SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

NATO og energisikkerhet

Det er mange veier som fører fra energi til sikkerhet. Michael Rühle skisserer grunnene til NATOs interesse for energisikkerhet og hvilken forskjell det kan utgjøre.

I løpet av de siste årene har energisikkerhet blitt et viktig tema i den internasjonale sikkerhetsdebatten. Flere utviklingsretninger er årsak til dette: Europas økende avhengighet av olje og gass; de økende energibehov til voksende makter som Kina og India; tømmingen av fossilt brennstoff som forventes å sette inn etter midten av dette århundre; en intensivert debatt om klimaendring; og en fornyet interesse i mange land for sivil, kjernefysisk energi.

Ytterligere faktorer inkluderer væpnede trusler mot energiforsyninger, enten gjennom terrorangrep eller piratvirksomhet, og den politiske ustabiliteten i mange energiproduserende land – inkludert forsøk fra noen av disse landene til å (mis)bruke energiforsyninger som et politisk våpen.

NATO har en legitim rolle å spille innen energisikkerhet. Men hvordan bør denne rollen være?

All denne utviklingen peker i same retning: å sikre energiforsyning er kanskje ikke en direkte militær utfordring, likevel har den helt klart en sikkerhetsdimensjon. Som en allianse som sørger for sikkerhet for nesten 900 millioner borgere, og det gir en fremtredende plass til et enestående nettverk av partnerland, har NATO en legitim rolle å spille innen energisikkerhet. Men hvordan bør denne rollen være?

NATOs nye, strategiske konsept gir et klart svar på dette spørsmålet. Ved å markere en merkbar endring fra beskyttelse av territorium til beskyttelse av folk, tilbyr ikke dokumentet bare en levende beskrivelse av den økende sårbarheten til allierte energiforsyninger, men gir også NATO i oppgave å “utvikle kapasiteten til å bidra til energisikkerhet, inkludert beskyttelse av viktig infrastruktur og transittområder og linjer, samarbeid med partnere, og konsultasjoner mellom de allierte på grunnlag av strategiske vurderinger og beredskapsplanlegging.

Å overføre denne ambisiøse resepten til en konkret NATO-agenda vil imidlertid ikke være lett. Av en rekke grunner nærmer NATOs allierte seg energisikkerhet med vesentlig nøling.

© Stringer Russia / Reuters

En viktig grunn til denne bekymringen er sprikende, nasjonale interesser. Ettersom energisikkerhet stort sett vurderes å være et nasjonaløkonomisk spørsmål, er mange land ikke interesserte i å diskutere dette emnet i multinasjonale fora. Dette er en utfordring ikke bare for NATO, men også for EU. Til tross for Europakommisjonens arbeid for å utarbeide en fremtidsrettet energipolitikk, fortsetter medlemslandene å inngå individuelle avtaler med energiforsyningsselskaper. Kort sagt, når det gjelder energisikkerhet har landene tendens til å passe på seg selv.

En annen grunn til NATOs forsiktige tilnærming til energisikkerhet er det faktum at emnet er uløselig knyttet til Russland. Russland eier verdens største reserver i kull, gass og uran, og rangerer som nr. 7 innen globale oljereserver. Landet har derfor en nøkkelposisjon i Europas energiforsyning. Gitt at allierte synspunkter på Russlands utenriks-, sikkerhets- og energipolitikk enkelte ganger har vært forskjellig – noe som delvis skyldes forskjellige grader av Russlands energiavhengighet – er det fortsatt en nøling til å engasjere seg i en debatt som kan degenereres til en nytteløs diskusjon om Russland.

En tredje årsak til at NATO er forsiktig er det faktum at energisikkerhet håndteres allerede av et vesentlig antall aktører, fra EU til Det internasjonale energibyrå, og fra OECD til den private sektor. En NATO-rolle kan derfor bare være utfyllende – ytterligere verdi heller enn ledende i prosessen.

En siste grunn til NATOs nøling ligger i dens egenskap som en allianse hovedsakelig identifisert med militære midler. Selv om det er åpenbart at energisikkerhet kan ha en militær dimensjon – slik vi ser av NATOs pågående anti-piratoperasjoner utenfor kysten av Somalia, som også bidrar til å beskytte oljetankere – er mange av de allierte fortsatt bekymret for at en for synlig NATO-rolle på en urimelig måte kan ”militarisere” det som hovedsakelig var et økonomisk tema.

NATO har, i løpet av de siste årene, greid å utvikle en felles ”acquis” om energisikkerhet som er skreddersydd NATOs spesifikke evner

Hittil har kombinasjonen av divergerende politiske og økonomiske interesser på den ene side og NATOs strukturelle begrensninger på den andre siden hindret en systematisk diskusjon om energisikkerhet blant de allierte. Til tross for disse begrensningene har imidlertid NATO, i løpet av de siste årene, greid å utvikle en felles ”acquis” om energisikkerhet som er skreddersydd NATOs spesifikke evner. Denne “acquis” hviler på tre hovedpillarer.

Den første er dialog og informasjons- og etterretningsdeling mellom de allierte, med partnerlandene, og den private sektor. Det store fokuset er på sikkerheten til avgjørende energiinfrastruktur, spesielt innen energiprodusering og transittland; sikkerheten for transportruter; og analyser av terrortrusler. Et annet aspekt er analysen av sikkerhetsforsyningen av energi, f eks brennstoff, for NATOs styrker i operasjoner.

Den andre er planlegging av stabilitet. Det betyr først og fremst å forme reformprosessene i NATOs bredere, strategiske miljø. Vektleggingen er på politisk dialog og militært samarbeid med partnerlandene i Europa, Kaukasus, Sentral-Asia, Midtøsten og Gulf-regionen. Denne gruppen omfatter energiprodusenter, transittland, og forbrukere. Som en konsekvens ligger energisikkerhet i mange individuelle samarbeidsprogrammer.

© Ho New / Reuters

Den tredje er beskyttelse av kritisk energiinfrastruktur. I prinsippet er dette et nasjonalt ansvar. Etter anmodning av landet kan imidlertid NATO bidra til overvåking av skipsruter og territorialfarvann, enten gjennom sivile eksperter eller med militære midler. Videre kan NATOs sivile kriseplanleggingsevner brukes i tilfelle en menneskeforårsaket katastrofe, som oljeutslipp.

Denne korte listen understreker at energisikkerhet knyttes til mange områder av NATOs agenda, likevel føyer disse enkeltstående aktiviteter seg knapt til en sammenhengende policy. Hvis NATO ønsker å bedre fokusere sine energisikkerhetsaktiviteter, og koordinere dem sømløst med andre store aktører, er det behov for en mer systematisk tilnærming. Denne tilnærmingen bør bli styrt av målet om å gjøre energisikkerhet mer synlig innen Alliansen, og gjøre en opplyst diskusjon mellom NATO-medlemmene lettere.

Det første skrittet i en slik gradvis tilnærming må være å avmystifisere energisikkerhet og gjøre det til et alminnelig diskusjonstema i NATOs interne konsultasjoner. Muligheten for fremgang har aldri vært bedre. Ettersom den internasjonale sikkerhetsdebatten i økende grad fokuserer på nye utfordringer, spesielt internettangrep og kjernefysisk spredning, øker også presset på NATO for å spille sin del i møtet med disse utfordringene. Videre har mange nye sikkerhetsutfordringer en energidimensjon. ”Stuxnet”-internettangrepet mot Irans kontroversielle kjernefysiske program, inkludert Bushehr-kraftverket, gir en levende demonstrasjon av sammenhengen mellom internettrusler og energiforsyninger. På samme måte avslører terrorangrepene mot kraftverk i Russland og raffinerier i afrikanske og arabiske land sammenhengen mellom terrorisme og energi.

Sammen med utvidelsen av NATOs interne analytiske kapasitet og bedret etterretningsdeling blant de allierte, vises de nye sikkerhetsutfordringene – inkludert energisikkerhet – i NATOs organisasjonsstruktur

Det holistiske synet på nye trusler i det nye, strategiske konseptet er et viktig første skritt for å gjøre energisikkerhet til et legitimt tema innen Alliansen. Et like viktig neste skritt er å gi energisikkerhet et eget, organisatorisk ”hjem”. Etableringen av ”Avdelingen for nye sikkerhetsutfordringer” i NATOs internasjonale stab gjør akkurat det. Å trekke sammen de nye sikkerhetsutfordingene (internett, terrorisme, spredning, energi) i en avdeling vil ikke bare gi rom for mer systematisk analyse, men også gjøre en mer fokusert debatt blant de allierte lettere. Sammen med utvidelsen av NATOs interne analytiske kapasitet og bedret etterretningsdeling blant de allierte, vises de nye sikkerhetsutfordringene – inkludert energisikkerhet – i NATOs organisasjonsstruktur.

© Stringer Shanghai / Reuters

Det tredje skrittet mot en mer systematisk tilnærming til energisikkerhet i NATO består av en vedvarende dialog med andre organisasjoner, slik som EU, Det internasjonale energibyrå, OSSE og Energi-charteret. Selv om alle de allierte er enige i at NATOs rolle innen energisikkerhet må være utfyllende til andre, relevante aktører, kan ekte supplement bare finne sted hvis alle aktører kjenner hverandre og således unngår bortkastet duplisering. I tillegg må NATO også utvide dialogen med den private energisektoren som de satte i gang for noen år siden, for bedre å forstå de perspektiver og behov som energiselskaper har. Hovedfokus for denne dialogen med andre institusjoner og den private sektor vil være beskyttelse av kritisk energiinfrastruktur – et område der NATO har uovertruffen kompetanse, og der mange partnerland søker tettere samarbeid med NATO.

Et annet skritt for å ankre energisikkerhet mer systematisk i NATO er fusjonen av dette temaet med militær-operative spørsmål så vel som med miljø- og mer omfattende ressursspørsmål. På det militære nivået har en debatt om mer effektive typer brennstoff allerede startet, ettersom slikt brennstoff synes å sette et mindre logistikk-”fotspor” i militære operasjoner. I tillegg kan enkelte av NATOs operasjoner, slik som dens anti-piratoperasjonen, Operation Ocean Shield, bidra til å sikre at viktige energiskipsruter forblir klare. Videre er det bred enighet om at klimaendring kan ha konsekvenser som også kan berøre NATO, for eksempel humanitære katastrofer.

Til slutt er den nye debatten om ”sjeldne jordmineraler” – som er av kritisk betydning for moderne industrisamfunn, spesielt energisparingsteknologier – en skarp påminnelse om at energisikkerhet ikke må forståes kun som uhindret forsyning av olje og gass. For en allianse som ser på seg selv som en moderne sikkerhetsinstitusjon, bør det å analysere den innbyrdes forbindelse av denne utviklingen og diskutere deres sikkerhetsimplikasjoner ikke lenger være unntaket, men regelen.

En sterkere, mer sammenhengende NATO-rolle innen energisikkerhet vil ikke komme av seg selv. Den må være del av en bredere innsats for å styrke NATOs rolle som en konsultativ mekanisme utover umiddelbare, militær-operative oppgaver

Ingen av de skrittene som er beskrevet her vil gjøre NATO til en ledende energisikkerhetsorganisasjon. Gitt de alliertes forskjellige synspunkter vil det være en stor suksess om de skulle bli enige om å gjøre energisikkerhet til en naturlig del av sine diskusjoner, akkurat som internettforsvar og å hindre spredning har blitt vanlige punkter på NATOs politiske agenda. En slik institusjonalisert dialog blant de allierte er forutsetningen for å vurdere ytterligere skritt, slik som for eksempel diskusjoner mellom Det nord-atlantiske råd med individuelle partnerland eller grupper av partnere (den såkalte ”28+n”-formelen) om energisikkerhet, eller etablering av trenings- og forsvarsreformteam for beskyttelse av kritisk infrastruktur.

En sterkere, mer sammenhengende NATO-rolle innen energisikkerhet vil ikke komme av seg selv. Den må være del av en bredere innsats for å styrke NATOs rolle som en konsultativ mekanisme utover smale, tradisjonelle militær-operative oppgaver. NATO må utvikle en kultur for politisk diskusjon som ikke er begrenset til saker som kan involvere NATO militært, men som også inkluderer saker av bredere, politisk relevans. Så lenge all debatt i NATO mistenkes å bare dreie seg om forberedelsen av militære operasjoner, vil en opplyst, fremtidsrettet debatt om nye utfordringer i det 21. århundre forbli unnvikende. Bare hvis de allierte (gjen)oppdager NATO som et forum for politisk konsultasjon vil de være i stand til å behandle energisikkerhet som et legitimt element i en omfattende tilnærming til sikkerhet.

Del dette    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink