SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Matsikkerhet: spiren til løsning er allerede her

Bjørn Lomborg hevder at effektene på matknapphet av global oppvarming kan tas opp – og nå. Videre maler han et bilde der færre folk sulter i verden, til tross for befolkningsvekst. Her skisserer han den aksjonen det er behov for nå.

Vi blir ofte fortalt at global oppvarming snart vil gjøre det umulig å fø planeten. Denne dramatiske overdrivelsen av sannheten fører oss til å fokusere på gale løsninger.

Da København–consensussenteret kalte sammen et panel av nobelprisvinnere for å identifisere de beste investeringer som kunne gjøres for å hjelpe planeten, understreket de utrolig billige, svært effektive måter å bekjempe underernæring, slik som tilsettinger av mikronæringsstoffer, styrking av mikronæringsstoffer, biostyrking og samfunnsernæringsprogrammer.

Det er trist at i den utviklede verden hører vi ikke nok om disse løsningene – heller ikke om den utfordringen. Når vi fokuserer på sult ser vi den ofte gjennom gale linser.

Andelen folk som sulter har jevnt sunket etter 1950 fra mer enn 50% av verdens befolkning til mindre enn 18% i dag.

Vi har lenge bekymret oss over massive nivåer av fremtidig sult: i 1968 erklærte Paul Ehrlich at menneskeheten allerede hadde tapt kampen om å fø seg selv. Hans spådom om kommende, omfattende sult var basert på den uutviklede ideen om at et større antall folk uunngåelig betyr mindre mat for hver enkelt.

Reelt sett har verdens befolkning doblet seg etter 1961, men matproduksjon har blitt nesten tredoblet. Utviklingsverdenens befolkning har litt mer enn doblet seg mens matproduksjon der har blitt firedoblet.

Resultatet har vært tilgang på raskt økende kalorier, særlig i den utviklede verden. Andelen folk som sulter har jevnt sunket etter 1950 fra mer enn 50% av verdens befolkning til mindre enn 18% i dag. FNs mest langsiktige scenarier forventer at denne andelen skal synke jevnt mot 2.9% i 2050. Dette vil likevel telle 290 millioner folk som er underernært da.

Flere omfattende oversikter har sett på effekten av klimaendring på jorbrukssproduksjonen, og det globale mathandelssystemet har fire avgjørende funn til felles.

For det første så de for seg en stor økning i jordbruksproduksjon – mer enn en dobling av kornproduksjonen i løpet av det kommende århundre. Som et av modelleringsteamene sa: ”Globalt synes land- og avlingsressurser, sammen med teknologisk fremgang, å være tilstrekkelig til å fø en verdensbefolkning på rundt 9 milliarder folk i 2080.”

De mest pessimistiske modellene, som forventet de mest pessimistiske klimapåvirkninger, forventer en total reduksjon av jordbruksproduksjon med 1.4% sammenliknet med et scenario uten noen som helst klimaendring.

For det andre, innvirkningen av global oppvarming på jordbruksproduksjonen vil trolig være negativ, men totalt svært beskjeden. De mest pessimistiske modellene, som forventet de mest pessimistiske klimapåvirkninger, forventer en total reduksjon av jordbruksproduksjon med 1.4% sammenliknet med et scenario uten noen som helst klimaendring. Den mest optimistiske modellen spår en netto økning i jordbruksproduksjon av global oppvarming til 1.7%. For å sette disse tallene i perspektiv var den gjennomsnittlige vekstraten for jordbruket i løpet av de siste 30 årene rundt 1.7%.

For det tredje vil det være liten endring globalt, dette gjelder ikke regionalt. Generelt har global oppvarming en negativ innvirkning på utviklingslandenes jordbruk, men en positiv innvirkning på de utviklede landenes jordbruk. Denne grusomme realiteten er fordi temperaturøkninger hjelper bøndene på de høyere breddegrader (fører med seg lengre vekstsesonger, flere avlinger, og høyere avkastning), men betyr lavere produktivitet for bøndene i tropiske land.

I verste fall scenarier vil dette bety en 7% reduksjon i avkastning i utviklingslandene og en 3% økning i de utviklede landene. Dette er en sak som vi må ta opp, men vi bør også notere oss det større bildet: total produksjon selv i de minst utviklede landene er forventet å stige med rundt 270%.

I løpet av det kommende århundre vil utviklingslandene uunngåelig bli mer avhengig av matimport fra de utviklede landene. Dette er ikke primært et fenomen pga global oppvarming: selv uten global oppvarming ville import for de minst utviklede landene dobles i løpet av århundret på grunn av demografi. Global oppvarming forårsaker at importøkning vil gå fra rundt 100% til rundt 110-140%.

Vi bør huske på at forbrukerne i utviklingslandene i 2080 vil få det vesentlig bedre enn de har det i dag. Et modelleringsteam peker på at fremtidige forbrukere i utviklingsland ”i stor grad er adskilt fra jordbruksprosesser, bor i byer og tjener sine lønninger i ikke-jordbrukssektorer. Som i dagens utviklede land avhenger forbruksnivåene i stor grad av matpriser og lønninger heller enn av endringer i landets jordbruksproduksjon.”

For det fjerde vil den totale, globale oppvarmingen være ansvarlig for opp til 28 millioner flere feilernærte folk i det scenariet som vi sannsynligvis vil få. (Andre scenarier viser lavere innvirkninger, som rangerer ned mot global oppvarming som forårsaker en total reduksjon i antall feilernærte folk med 28 millioner).

Omfanget av sult avhenger mindre av klima og mer av økonomi

Det er viktig å sette dette inn i en sammenheng. Verden har nå rundt 950 millioner underernærte. I løpet av det kommende århundre vil vi øke med minst 2-3 milliarder flere mennesker, likevel er det trolig at mot slutten av århundret vil det ”bare” være rundt 108 millioner som sulter.

Omfanget av sult avhenger mindre av klima og mer av økonomi. Selv dramatisk kontroll av global oppvarming (forestill deg at vi på en eller annen måte stoppet utslippene i dag) ville maksimalt unngå at 28 millioner folk er sultne på slutten av århundret. I sammenlikning, hvis vi greier å gå fra et av FNs mindre økonomisk effektive scenarier til et av de mer effektive scenarier, kan vi unngå at 1.065 millioner er sultne ved utgangen av århundret.

Det er selvfølgelig fullstendig urealistisk å tro at vi helt kan stoppe enten global oppvarming eller de økonomiske aspektene ved sult. Men det vi bør prøve å gjøre er å finne det scenario som gir oss det laveste, absolutte antall sultne – og dette er korrelert med å gjøre inntektene de høyeste.

Å bruke klimapolitikk til å få til en liten reduksjon er bare ikke en sunn eller etisk strategi. Karbonkutt skaper en liten, fjern endring i temperaturstigning. Hvis Kyoto-protokollen hadde blitt helt implementer, ville dette ha redusert underernæring for bare 2 millioner folk i 2080, med en årlig kostnad på $180 milliarder.

Hvis vi imidlertid bryr oss om å hjelpe de sultne, så kan vi gjøre mye mer.

Det er her billige, effektive svar på feilernæring kommer inn i bildet. Ekspertpanelet av nobelprisvinnere som anbefalte større investering i tilsettinger av mikronæringsstoffer, styrking av mikronæringsstoffer, biostyrking og samfunnsernæringsprogrammer på København-consensusprosjektet 2008 gjorde det fordi selv små investeringer innen disse områdene kan utgjøre en kraftig forskjell.

Gjennom å styrke grunnleggende mat (slik som med jern), utvikle mer næringsrike avlinger, og sikre mer omfattende levering av tilsettinger av mikronæringsstoffer, kan vi mye bedre håndtere det ofte oversette problemet med underernæring. Samfunnsprogrammer for næring kan bidra til å levere varige forbedringer som kommer familier og hele samfunnet til nytte på lang sikt. (For forskning som underbygger disse anbefalingene, se: www.copenhagenconsensus.com)

Vi må innse at omfanget av sult avhenger svært lite av klima

Andre høyt rangerte investeringer som ekspertpanelet av nobelprisvinnere anbefalte, slik som utvidelse av vaksine- og markbehandlingsdekning, bedre malariahindring og –behandling, og senke barrierene mot at jenter går på skole, ville gi varige endringer som ville gjøre verdens mest sårbare samfunn sterkere og mer fleksible.

Hvis vi bryr oss om å hjelpe flest mulige unngå sult må vi innse at omfanget av sult avhenger svært lite av klima og mye mer av økonomi.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink