Der ekspertene kommer for å snakke

Tvisyn - et afghansk-amerikansk syn

Forestill deg å være afghansk-amerikaner i september og oktober 2001. Begge landene dine ble angrepet. Av hverandre. Hvordan reagerte afghansk-amerikanere? Hvor var deres lojaliteter? Og hva kunne de gjøre for å hjelpe begge landene? Vi spurte en afghansk-amerikaner hvordan han håndterte dette dilemmaet.

Denne videoen inneholder bibliotekmateriell som ITN/Reuters har enerett på og som er lisensiert av NATO. Denne videoen med bibliotekmateriell som ITN/Reuters har enerett på og som er lisensiert av NATO kan ikke bli brukt som del av en ny produksjon uten tillatelse fra rettighetshaverne.

Tvisyn:

Et afghansk-amerikansk syn

For ti år siden begynte internasjonale

operasjoner for å frigjøre Afghanistan fra Taliban-styret.

Afghanistan var blitt identifisert

som kilden til 9/11-angrepene i Amerika.

Men hvordan følte afghan-amerikanerne seg?

Støttet de det som det internasjonale samfunnet gjorde den gang?

Og hva er de største endringene

i løpet av de siste ti årene i Afghanistan?

Jeg snakket med afghan-amerikaneren Waleed Rashid,

som har bodd og arbeidet i begge land for å finne det ut.

Dette er tiårsjubileet for den første bombingen

av Afghanistan etter 9/11.

Kan du fortelle meg hva som var dine reaksjoner på hendelsene den 11. september?

Jeg tror nok at magefølelsereaksjon var sinne, frustrasjon ...

Eller spørre meg selv: er vi virkelig så ille?

Fortjener vi å bli bombet? Og hvis vi gjør det, hva har vi gjort for å forårsake det?

Jeg mener, jeg var 21 år gammel. Jeg gikk fortsatt på universitetet,

gikk inn skoleporten til en tidlig time,

slik at folk flest hadde ikke peiling på hva som foregikk enda.

Og ingen vet hva som foregår

og jeg hadde nettopp sett at to fly fløy inn i Ground Zero,

inn i Tvillingtårnene.

Deretter går jeg ut av timen og jeg er fortsatt i sjokk,

prøver å fatte hva som nettopp har skjedd i New York.

Og jeg kommer ut, og da, på hovedplassen på universitetet,

samler studentene seg og demonstrasjoner begynner

og det er snakk om å bombe Afghanistan.

Og når det skjer ... Du vet, på en måte først sinne: Men hvorfor?

Og som en afghan-amerikaner,

hvordan påvirket det din egen oppfatning av identitet?

Da jeg vokste opp var det en reell tendens til bare å være afghaner.

Så man assosierte seg med dem,

med din kultur, og med din familie og venner.

Men det var på en måte en nesten stilltiende, uuttalt

naturlig eksistensstatus. Man trengte ikke diskutere

hva det betydde å være afghaner, man bare var det.

Etter 9/11 ble det noe mye mer nesten håndgripelig.

Og folk innså at, vel,

det å være afghaner betyr X, Y og Z fra dette perspektivet.

Men fra mitt perspektiv betyr det X,Y,Z

og alle andre bokster.

- Og så i 2007

reiste du til Afghanistan. Hvordan forandret det din oppfatning av identitet?

Det var ikke før jeg kom til Kabul og arbeidet i Afghanistan

i løpet av min tid der at jeg innså hvor amerikansk jeg er.

Da jeg dro til Afghanistan, faktisk,

at kallenavnet mitt der var chorigi, utlendingen.

Ganske interessant, en slags uforskammet oppvåkning,

å innse at i dette landet, at jeg, vet du,

opp til det punktet i livet mitt har assosiert meg selv med

dette, det er hjemme, jeg er en chorigi.

Og i hvor stor grad føler du at du er i stand til

å opprettholde en forbindelse for å hjelpe Afghanistan?

Det var en av mine største beslutninger for å reise tilbake til USA.

Da jeg dro til Afghanistan, dro jeg til Afghanistan i '07,

og jeg innså at det jeg kan gjøre som en ung mann på 26, 27 år

er trolig langt, langt mindre enn det jeg potensielt kan få til,

når jeg på en måte har satt meg selv på grunn,

og antakelig utviklet meg på en måte som kan være til mer nytte for landet.

Fordi du kan støtte landet like godt fra en sofa i Los Angeles

som du kan ved å sitte i en parlamentarikers stol i Kabul.

Hvis du skulle gi noe råd til styrkene

som trekker seg ut fra Afghanistan

om en ting å etterlate seg i landet, hva ville det bli?

Hvis de amerikanske styrkene skulle forlate Afghanistan,

bør de grunnleggende tingene som de skulle være i stand til å sørge for for folket

være infrastruktur.

Så enkelt som elektrisitet, vann, kraft og veier.

Hvis det kan etterlates, og innen ....

og da vil den afghanske regjeringen selv være i stand til

å håndheve et nivå av sikkerhet og trygghet

over de fire spesifikke områder.

Jeg tror at det vi vil se er det som folk selv vil innse,

vet du, jeg vil støtte det lokale afghanske politiet

fordi hvis jeg ikke støtter det lokale afghanske politiet

vil Taliban komme rett inn og kutte kraftlinjer,

stanse vanntilførselen, ødelegge veiene ...

Hvis jeg oppdager at Taliban planlegger å ødelegge veien

inn i og ut av byen med en veibombe,

vil jeg gå foran og sette opp et rødt flagg.

Ettersom Afghanistan forsøker å bli et nytt land,

er ett av de aspektene som nevnes ofte korrupsjon.

Nå når vestlige land begynner å trekke seg tilbake,

hvordan kan vi sikre at gevinstene

ikke går tapt til korrupsjon? Og hvor mye av det så du

og hva kan gjøres for å ta det opp?

Jeg tror ... det jeg er enig i ... jeg mener det er et veldig alvorlig spørsmål

Når USA bestemmer seg formelt for å forlate Afghanistan ...

Det å ta opp korrupsjon innen regjeringen vil være

en av deres største utfordringer og samtidig

en av de største mulighetene for dem å skape tillit hos ...

det gjenværende afghanske folket som dette landet kan underholde på egen hånd.

Hvis USAs eller NATOs styrker ikke gjør noe annet,

kan de innpode noe tillit i folket:

Vi har gitt dere redskapene og infrastrukturen til å gjøre det.

Tvisyn:

Et afghansk-amerikansk syn

For ti år siden begynte internasjonale

operasjoner for å frigjøre Afghanistan fra Taliban-styret.

Afghanistan var blitt identifisert

som kilden til 9/11-angrepene i Amerika.

Men hvordan følte afghan-amerikanerne seg?

Støttet de det som det internasjonale samfunnet gjorde den gang?

Og hva er de største endringene

i løpet av de siste ti årene i Afghanistan?

Jeg snakket med afghan-amerikaneren Waleed Rashid,

som har bodd og arbeidet i begge land for å finne det ut.

Dette er tiårsjubileet for den første bombingen

av Afghanistan etter 9/11.

Kan du fortelle meg hva som var dine reaksjoner på hendelsene den 11. september?

Jeg tror nok at magefølelsereaksjon var sinne, frustrasjon ...

Eller spørre meg selv: er vi virkelig så ille?

Fortjener vi å bli bombet? Og hvis vi gjør det, hva har vi gjort for å forårsake det?

Jeg mener, jeg var 21 år gammel. Jeg gikk fortsatt på universitetet,

gikk inn skoleporten til en tidlig time,

slik at folk flest hadde ikke peiling på hva som foregikk enda.

Og ingen vet hva som foregår

og jeg hadde nettopp sett at to fly fløy inn i Ground Zero,

inn i Tvillingtårnene.

Deretter går jeg ut av timen og jeg er fortsatt i sjokk,

prøver å fatte hva som nettopp har skjedd i New York.

Og jeg kommer ut, og da, på hovedplassen på universitetet,

samler studentene seg og demonstrasjoner begynner

og det er snakk om å bombe Afghanistan.

Og når det skjer ... Du vet, på en måte først sinne: Men hvorfor?

Og som en afghan-amerikaner,

hvordan påvirket det din egen oppfatning av identitet?

Da jeg vokste opp var det en reell tendens til bare å være afghaner.

Så man assosierte seg med dem,

med din kultur, og med din familie og venner.

Men det var på en måte en nesten stilltiende, uuttalt

naturlig eksistensstatus. Man trengte ikke diskutere

hva det betydde å være afghaner, man bare var det.

Etter 9/11 ble det noe mye mer nesten håndgripelig.

Og folk innså at, vel,

det å være afghaner betyr X, Y og Z fra dette perspektivet.

Men fra mitt perspektiv betyr det X,Y,Z

og alle andre bokster.

- Og så i 2007

reiste du til Afghanistan. Hvordan forandret det din oppfatning av identitet?

Det var ikke før jeg kom til Kabul og arbeidet i Afghanistan

i løpet av min tid der at jeg innså hvor amerikansk jeg er.

Da jeg dro til Afghanistan, faktisk,

at kallenavnet mitt der var chorigi, utlendingen.

Ganske interessant, en slags uforskammet oppvåkning,

å innse at i dette landet, at jeg, vet du,

opp til det punktet i livet mitt har assosiert meg selv med

dette, det er hjemme, jeg er en chorigi.

Og i hvor stor grad føler du at du er i stand til

å opprettholde en forbindelse for å hjelpe Afghanistan?

Det var en av mine største beslutninger for å reise tilbake til USA.

Da jeg dro til Afghanistan, dro jeg til Afghanistan i '07,

og jeg innså at det jeg kan gjøre som en ung mann på 26, 27 år

er trolig langt, langt mindre enn det jeg potensielt kan få til,

når jeg på en måte har satt meg selv på grunn,

og antakelig utviklet meg på en måte som kan være til mer nytte for landet.

Fordi du kan støtte landet like godt fra en sofa i Los Angeles

som du kan ved å sitte i en parlamentarikers stol i Kabul.

Hvis du skulle gi noe råd til styrkene

som trekker seg ut fra Afghanistan

om en ting å etterlate seg i landet, hva ville det bli?

Hvis de amerikanske styrkene skulle forlate Afghanistan,

bør de grunnleggende tingene som de skulle være i stand til å sørge for for folket

være infrastruktur.

Så enkelt som elektrisitet, vann, kraft og veier.

Hvis det kan etterlates, og innen ....

og da vil den afghanske regjeringen selv være i stand til

å håndheve et nivå av sikkerhet og trygghet

over de fire spesifikke områder.

Jeg tror at det vi vil se er det som folk selv vil innse,

vet du, jeg vil støtte det lokale afghanske politiet

fordi hvis jeg ikke støtter det lokale afghanske politiet

vil Taliban komme rett inn og kutte kraftlinjer,

stanse vanntilførselen, ødelegge veiene ...

Hvis jeg oppdager at Taliban planlegger å ødelegge veien

inn i og ut av byen med en veibombe,

vil jeg gå foran og sette opp et rødt flagg.

Ettersom Afghanistan forsøker å bli et nytt land,

er ett av de aspektene som nevnes ofte korrupsjon.

Nå når vestlige land begynner å trekke seg tilbake,

hvordan kan vi sikre at gevinstene

ikke går tapt til korrupsjon? Og hvor mye av det så du

og hva kan gjøres for å ta det opp?

Jeg tror ... det jeg er enig i ... jeg mener det er et veldig alvorlig spørsmål

Når USA bestemmer seg formelt for å forlate Afghanistan ...

Det å ta opp korrupsjon innen regjeringen vil være

en av deres største utfordringer og samtidig

en av de største mulighetene for dem å skape tillit hos ...

det gjenværende afghanske folket som dette landet kan underholde på egen hånd.

Hvis USAs eller NATOs styrker ikke gjør noe annet,

kan de innpode noe tillit i folket:

Vi har gitt dere redskapene og infrastrukturen til å gjøre det.

sitater
Ahmad Shah Masood
Motstandsleder og afghansk nasjonalhelt
Nyhetsbrev
Du må få det med deg
Vi vil ikke være en brikke i andres spill,
vi vil alltid være Afghanistan!
Om NATO Nytt
Del denne
Facebook
Facebook
Twitter
Twitter
Delicious
Delicious
Google Buzz
Google Buzz
diggIt
Digg It
RSS
RSS
You Tube
You Tube