for miljøet – og spesielt klimaendringene – ville det vært svært lite sannsynlig at du også ville bære militær uniform. Global oppvarming var noe som bekymret Greenpeace. Sammenliknet med å vinne en krig, var det å redde planeten et for ullent konsept å gi oppmerksomhet, en for vag faktor i planleggingen.

Ikke nå lenger.

De potensielle virkningene av et skiftende klima kommer gradvis mer inn på sikkerhetsagendaen – fra trusselen om stigende hav som oversvømmer lavtliggende øybaser som Diego Garcia, til ekstreme værkatastrofer som krever massive ressurs- eller hjelpeoperasjoner, til massemigrasjoner som øker spenninger og til og med utløser konflikter. Selv om det er store usikkerheter og uklare tidspunkter, kan disse scenarier involvere væpnede styrker.

De mest umiddelbare virkningene er konsekvensene av et endret kart. I Arktis, som oppvarmes raskere enn det globale gjennomsnitt, ser vi at geografien endres ettersom isen trekker seg tilbake. Plutselig er områdets naturressurser mer tilgjengelige og grensetvister, som lenge har vært glemt under isen, er nå relevante. Den amerikanske kystvakten var blant de som fikk en arktis-alarm da den fant ut at den måtte patruljere havstrekninger som vanligvis alltid hadde vært tilfrosset.

På en C-130 flygning over Alaska i september 2008 fortalte sjefen for regionens kystvakt, kontreadmiral Gene Brooks, meg: ”Min jobb er å patruljere havet rundt USA og det er nå masse hav der det tidligere var is, så enkelt er det.

Jeg bryr meg ikke om hva som skjer eller hvorfor det skjer, men det jeg kan fortelle deg er at isen forsvinner og vi må følge etter.”

Admiral Brooks beskrev Arktis som en ny grense. Og for å støtte opp under kystvaktens tilstedeværelse, sendte han pionerskip og fly og etablerte en fremskutt posisjon ved Barrow. Utfordringene inkluderte det å opprettholde logistikk og kommunikasjoner over store avstander og deployere fartøyer i ukjente farvann – og alt på en akselererende tidstabell. I noen år har forskere observert en jevn reduksjon i isdekket og de fleste forskere har spådd isfrie forhold om sommeren innen utgangen av århundret. I 2007 reduserte imidlertid den årlige smeltingen isen til det som var spådd for 2055. Admiral Brooks beskrev seg selv som overrasket over det faktum at store områder med is hadde forsvunnet så raskt.

I 2007 oppdaget Det europeiske romfartsbyrå at den myteomspunnede Nordvestpassasjen, sjøveien som forbinder Atlanterhavet med Stillehavet, en kort tid var isfri.

En grunn til hans bekymring var sannsynligheten for øket skipstrafikk i Amerikas polare havområder. I 2007 oppdaget Det europeiske rombyrå at den myteomspunnede Nordvestpassasjen, sjøveien som forbinder Atlanterhavet med Stillehavet, en kort tid var isfri. Dette åpnet muligheter for en ny handelsrute. Cruiseskip og yachter begynte å bruke passasjen, og hvis de fikk problemer, ville det være kystvaktens jobb å hjelpe dem. Smeltingen reiste også spørsmål om kontroll. Nordvestpassasjen svinger seg mellom øyene i Canadas Arktis og anses av den kanadiske regjering som del av deres suverene territorium. USA og mange europeiske land hevder at vannveien er bred nok til å bli regnet som internasjonal.

I 2007 reduserte den årlige smeltingen isen til det forventede nivå for 2055.

Andre konflikter om polarområdene kom også frem i lyset. En russisk parlamentariker brukte mini-ubåter for å plante et russisk flagg på sjøbunnen på Nordpolen for å støtte sitt lands krav. Danske og kanadiske ministere hastet nordover for å vise sine egne flagg. Og admiral Brooks advarte om at disse uenighetene mellom landene i Arktis var en oppskrift på katastrofe.

”Med grenser som ikke er fastlagt og store rikdommer,” sa han, ”er potensialet for konflikt eller konkurranse til stede. Det er alltid en risiko for konflikt der man ikke har etablerte, opptrukne grenser som man er enige om.”

Så smeltingen kan sammenlignes med å ta opp en stein og oppdage trusler under den. Virkningene av oppvarmingen rekker imidlertid langt utover Arktis og ble undersøkt i en banebrytende studie av det Washington-baserte konsulentbyrået CNA i 2007. Ledet av et panel pensjonerte, høyere offiserer, hevdet den at klimaendringene ikke ville forårsake spesifikke kriser, men at de heller ville fungere som ”en trusselmultiplikator for ustabilitet i noen av de mest ustabile regioner i verden”. Det er en nøkkelobservasjon.

Selv om noen miljøforkjempere hevder at global oppvarming vil bety – eller allerede betyr – massiv og umiddelbar katastrofe, er vitenskapens lille skrift mer nyansert. Den antyder at de skiftende værmønstre, som har kommet med klimaendringen, over tid kan gjøre situasjonen verre.

“Vi må betale for dette på en eller annen måte. Vi må betale for å redusere dagens utslipp av drivhusgasser og vi vil måtte ta en eller annen økonomisk fulltreffer. Eller må vi betale prisen senere på militær måte. Og det vil involvere menneskeliv.”

Som CNA-rapporten sier, endringene vil forverre ”allerede marginale levestandarder i mange land i Asia, Afrika og Midtøsten, forårsake omfattende, politisk ustabilitet og muligheten for havarerte stater.” Med andre ord, regioner som blir varmere eller tørrere eller får flere stormer vil få en tilleggsbyrde til eksisterende belastninger. ”Ulikt de fleste konvensjonelle sikkerhetstrusler som involverer en enkelt enhet, som handler på spesifikke måter og tidspunkter, har klimaendringene potensialet til å resultere i omfattende, kroniske forhold, som skjer globalt innen samme tidsramme.”

© Ho New / Reuters

I sitt bidrag til rapporten beskrev general Anthony Zinni, tidligere sjef for sentralkommandoen, et dystert valg:

“Vi må betale for dette på en eller annen måte. Vi må betale for å redusere dagens utslipp av drivhusgasser og vi vil måtte ta en eller annen økonomisk fulltreffer. Eller må vi betale prisen senere på militær måte. Og det vil involvere menneskeliv.”

Bevisst likefrem understreket disse ordene det dilemma som det internasjonale samfunnet står overfor i sin kamp for å gjøre fremskritt i håndteringen av problemet. I nesten to tiår har FNs rammekonvensjon for klimaendring, som ble etablert på verdenstoppmøtet i Rio i 1992, vært vertskap for forhandlinger. Vanligvis blir disse holdt på miljøministernivå, selv om forhandlingene i København i desember 2009 trakk til seg dusinvis av statsledere, inkludert president Obama fra USA og statsminister Wen fra Kina. Den hendelsen ble beskrevet som den beste muligheten for en generasjon å få til en avtale. Men den ble preget av fraksjoner og ble avsluttet uten resultat.

Målet for denne prosessen har vært villedende enkelt: å få til en bindende, global traktat om å kutte drivhusgasser som forskere sier er den største årsaken til den siste oppvarmingen. Og nøkkelfakta er også relativt enkle: fjoråret var et av de rekordvarmeste og var også det 34. påfølgende år som var varmere enn den globale gjennomsnittstemperaturen for det 20. århundre. Samtidig har nivåene på karbondioksid, den viktigste drivhusgassen, steget hvert eneste år siden de mest nøyaktige målingene begynte i 1958. Og det er velkjent at karbondioksid fanger varmen i atmosfæren.

Kina, verdens største utslipper av drivhusgasser, ser på seg selv som et utviklingsland og hevder at den utviklede verden bør ta føringen i utslippskuttene, og nekter selv å være bundet av internasjonal traktat.

De fleste regjeringer aksepterer disse grunnsetningene ved vitenskapen og kjernekonklusjonen – at menneskelagde utslipp star bak den meste av den siste oppvarmingen. Og nesten uten unntak krever de raske tiltak som svar. Men diskusjonene i København avslørte begrensningene på hva de var innstilt på å gjøre, og lite har endret seg siden da. Kina, verdens største utslipper av drivhusgasser, ser på seg selv som et utviklingsland og hevder at den utviklede verden bør ta føringen i utslippskuttene, og nekter selv å bli bundet av en internasjonal traktat. USA, den nest største forurenseren, er også ubøyelig. Til tross for president Obamas utrykte mål om å være del av det globale arbeidet, mislyktes planen om en innenriks klimalov i Senatet i fjor, og gjorde USAs deltakelse i en internasjonal avtale lite trolig i den nærmeste fremtid.

Som et resultat fikk de seneste FN-forhandlingene, i Cancun i Mexico i desember i fjor, bare beskjeden fremgang om relativt underordnede spørsmål. I mellomtiden har de mange år med forhandlinger bare ført til en fast avtale hittil: Kyoto-protokollen fra 1997. Den gang var det en triumf for forhandlinger, men den vil utgå i 2012 og omfatter uansett ikke Kina og USA. De landene som er bundet av dens bestemmelser – inkludert EU, Japan, Russland og Australia – har ikke lyst til å fortsette etter 2012 hvis ikke andre også blir med. Så fremtidsutsiktene er dårlige for å forhandle frem en ny, mer omfattende traktat.

I mellomtiden fortsetter utslippene å øke. Klimaforskerne advarer om at etter hvert år som går er mulighetene for å unngå farlige virkninger senere redusert. Det er ikke noe sikkert med hensyn til dette; ytterligere oppvarming betyr ikke umiddelbare problemer. I stedet er det mer et spørsmål om sannsynlighet; jo høyere konsentrasjoner av drivhusgasser, dess større er sannsynligheten for farlige værmønstre i de kommende tiår.

En av de første som pekte på global oppvarming som en sikkerhetstrussel var den tidligere vitenskapelige rådgiver for den britiske regjering, professor Sir David King. Han sendte ut en sterk advarsel: at klimaendringene til slutt vil vise seg farligere enn terrorisme. Det er for tidlig å si. De farligste innvirkninger av oppvarmingen vil ikke vise seg før i den andre halvdel av dette århundre eller senere. Men, hvis forskerne har rett, vil sjansene bli verre etter hvert som tiden går.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink