Der ekspertene kommer for å snakke

Å være NATOs generalsekretær den 11. september

Å være NATOs generalsekretær er alltid en jobb som er ladet med utfordringer og overraskelser. Men på den 11. september 2001 hadde Lord Robertson en av de mest merkverdige opplevelser noen generalsekretær i NATO har hatt. Her forteller han hvordan dagen forløp.

I NATO-hovedkvarteret i Brussel var det bare en helt vanlig tirsdag. En som skulle bli ekstraordinær. En som ville endre verden og NATO til det ugjenkjennelige.

Det var imidlertid en mindre vanlig detalj ved begynnelsen av dagen. I posten var et brev fra Beograd som fortalte meg at anklagene og dommen mot meg i en Milosevic kenguru-rett for krigsforbrytelser under Kosovo-konflikten, hadde blitt formelt droppet. Min 25 års fengselsdom var blitt opphevet. Det var en historie som kunne ha skapt overskrifter enhver annen dag. Men ikke den tirsdagen.

Hver tirsdag møter NATO-ambassadørene generalsekretæren til lunch i en privat, uformell diskusjon om saker på agendaen for den følgende dagens NATO-råd. Den var hellig og ukrenkelig. Ingen avbrytelser, ingen notater, man snakket” rett fra levra”.

Så avbrytelsen fra en av mine livvakter som hadde med en beskjed fra min personlige assistent var uhørt. Et fly hadde truffet et av tvillingtårnene i New York. Det var overraskende. Men man antok at det var et uhell.

Den andre avbrytelsen var alvorlig. Enda et fly, og det var en enorm hendelse.

Tallerkener ble forlatt, diskusjonene tok slutt, biler ble kalt frem, og det var i full fart tilbake til HQ. I min pansrede bil hørte jeg på BBC World Service med voksende forferdelse og skrekk.

På kontoret, omgitt av høyere diplomater og militære, så vi sammen med resten av verden på de dramatiske bildene fra New York. Jeg var da bevisst på at vi var ikke bare forferdede tilskuere – vi var i et militært hovedkvarter. Ikke bare det, vi var rett under flyleden til Zaventem, flyplassen i Brussel. Flyene dundret over hodene våre mens vi snakket.

Etter hvert som bildene av tårnene som kollapset lammet planeten, ga jeg ordre om å evakuere alle bortsett fra nøkkelpersonell, og raskt sjekke med (Air Traffic) Eurocontrol at ingen avgangsfly hadde snudd og var på vei tilbake.

Det ble innkalt til et raskt møte med NATO-ambassadørene. Jeg ble hele tiden orientert om utviklingen i Washington fra den amerikanske ambassadøren, Nick Burns. Angrepet på Pentagon, som jeg hadde besøkt for ikke lenge siden, var spesielt nær hjemme for NATO. Det mislykkede angrepet på Capitol var også sjokkerende.

Møtet med ambassadørene var nøkternt og alvorlig. I det øyeblikket hadde vi ikke noe bestemt kjennskap til motivet eller nasjonaliteten til gjerningsmennene bak denne grusomme handlingen – det var ikke lenge etter at Oklahoma-bomberen hadde utført sitt eget hjemmelagede angrep. Det så imidlertid ut som utenlandsk terrorisme i stor skala.

Vi visste at noe fundamentalt hadde skjedd og at et nytt kapittel hadde blitt åpnet for verden. For oss rundt det bordet, ved setet til verdens mest vellykkede forsvarsallianse, var den ekte sympatien og solidariteten som ble uttrykt overfor det amerikanske folket belagt med tanker om hva alt dette ville bety for vår organisasjon og for den mer omfattende, globale sikkerheten.

I rammene av møtet arbeidet allerede mine embetsmenn, ledet av assisterende generalsekretær Edgar Buckley og direktøren for privatkontoret Jon Day, med hva vi måtte gjøre raskt for å møte dette angrepet. En av de mest skjellsettende muligheter som ble vurdert var om dette angrepet på USA påkalte Artikkel 5 i Den nordatlantiske traktat – selvforsvarsklausulen. Et angrep på en stat skulle vurderes som et angrep på alle de daværende 19 NATO-landene.

Arbeidet med det og med NATOs mer omfattende reaksjon skulle fortsette hele natten. Så, tidlig på morgenen, var det samtaler med den amerikanske utenriksministeren, Colin Powell, og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, Condoleezza Rice.

Jeg insisterte på at Artikkel 5 var relevant og var den ultimate solidaritetshandling med det amerikanske folket. Hva hadde selvforsvarsklausulen betydd hvis den ikke var gjeldende i dette dramatiske øyeblikket med aggresjon? Det ble reist tvil –særlig hvis bare en av NATOs 19 nasjoner skulle være uenig.

Her brøt jeg min helt private “Solana”-lov. Min forgjenger – Javier Solana – hadde gitt meg meg kloke råd før jeg kom til Brussel. ”George, gå aldri til Rådet med et forslag uten at du vet at svaret allerede er ”ja” eller i verste fall ”kanskje”,” hadde han sagt. ”Hvis du blir beseiret i Rådet, er det ikke bare din autoritet som forsvinner, men det gjør også NATOs.”

Det var et godt råd; jeg ignorerte det.

Vi hadde et møte, det første noen gang av en generalsekretær i NATO i EUs utenriksministerråd. Ingen spurte om Artikkel 5 (dette, til tross for at jeg hadde reist spørsmålet tidligere med den belgiske utenriksminister, Louis Michel, fra EUs presidentskap). Jeg la deretter utkastet til erklæring om bruk av Artikkel 5 på bordet. Det var første gang i NATOs 50 år at den ble aktivert.

Fem og en halv time med vurderinger i 19 hovedsteder fulgte. Jeg hadde nervøse, nervepirrende telefonsamtaler med statsministre, utenriksministre, og i ett tilfelle, gjennom utenriksministerens mobiltelefon, med et helt regjeringsmøte.

Innen kl 22.20 hadde vi et svar. Enstemmig støtte. Jeg var dødstrøtt, men enormt lettet.

Jeg leste opp den vedtatte erklæringen til en fullsatt pressekonferanse, og forsto, mens jeg leste, den enorme betydningen av de historiske ordene jeg brukte. I både Europa og USA var virkningen enorm. Det ville heller ikke gått ubemerket hen i hulene i Tora Bora-fjellene der grusomheten i den onde, kriminelle handlingen dagen før hadde blitt skapt.

Under ganske andre omstendigheter enn de som var forutsatt av forfatterne av Artikkel 5 i 1949, hadde den mektige alliansen stått last og brast med en alliert under angrep. Verden hadde blitt endret den dagen, og NATOs transformasjon i tiden etter 9/11 hadde begynt.

Konsultasjon før møtet

- fra venstre mot høyre -

NATOs generalsekretær , Lord Robertson sammen med SACEUR, General J. Ralston

Konsultasjon før møtet

- sittende fra venstre mot høyre-

NATOs generalsekretær, Lord Robertson; ambassadør R.Nicholas Burns, USAs faste representant og SACEUR, general J. Ralston.

Konsultasjon før møtet

- sittende fra venstre mot høyre -

USAs delegat; NATOs generalsekretær , Lord Robertson; ambassadør R.Nicholas Burns, USAs faste representant;

stående - SACEUR, general J. Ralston; ambassadør David Wright, Canadas faste representant og USAs delegat.

Ny for NATO Nytt?
Om forfatteren

The Right Honorable Lord Robertson of Port Ellen ble den 10. generalsekretær i NATO og formann i Det nord-atlantiske råd fra oktober 1999. Han var forsvarsminister i Storbritannia fra 1997-1999, og medlem av Parlamentet for Hamilton og Hamilton South fra 1978-1999.

sitater
Erklæring fra IRA den 13. oktober 1984
etter bombeangrepet på Margaret Thatcher i Brighton
Nyhetsbrev
Du må få det med deg
"I dag lyktes vi ikke, men husk at vi bare trenger å lykkes en gang.
Dere må alltid være heldige."
Om NATO Nytt
Del denne
Facebook
Facebook
Twitter
Twitter
Delicious
Delicious
Google Buzz
Google Buzz
diggIt
Digg It
RSS
RSS
You Tube
You Tube