Der ekspertene kommer for å snakke

Nasim Fekrat er en afghansk blogger som også har arbeidet som freelance journalist og fotograf. © Nasim Fekrat

Min reise, mitt land

Først flyktet jeg fra Talibans brutalitet. Deretter tilbrakte jeg tid i flyktningeleire i Iran og Pakistan. Til slutt fant jeg meg selv arbeide i Dubai.

Det var mens jeg var i Dubai at jeg en kveld hørte på BBC Radio som annonserte at to arabere hadde myrdet kommandanten for Nordalliansen, Ahmad Shah Massoud.

To dager senere så jeg på CNN da jeg så et fly som krasjet inn i World Trade Center. Jeg trodde det var en film. Men så svitsjet jeg over til Al-Jazeera og BBC. Jeg innså at det var virkelig.

Noen av mine afghanske venner var glade da de hørte at USA planla å angripe Al-Qaida og Taliban, som ga Al-Qaida et tilfluktsted. Seks måneder etter 9/11 hadde jeg bestilt billett for å reise tilbake til landet mitt etter å ha tilbrakt år i flyktningeleire.

På flyet så jeg folk synge og danse og feire; å reise hjem etter ti eller 15 år borte fra sine familier var hinsides enhver forestillingsevne.

Jeg glemte helt elendigheten og ødelagte steder som hadde minnet meg om borgerkrigen i nådeløs detalj. Jeg så amerikanske og ISAF-konvoier som patruljerte i byen, unger som vinket til dem da soldatene delte ut blyanter og skrivebøker.

I følge Afghanistans utdanningsminister går i dag mer enn 8.5 millioner barn og unge på skolen – hvorav 37% er jenter – over hele Afghanistan. © Nasim Fekrat

Vi landet hjemme. Kabul var støvete. Over hele byen var bygninger ødelagt, skoler og hus var gjennomhullet av kuler, og vrak av stridsvogner og krigsmateriell fra borgerkrigen lå over alt.

I det jeg kom inn i byen hørte jeg musikk fra butikkene. Jeg så unger som lekte på jordene. Kabul-himmelen var full av drager som ungene fløy. Livet var tilbake.

Jeg glemte helt all elendigheten og ødelagte steder som hadde minnet meg om borgerkrigen i nådeløs detalj. Jeg så amerikanske og ISAF-konvoier som patruljerte i byen, unger som vinket til dem da soldatene delte ut blyanter og skrivebøker.

I 2002 dro jeg til landsbyen min i Afghanistan for å besøke foreldrene mine. Ingenting hadde forandret seg siden jeg ble født.

Vi hadde fortsatt oljelampe i huset vårt, det var ingen ordentlige veier, og folk brukte fortsatt hest og esel som transportmiddel. Det var bare en barneskole, en times gange fra landsbyen min, og en videregående skole som var tre timers gange borte. Det var bare ett helsesenter i hele distriktet. Kommunikasjon var gjennom kurerer, og nyheter fra den neste dalen kunne ikke komme frem hvis ikke noen reiste til den dalen.

Da jeg kom tilbake til min landsby i 2009 så jeg noe helt annerledes.....

Da jeg imidlertid kom tilbake til landsbyen min i 2009, så jeg noe helt annet. Foreldrene mine hadde fått installert solcellepanel på taket, og ved siden av det var det en parabolantenne. Om natten hadde vi elektrisitet og alle så på TV. Å ha grønn, bærekraftig elektrisitet hele døgnet var en drøm for meg i byen. Men der, i min landsby, hadde de fleste husene solcellepanel eller delte en generator om natten. Bare to timer fra min landsby, nær sentrum i distriktet, hadde hele området 24 timer elektrisitet gjennom vannkraft.

Internettkafeer peprer gatene i Kabul, der afghanske ungdommer kobles til resten av verden gjennom sosiale medier. © Nasim Fekrat

Det var tre internettkafeer stappfulle av den nye generasjonen født på 1990-tallet. De husket knapt nok Taliban-regimet. I stedet representerer de en utdannet styrke, dyktige i nye teknologier, langt fra deres foreldre som er både analfabeter og bønder. Det var unge menn som tjenestegjorde i hæren og politiet, og noen familier lar sine døtre studere utenlands. Tidligere, i et slikt tradisjonelt og stammesamfunn, hadde dette vært utenkelig.

I dag har neste alle en mobiltelefon. Faren min elsker den fordi han var utslitt av gjester som dukket opp uten å si ifra på forhånd.

I følge Informasjons- og kommunikasjonsdepartementet er det 17 millioner mobiltelefonbrukere og det er fem telefonselskaper som dekker 80% av Afghanistan. Hundretusener har fått jobb. Ytterligere tusener jobber for de voksende private sektorene.

I 2003, i Kabul, kunne jeg knapt nok finne en internettkafe. I dag er det en internettkafe på hvert gatehjørne, fulle av ungdom som bruker Facebook og Twitter.

For ti år siden var det bare tre radiostasjoner som kringkastet på kortbølge. I dag er det hundrevis av FM-radiostasjoner som kringkaster 24 timer i døgnet og underholder sine lyttere med sine varierte programmer. Det er mer enn 30 private TV-stasjoner og mer enn 50 aviser over hele landet. Folk er mer informert enn tidligere, mer utdannet og knyttet til hverandre enn tidligere.

Under den nye konstitusjonen garanteres talefrihet, selv om den afghanske pressen fortsatt strever med enkelte problemer. Men ved å sammenlikne det man har oppnådd i dag med ti år tilbake, er det virkelig en velsignelse.

Det er mer utvikling også. Det er fem skoler i landsbyen min, der det før bare var en. Elever fra min landsby går bare 30 minutter til skolen i stedet for en time. I hele distriktet er det 62 skoler der det tidligere var rundt 35 skoler. En lokal måling viser at det er mer enn 35.000 elever i et distrikt med nesten 160.000 personer. I følge utdanningsministeren går mer enn 8.5 millioner elever – hvorav 37% er jenter – på skolen over hele Afghanistan.

Sist gang jeg besøkte landsbyen min, klaget landsbybeboerne over at de ikke kunne finne en ung gjeter det året fordi alle unge gutter gikk på skolen. Det er flere offentlige og private bibliotek, og noen få private læresentre for menn og kvinner.

I dag er det hundrevis av private institusjoner som tilbyr en rekke emner og undervises av afghanere som har kommet tilbake fra nabolandene. Hundrevis av afghanere reiste utenlands med stipend for høyere utdanning. Deres innflytelse har vært betydelig i å heve de høyere utdanningsinstitusjonene i Afghanistan.

I 2002 hadde Nasims landsby ingen ordentlige veier og folk brukte fortsatt esler og hester som transportmidler. Etter det har det blitt bygget flere hundre kilometer med vei. © Nasim Fekrat

Flere hundre kilometer med veier har blitt bygget, selv om de ikke er asfaltert enda. For ti år siden tok det meg 12 til 14 timer å reise fra Kabul til landsbyen min. I dag tar det meg bare 7 timer med bil. I landsbyen min var det fem kjøretøyer og faren min hadde også ett, mens det i 2003 ikke var noen ordentlige veier, og heller ingen biler i landsbyen.

I 2004 stemte menn og kvinner i landsbyen min for første gang i presidentvalg og valg av representanter. Det var symbolsk, men har endret folkets holdning til regjeringen.

I byene var livet imidlertid veldig annerledes. Farten på utviklingen var mye raskere sammenliknet med landsbygda. I dag er det er enn 5.5 millioner mennesker som bor i Kabul – i 2003 var det mindre enn en million.

En av de store forandringene har vært forbedringen innen helse. I 2009, da jeg var i landsbyen, var det en stor kampanje for vaksinering, og folk deltok villig. Jeg personlig ble aldri vaksinert i barndommen. Da jeg kom til USA for å studere, ble jeg fortalt at jeg måtte få minst 14 forskjellige vaksiner; senere viste blodprøver at jeg var immun og ikke trengte de vaksinene.

En av de viktigste endringene har vært forbedringen av helsevesenet

Spebarnsdødeligheten har blitt redusert. Ideen om å ha færre barn og være velstående, når fler og fler i landsbyene. Folk skammer seg ikke over å bruke prevensjon. Lese- og skriveferdigheter og interessen for det offentlige gjennom radiostasjoner har bidratt til at landsbybeboere lærer hvordan de skal få et bedre liv.

Taliban har endret sin taktikk ved å ødelegge sikkerheten, plassere improviserte, eksplosive innretninger, og øke selvmordsangrep som ofte dreper eller skader afghanske sivile. © Nasim Fekrat

Å forelle om all denne positive utviklingen som har hatt en betydelig innflytelse på afghanernes liv bør imidlertid ikke overskygge noen negative forhold som har øket i de senere år. Dessverre har mangelen på sikkerhet vært et stort problem, voldsnivået har øket, og opiumdyrkingen har øket.

Den mest skremmende delen er økningen av antall narkomane i landet. I et land som har rundt 30 millioner innbyggere er nesten 2 millioner narkomane. I de sørlige deler av Afghanistan har Taliban innflytelse, og den eneste kilde til penger har vært opium.

I tillegg har Taliban brent skoler og advart foreldre om ikke å sende barna sine til skolen. Grunnen er åpenbar: hvis de barna går på skolen, vil ingen arbeide på valmuemarkene, og når de er utdannet blir de mer liberale, og Taliban vil ikke ha mulighet til å rekruttere dem.

Likevel er afghanerne lykkelige og optimistiske. Det er vanskelig å forklare, men afghanerne setter seg selv høyt. Deres liv er blandet med litteratur, myter og legendariske personer, og kulturer har røtter i deres språk, historie og stammetradisjoner. De er stolte av sin fortid og et land som er fødested for den store persiske dikteren Rumi og mange andre tenkere. Det afghanske folket er veldig poetisk, sarkastisk, lykkelig og gjestfritt.

På den andre siden er selvfølgelig afghanerne bekymret for fremtiden og for det som vil skje etter at de amerikanske og internasjonale styrker forlater Afghanistan i 2014. De fleste afghanere tror at Afghanistan ikke vil falle tilbake i Talibans hender, fordi Taliban ikke er det samme som de var på 1990-tallet. Nå er de en gjeng opprørere som sporadisk bryter sikkerheten gjennom å plassere improviserte, eksplosive innretninger (IEDer) eller selvmordsangrep mot sivile.

Det er også noen samfunnsmessige endringer. Eldrerådenes grep har gradvis løsnet sine krav om autoritær visdom og kontroll over samfunnet. Ulamas (de øverste religiøse menn) rolle har langsomt dødd ut. Afghanske ungdommer, den nye styrken, har erstattet de eldre og geistlige med sin kunnskap og revitaliserte roller. Den nye generasjonen ønsker at demokrati, menneskerettigheter og rettssikkerhet skal erstatte de gamle stammelovene og -normene.

Som afghansk blogger og fotograf har jeg fulgt tett på endringstempoet. Det er lett å fornekte alle endringer under voldens skygge, men for å være ærlig har Afghanistan forandret seg veldig siden 2001.

Afghanerne har som vane å klage over alt; for dem er ikke noe perfekt. Den aksepterte visdom er å ikke jobbe hardt i denne verden og kun fokusere på å nyte tid med familie og venner. De må imidlertid nå ha lært at de går glipp av muligheter og uten tvil er det bare en mulighet for å endre Afghanistan – gjennom landets ungdom.

Det amerikanske og internasjonale samfunnet bør investere i den afghanske ungdommen som den nye styrken hvis de virkelig ønsker endringer og et bærekraftig Afghanistan etter 2014. I 2008 opplyste FN at 68% av den afghanske befolkningen er yngre enn 25 år.

I de olympiske leker i Beijing i 2008 vant Rohullah Nikpai Afghanistans første olympiske medalje noen gang da han tok bronse i taekwondo. Nyheten gledet hele landet og det han oppnådde ga den afghanske ungdommen kraft til å ha håp og være iherdige.

Som afghansk blogger og fotograf har jeg fulgt tett på endringstempoet. Det er lett å fornekte alle endringer under voldens skygge, men for å være ærlig har Afghanistan forandret seg veldig siden 2001. For ti år siden tok det et år å sende et brev til broren min i Iran og nok et år å få svar hvis vi var heldige nok til at en reisende passerte gjennom landsbyen vår. Ti år senere sitter jeg nå i studentleiligheten min i Pennsylvania og snakker med familien min i landsbyen.

Faren min er fortsatt forbløffet over å høre stemmen min på telefonen fra denne del av verden, og sist gang sa han: “min sønn Nasim, det virker som du sitter ved siden av meg, jeg kan høre stemmen din så klart.” Mitt land, min reise, har forandret seg mye.

Ny for NATO Nytt?
Om forfatteren

Nasim Fekrat er en afghansk blogger som også har jobbet som freelancejournalist og fotograf (hans portfolio). Han har to ganger vunnet en pris fra Reportere uten grenser (RWB) og Informasjonssikkerhet og frihet. I tillegg er han redaktør av Afghan Lord blog og direktør for Association of Afghan Blog Writers (AABW). Nasims arbeid har vært på BBC Persian, CNN, Foreign Policy Magazine, Nieman Watchdog og i publikasjoner som gis ut av både NATO og FN.

sitater
Ahmad Shah Masood
Motstandsleder og afghansk nasjonalhelt
Nyhetsbrev
Du må få det med deg
Vi vil ikke være en brikke i andres spill,
vi vil alltid være Afghanistan!
Om NATO Nytt
Del denne
Facebook
Facebook
Twitter
Twitter
Delicious
Delicious
Google Buzz
Google Buzz
diggIt
Digg It
RSS
RSS
You Tube
You Tube