Der ekspertene kommer for å snakke

10 år senere er det fortsatt vanlig å se kvinner i burka i Afghanistan. © Nomad Photos

Afghanistan: 10 med tapte muligheter?

Nelofer Pazira har opplevd mange faser i Afghanistan. Og samtidig som det har vært fremgang føler hun at landet enda ikke har unnsluppet sin lidelsessyklus. Her skisserer hun sine erfaringer og inntrykk, fra hun bodde der i de turbulente 1980-årene til å besøke dagens Afghanistan.

I juli 2001 returnerte jeg til Afghanistan for første gang på 13 år. Jeg vokste opp I Kabul I 1980-årenes krig og reiste bort som tenåring sammen med min familie da det de facto Sovjet-støttede regimet fortsatt hadde makten.

Da jeg kom tilbake, etter bare sju måneder etter Taliban-regimets fall, kunne jeg knapt nok kjenne igjen gatene i min egen hjemby. Et teppe av dyster stemning, akkurat som det tunge støvet som svevet rundt, som man ble blindet av, dekket alt. Ødelagte bygninger og murer, ødelagte bolighus og hauger av søppel og rester, væpnede menn på pick-up-lastebiler var nå det nye utseendet i min by. Over alt var det også fattigdom og nød – et sted der ødelagte ånder og tapte sjeler svevet rundt på leten etter å overleve.

En ettermiddag da jeg gikk langs veien kom en kvinne i en fillete, blå burka mot meg. “Jeg kan sy,” sa hun, “jeg er en flink skredder. Hvis du jobber for en hjelpeorganisasjon, vær så snill å gi meg en jobb.” Hun hadde mistet mannen sin i krigen, og hadde omsorg for en stor familie, inkludert sine sju barn og svigerfamilie. Like etter var jeg omringet av kvinner, som alle hadde liknende historier å fortelle og de samme ønskene.

"Dere jihadister! Dere tok våre sønner og drepte våre ektemenn, og nå vil dere at resten av våre familier skal sulte seg til døde også. Forsvinn..."

En mann på sykkel syklet forbi, snudde seg og begynte å skrike til meg. “Hva i helvete tror du at du gjør her, å samle kvinnene rundt deg,” ropte han. “Vi kjempet en jihad for å beskytte våre kvinners verdighet og nå tror du

med dine hjelpepenger, at du kan kjøpe våre kvinner.” Hans tynne, smale ansikt, nedsunkne øyne fikk han til å likne et bilde fra en konsentrasjonsleir.

Kvinnene rundt meg jaget ham vekk. “Dere jihadister! Dere tok våre sønner og drepte våre ektemenn, og nå vil dere at resten av våre familier skal sulte i hjel. Forsvinn …” Da han innså at han var maktesløs overfor en bølge blå burkaer, flyktet han, hans rustne sykkelkjede klikk-klakket ettersom han forsvant ut av syne.

Slik var situasjonen for kvinnene på den tid da Kabul ble kalt enkenes hovedstad; tusener av kvinner var prisgitt enhver som kunne tilby dem en mulighet til å overleve.

Stor trafikk i gatene i Kabul. © Nasim Fekrat

Etter det har jeg ofte reist tilbake til Kabul, og reist i hele landet. Men igjen, jeg kjenner ikke igjen min egen hjemby. Glorete grønne og blå glassbygninger, en grotesk etterlikning av Eiffeltårnet på en av byens plasser, shoppingsentre, restauranter og hoteller som dekker utlendingenes smak og behov har erstattet det som var det gamle Kabul.

Det er flere biler enn de dårlig konstruerte veiene kan håndtere, så nå sitter jeg i lange bilkøer. En markedsøkonomi med sin frenetiske fart og brutale kant har utvisket den tradisjonelle livsstilen, og utvisket den gamle byen.

Men den har ført til jobber og muligheter, og redusert nivået av fattigdom og nød. Folk flest har bedre levestandard og tilgang til utdanning. Den har gjort det mulig for en viss kategori folk – de med de rette forbindelsene og evnen til å dra nytte av en kaotisk situasjon – å tjene penger. Masse penger.

Sammen med dette har det oppstått en ny klasse folk som eier konvoier med pansrede biler og et følge av private sikkerhetsvakter. Når de reiser mellom sine hjem og kontorer må resten av oss vente ettersom veiene er stengt for at deres bilkortesjer kan passere.

Samtidig har også de kvinnene som lette etter arbeid for ti år siden eller tigget på gatene også blitt gitt en mulighet til å få et annet liv. Kvinner har stått frem som en formidabel styrke, sosialt og politisk. De er aktive, organiserte og motiverte for å bli del av dagens Afghanistan.

Afghanske kvinner har stått frem som en formidabel styrke, både sosialt og politisk. De er aktive, organiserte og motiverte for å bli del av dagens Afghanistan. © Nomad photos

Flere jenter går på skolen nå enn tidligere. Kvinner er del av arbeidsstyrken og politikken i større antall. De to gruppene som virkelig har dratt nytte av de siste ti år med endring er kvinner og den yngre generasjon med afghanere. Sistnevnte vokser opp med tilgang til internett, mobiltelefoner, og ny teknologi som har gjort dem i stand til å knytte seg opp mot verden utenfor Afghanistan. Deres håp og forventninger er de samme som de i resten av verden: drømmen om et godt liv.

Antall og status på utsalg av afghansk media har bedret seg dramatisk i løpet av de siste ti årene. Noen ganger er dybden og kvaliteten på nyhetsdekning så fantastisk mye bedre enn den vestlige medias portrettering av Afghanistan.

Men i Afghanistan er ikke noe så enkelt som det ser ut som.

Korrupsjon har blitt et endemisk problem, videreført av de som egentlig skal være utøvere av endring i landet.

Noen kvinner som har gått inn i politikken har blitt brikker for mektige menn, krigsherrer og velstående forretningsmenn. Disse mennene har innsett at ved å bruke kvinner som et dekke gir dem en ny innflytelsessfære, som utvider deres kontroll over rikdom og ressurser. Krigsherrer og velstående politikere eier en rekke TV- og radiostasjoner. Dette betyr at de kan bruke det nye mediet til å fortsette sin krigføring på nok et område. Hver mulighet for fremgang og endring blir en mulighet for de samme mennene til å få mer rikdom og makt.

Korrupsjon har derfor blitt et endemisk problem, foreviget av de som angivelig skal være utøvere av endring i landet. Og det er også de som kjemper for å bevare sin uavhengighet og fortsette å kjempe mot overmakten.

De siste ti årene har gjort det mulig for de fleste afghanere som flyktet fra landet under vanskelige og til dels farlige omstendigheter å returnere til sine hjem. Noen har kommer tilbake for å ta tilbake sitt land og hjem fra dem som nå hevder å eie dem. De ofte selger eller leier ut eiendommen for høyere priser, for det meste til utlendinger som er de eneste som har råd til det.

Mer enn 50 % av den afghanske befolkningen er under 30 år. Hvis de blir tilbudt et gevær eller et kamera ville jeg ønske at de velger det siste.

En fjelltopp forsøplet med kommunikasjonstårn og utstyr. Yngre generasjoner afghanere vokser opp med tilgang til internet, mobiltelefoner, og ny teknologi som har gjort dem i stand til å knytte seg til resten av verden. © Nasim Fekrat

Andre har startet opp forretninger, fra butikker og restauranter til hoteller og konstruksjonsforetak. Noen afghanere har også returnert sammen med NATOs militære som oversettere, etterretningsoffiserer og rådgivere. De er også den nye herskerklassen, inkludert statsråder i dagens kabinett. Det er en uuttalt motvilje mot de som har returnert med lukrative jobber eller titler og som tjener mer enn de lokale som ble værende i landet under årene med krig. Dette har skapt nok en sprekk i samfunnet som allerede er for skjørt til å bli likeverdig og demokratisk.

Usikkerhet har hatt en fryktelig innflytelse over hele landet. En rekke forretningsmenn har blitt tilfeldig kidnappet for løsepenger av gjenger. I fravær av ethvert effektivt politi, opererer narkotikasalg sammen med den lokale mafiaen fritt.

De blir sett på som en større trussel mot sikkerhet og velvære for folket enn Taliban.

I denne vanskelige situasjonen, hva da med fristen for amerikansk og NATO-tilbaketrekning i 2014? Flesteparten av afghanere mistenker at det amerikanske militære aldri vil forlate landet. En loya jirga (stor forsamling) er planlagt for november i Kabul, for å stille dette spørsmålet: Vil USA ha permanente baser i Afghanistan? Det hevdes at amerikanerne ønsker permanente baser som en strategisk utpost nær Russland, Kina og Iran. Dette får afghanerne til å spørre: Er Afghanistans reelle verdi for verden utenfor bare en strategisk beliggenhet?

Afghanistans siste skille er innen regjeringen over president Karzais prosjekt “forsoning med Taliban”. Forslaget har ført til en rekke eksplosjoner og mord. I starten var det kvinneorganisasjoner og medlemmer av Karzais eget kabinett som var imot det. Nå nylig førte skillene til at den tidligere presidenten Burhanudin Rabani ble drept.

Selv med tilstedeværelsen av det internasjonale militære og byråer, er ikke den afghanske regjeringen og politiet i stand til å opprettholde lov og orden. Hvordan tror du det vil gå uten dem?

Med en regjering uten legitimitet, korrupsjon som går dypt inn i alle institusjoner – inkludert hæren og politistyrken – og frustrasjoner over mangel på sikkerhet forventer de fleste afghanere lite. “Selv med tilstedeværelsen av det internasjonale militære og byråer, er ikke den afghanske regjering og politiet i stand til å opprettholde lov og orden. Hvordan tror du de vil greie seg uten dem?” sa en ung man som jobber som produsent for Noreen Television Network.

Den velutdannede klassen prøver allerede å flykte. Antall afghanere som prøver å finne hjem i utlandet har øket i løpet av de siste to årene.

Sist uke fikk jeg en epost fra en smart, velutdannet high-teck ingeniør som kom tilbake for ti år siden fra Iran med håp om å leve et “normalt liv”. Hans like intelligente kone arbeidet for et av Afghanistans media nettverk. “Vi har greid å forlate landet, men våre barn er fortsatt i Kabul,” skrev han. “Vi har besluttet at vi på ingen måte kan bo i Afghanistan og nå håper vi å finne arbeid utenfor for å hjelpe til med å få ungene våre ut. Er det noen du kjenner som kan hjelpe oss med å få en jobb i Hellas mens vi venter på å reise til et annet land??”

I TV-drama- og filmverdene kunne dette være en Monty Python-sketsj. En afghaner som prøver å få jobb i Hellas! Men i den reelle verden er dette bare nok en afghansk historie.

Mye har endret seg i løpet av de siste 10 årene, men det er øyeblikk da man lurer på om noe virkelig har forandret seg i det hele tatt. Etter mitt syn har det som har gått feil i de siste 10 årene overskygget all fremgangen.

Mer enn 50 % av den afghanske befolkningen er under 30 år. Hvis de tilbys et gevær eller et kamera liker jeg å tro at de vil velge det siste. Men så lider jeg også av evig optimisme.

Ny for NATO Nytt?
Om forfatteren

Nelofer Pazira er afghansk-kanadisk filmmaker, skuespiller, journalist og menneskerettighetsaktivist. Hun vokste opp i Kabul under den sovjetiske okkupasjonen og flyktet deretter til Pakistan, og emigrerte senere til Canada. Nelofer er kjent for sin rolle i den prisberømte filmen “Kandahar” (2001), der hun reiser tilbake til Afghanistan for å lete etter en tapt barndomsvenn.

sitater
Ahmad Shah Masood
Motstandsleder og afghansk nasjonalhelt
Nyhetsbrev
Du må få det med deg
Vi vil ikke være en brikke i andres spill,
vi vil alltid være Afghanistan!
Om NATO Nytt
Del denne
Facebook
Facebook
Twitter
Twitter
Delicious
Delicious
Google Buzz
Google Buzz
diggIt
Digg It
RSS
RSS
You Tube
You Tube