SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

"Kvinner har blitt dagens fronlinjesoldater - uten våpen"

Get the Flash Player to see this player.

Margot Wallstrøm, FNs spesialutsending for seksuell vold i konflikter, forklarer hvorfor kvinner blir forferdelig innblandet i kriger - enten man liker det eller ikke. Her skisserer hun grunnen til at de viktigste problemene fortsatt finnes, hvorfor rettsforfølgelse fortsatt er avgjørende, og hennes skuffelse i fremgangen så langt.

 Undertitler: / Av

Hvordan vil du beskrive den fremgangen

som er gjort i de sakene som ligger i resolusjonen?

Jeg ville beskrive den som heller sen og ujevn,

jeg synes ikke vi ser kvinner som meglere og forhandlere enda.

Vi ser dem ikke representert der viktige beslutninger tas

i den utstrekning som vi håpet for ti år siden.

Jeg synes at dette enda ikke blir sett på som

en egentlig sikkerhetspolitisk sak

for å se på kvinners rolle og bare - er det - nitten land hittil som

har vedtatt nasjonale handlingsplaner. Det er for dårlig.

Synes du at mangelen på fremgang

har skjedd på grunn av mangel på politisk vilje?

Ja. Jeg mener at det har vært en mangel på politisk vilje i noen sirkler

og dette er selvfølgelig også dårlig når det gjelder å balansere makt og innflytelse.

Og det er grunnen til at det alltid vil være kontroversielt og vanskelig.

Så det er en kamp for kvinners rettigheter.

Ett av aspektene som er nevnt i resolusjonen

er å prøve å se flere kvinner i beslutningstakende posisjoner.

Helt klart, i enkelte afrikanske land, slik som Liberia og Sierra Leone,

er det nå kvinner i høye stillinger.

Synes du at den effekten man håpet på

for å ha kvinner i flere beslutningstakende stillinger

har gått gjennom for å endre holdnigner?

Definitivt. Det betyr alt å ha kvinner der

som Ellen Johnson Sirleaf, Liberias president,

fordi signalet er veldig tydelig fra toppen og ned

at kviner må bli respektert, at de har en rolle å spille.

Og jeg tror at den presedensen som dette setter er ekstremt viktig.

Og jeg tror at man trenger en slags kritisk masse av kvinner

for å sikre at de sakene som mange kvinner er opptatt av,

helsevesen, like rettigheter generelt,

også det å ta hånd om barn og alle disse tingene,

som dette har berørt og at dette vil endres.

Hvor viktig synes du at kvinners deltakelse

i det militære, i de væpnede styrker, er? - Det er det samme der

og dette er en av de tingene som vi har diskutert nå

etter de forferdelige hendelsene i det østlige DRC.

Hvis det bare hadde vært flere kvinnelige fredsbevarere, eller kvinnelig politi,

ville det også ha gjort det lettere for disse kvinnene å kontakte dem,

å fortelle om hva de hadde vært utsatt for.

Det betyr også endring på bakken. Det er faktisk veldig viktig.

Jeg tror for eksempel at mange av de europeiske landene har

et høyere oppmerksomhetsnivå når det kommer til likestilling mellom kjønnene, og så videre.

De kan kanskje også stå for trening av mange av troppene og de landene som bidrar med politi i FN

og hjelpe til med disse tingene.

Noen har pekt på

at forholdene før volden skjer,

og å håndtere forholdene med hensyn til øket utdannelse,

eller håndtere fattigdom, er faktisk viktigere

for å hindre vold mot kvinner i konflikter.

Andre har sett på rettsforfølgelse, bedre juridiske prosedyrer

for faktisk å straffe de som utførere denne kriminaliteten.

Hvordan ser du på betydningen av før og etter?

Man må ta tak i alle disse tingene samtidig.

Man må gjøre det klart at dette er kriminalitet,

at dette er ulovlig, at dette er noe

som er en krenkelse av menneskerettigheter

når disse voldtektene skjer og at dette må stoppe.

Det betyr at man må få en slutt på straffefrihet, fordi hvis budskapet er

at man kan komme unna med det, og at man lar kvinnene bære skammen,

men alle gjerningsmennene alltid går fri,

da kan vi selvfølgelig ikke stoppe dette fenomenet.

Man må gjøre det, men man må også være sikker på at man jobber

langsiktig for å endre forholdene som også skaper kriger og konflikt

fordi vi må innse at krigens natur også har endret seg.

Det er svært sjelden at man har to velutstyrte og veltrente hærer

som slåss om landområder, så å si respekterer krigsreglene,

eller konvensjoner som etablerer regler for hvordan man skal krige.

I dag er det mye mer sivil uro, havarerte stater.

Og det betyr at ofre er sivile.

En majoritet av ofrene i moderne kriger er kvinner og barn.

Så det betyr at kvinner har blitt en slags dagens frontsoldater

uten våpen og krigen kjempes på deres kropper i stedet.

Dette er kriminelt. Det er ikke kulturelt, det er kriminelt

og det må håndteres som kriminalitet.

Det er dessverre en stille, effektiv og billig krigstaktikk

eller krigsvåpen, og det er viktig å si at dette er ikke bare i Afrika.

Vi kan også se det i Asia.

Vi får rapporter fra hele verden til vårt kontor her.

De peker på Nepal, kvinner der.

De peker på Colombia. Vi har andre eksempler.

Det er et viktig poeng fordi man da er klart fokusert

på seksuell vold i konflikt, men det behøver ikke bare være en krigssone.

I henhold til noen rapporter blir dette oså brukt som en teknikk

for å skremme opposisjonsgrupper.

Ja, vi har sett det på steder etter valg.

For eksempel også i Kenya og i Guinea.

Det var en måte å på en måte å straffe politiske motstandere eller opposisjonen.

Det var ganske sjokkerende at det skjedde i et land som Kenya,

men det har blitt dokumentert, godt dokumentert.

Så vi kan på en måte ikke se bort fra selv risikoen for at det skal skje

i et land som Liberia, som er et post-konfliktland.

Så vi har advart mot at dette blir brukt i valgkampanjer også.

Du snakket om kriminalitetens stillhet.

Tror du at et av de største problemene er

at det i stor grad er en skjult kriminalitet?

Mange kriminelle handlinger mot menneskeheten får masse oppmerksomhet,

men denne er i stor grad usett og udekket.

Og at det er stor stillhet om det hos ofrene

fordi de føler stigmaet?

Jeg tror dette er denne kriminalitetens natur og denne krenkelsen av menneskerettighetene

som gjør kvinnene stigmatisert og skamfulle.

Og straffefrihet styrer.

Og det det er selvfølgelig det som vi må endre.

Det er også grunnen til at jeg mener at debatten

etter de siste hendelsene i DRC faktisk peker

på en endring også i den internasjonale reaksjonen på denne kriminaliteten.

Så protestene og fordømmelsen fra så mange land

og forskjellige partier og regjeringer, og så videre,

tror jeg betød at vi går i en annen retning.

Og utnevnelsen av meg, det faktum at det er en spesialrepresentant

som arbeider med dette området, gir oss en mulighet til å endre ting.

Du sa at vi må straffeforfølge gjerningsmennene,

ellers vil alt snakket om å få slutt på straffefriheten ikke bety noe.

Så hvordan går FN frem med hensyn til straffeforfølgelse og

lik straffeforfølgelse?

Vel, du vet, i denne saken må de selvfølgelig jobbe

sammen med de nasjonale regjeringer i DRC og på andre steder.

De må være sikre på at regjeringen tar ansvar

for å arrestere gjerningsmennene og anklage dem for disse kriminelle handlingene.

Og denne gang synes jeg vi skal tilby hjelp og bidrag

til å finne gjerningsmennene, gå etter dem,

ha en mye mer slags aktiv holdning i denne konflikten i DRC.

Og også mobilisere all oppmerksomhet og aktivitet fra regjeringen.

Jeg er også full av håp om at ICC i Haag nå

vil ta opp viktige, prinsippielle saker.

Når det gjelder straff, er du redd for at det kan ende opp

med at det blir et slags blandet budskap om dette?

Vel, det er situasjonen i dag. Det er slik det har vært til nå.

Nesten ingen har blitt tatt eller på en måte fått sin rettferdige straff

for denne type kriminalitet.

Så jeg har et stort håp om at vi vil snu dette

og at vi vil gå etter gjerningsmennene denne gang.

Og jeg tror det er viktig at man viser hele kommandolinjen

at det er et kommandoansvar, men også at,

ikke bare fotsoldater i slike saker blir fanget og satt i fengsel,

men også oberster, eller du vet, hele rekken av sjefer.

Og jeg tror faktisk at systemet av disse signaler er så sterke,

at i det øyeblikket man begynner å gjøre det klart at det er uakseptabelt

og at det vil bli straffet, både i det militære rettssystem

og i et slags sivilt samfunn og i rettssystemet i hvert land,

i det øyeblikket vil vi også begynne å få en slutt på straffefrifinnelse.

Og det dreier seg om avskrekking.

Tror du FN har en rolle

for å hjelpe ofrene å komme seg fra denne erfaringen?

Selvfølgelig er det en viktig rolle å hjelpe ofrene

og nok en gang snakke åpent om det.

Å fortelle alle at de ikke skal føle seg skamfulle,

at de ikke skal være på en måte ofre bestandig.

Kvinner er også de viktigste agenter for endring i sine land

og de har en veldig viktig rolle å spille

i sine samfunn.

Og jeg tror vi vil også prøve å gjøre det klart, eller forklare,

at det er en så mye høyere kostnad for samfunnet

når dette gjøres mot så mange kvinner.

Kostnadene for økonomisk og sosial utvikling i disse landene.

Det vil ta så mye lengre tid, slik man har sett i for eksempel Liberia.

OK, siste spørsmål.

Etter enda en gang å ha lest Resolusjon 1325,

hvordan vil du skrive resolusjonen på nytt i dag, hvis du måtte det?

Jeg tror ikke vi trenger å skrive om så mye.

Jeg tror vi bør implementere det som er hovedideen i 1325,

for å være sikre på at man regner med kvinner,

at kvinner gis en stemme,

at de blir representert, at de sitter rundt bordet,

at de utnevnes til meglere og forhandlere,

at de blir kontaktet som en agent for endring og for fred.

Og uten kvinner kan man ikke ha sikkerhet,

uten kvinners sikkerhet kan man ikke bygge noen sikkerhet.

Hvordan vil du beskrive den fremgangen

som er gjort i de sakene som ligger i resolusjonen?

Jeg ville beskrive den som heller sen og ujevn,

jeg synes ikke vi ser kvinner som meglere og forhandlere enda.

Vi ser dem ikke representert der viktige beslutninger tas

i den utstrekning som vi håpet for ti år siden.

Jeg synes at dette enda ikke blir sett på som

en egentlig sikkerhetspolitisk sak

for å se på kvinners rolle og bare - er det - nitten land hittil som

har vedtatt nasjonale handlingsplaner. Det er for dårlig.

Synes du at mangelen på fremgang

har skjedd på grunn av mangel på politisk vilje?

Ja. Jeg mener at det har vært en mangel på politisk vilje i noen sirkler

og dette er selvfølgelig også dårlig når det gjelder å balansere makt og innflytelse.

Og det er grunnen til at det alltid vil være kontroversielt og vanskelig.

Så det er en kamp for kvinners rettigheter.

Ett av aspektene som er nevnt i resolusjonen

er å prøve å se flere kvinner i beslutningstakende posisjoner.

Helt klart, i enkelte afrikanske land, slik som Liberia og Sierra Leone,

er det nå kvinner i høye stillinger.

Synes du at den effekten man håpet på

for å ha kvinner i flere beslutningstakende stillinger

har gått gjennom for å endre holdnigner?

Definitivt. Det betyr alt å ha kvinner der

som Ellen Johnson Sirleaf, Liberias president,

fordi signalet er veldig tydelig fra toppen og ned

at kviner må bli respektert, at de har en rolle å spille.

Og jeg tror at den presedensen som dette setter er ekstremt viktig.

Og jeg tror at man trenger en slags kritisk masse av kvinner

for å sikre at de sakene som mange kvinner er opptatt av,

helsevesen, like rettigheter generelt,

også det å ta hånd om barn og alle disse tingene,

som dette har berørt og at dette vil endres.

Hvor viktig synes du at kvinners deltakelse

i det militære, i de væpnede styrker, er? - Det er det samme der

og dette er en av de tingene som vi har diskutert nå

etter de forferdelige hendelsene i det østlige DRC.

Hvis det bare hadde vært flere kvinnelige fredsbevarere, eller kvinnelig politi,

ville det også ha gjort det lettere for disse kvinnene å kontakte dem,

å fortelle om hva de hadde vært utsatt for.

Det betyr også endring på bakken. Det er faktisk veldig viktig.

Jeg tror for eksempel at mange av de europeiske landene har

et høyere oppmerksomhetsnivå når det kommer til likestilling mellom kjønnene, og så videre.

De kan kanskje også stå for trening av mange av troppene og de landene som bidrar med politi i FN

og hjelpe til med disse tingene.

Noen har pekt på

at forholdene før volden skjer,

og å håndtere forholdene med hensyn til øket utdannelse,

eller håndtere fattigdom, er faktisk viktigere

for å hindre vold mot kvinner i konflikter.

Andre har sett på rettsforfølgelse, bedre juridiske prosedyrer

for faktisk å straffe de som utførere denne kriminaliteten.

Hvordan ser du på betydningen av før og etter?

Man må ta tak i alle disse tingene samtidig.

Man må gjøre det klart at dette er kriminalitet,

at dette er ulovlig, at dette er noe

som er en krenkelse av menneskerettigheter

når disse voldtektene skjer og at dette må stoppe.

Det betyr at man må få en slutt på straffefrihet, fordi hvis budskapet er

at man kan komme unna med det, og at man lar kvinnene bære skammen,

men alle gjerningsmennene alltid går fri,

da kan vi selvfølgelig ikke stoppe dette fenomenet.

Man må gjøre det, men man må også være sikker på at man jobber

langsiktig for å endre forholdene som også skaper kriger og konflikt

fordi vi må innse at krigens natur også har endret seg.

Det er svært sjelden at man har to velutstyrte og veltrente hærer

som slåss om landområder, så å si respekterer krigsreglene,

eller konvensjoner som etablerer regler for hvordan man skal krige.

I dag er det mye mer sivil uro, havarerte stater.

Og det betyr at ofre er sivile.

En majoritet av ofrene i moderne kriger er kvinner og barn.

Så det betyr at kvinner har blitt en slags dagens frontsoldater

uten våpen og krigen kjempes på deres kropper i stedet.

Dette er kriminelt. Det er ikke kulturelt, det er kriminelt

og det må håndteres som kriminalitet.

Det er dessverre en stille, effektiv og billig krigstaktikk

eller krigsvåpen, og det er viktig å si at dette er ikke bare i Afrika.

Vi kan også se det i Asia.

Vi får rapporter fra hele verden til vårt kontor her.

De peker på Nepal, kvinner der.

De peker på Colombia. Vi har andre eksempler.

Det er et viktig poeng fordi man da er klart fokusert

på seksuell vold i konflikt, men det behøver ikke bare være en krigssone.

I henhold til noen rapporter blir dette oså brukt som en teknikk

for å skremme opposisjonsgrupper.

Ja, vi har sett det på steder etter valg.

For eksempel også i Kenya og i Guinea.

Det var en måte å på en måte å straffe politiske motstandere eller opposisjonen.

Det var ganske sjokkerende at det skjedde i et land som Kenya,

men det har blitt dokumentert, godt dokumentert.

Så vi kan på en måte ikke se bort fra selv risikoen for at det skal skje

i et land som Liberia, som er et post-konfliktland.

Så vi har advart mot at dette blir brukt i valgkampanjer også.

Du snakket om kriminalitetens stillhet.

Tror du at et av de største problemene er

at det i stor grad er en skjult kriminalitet?

Mange kriminelle handlinger mot menneskeheten får masse oppmerksomhet,

men denne er i stor grad usett og udekket.

Og at det er stor stillhet om det hos ofrene

fordi de føler stigmaet?

Jeg tror dette er denne kriminalitetens natur og denne krenkelsen av menneskerettighetene

som gjør kvinnene stigmatisert og skamfulle.

Og straffefrihet styrer.

Og det det er selvfølgelig det som vi må endre.

Det er også grunnen til at jeg mener at debatten

etter de siste hendelsene i DRC faktisk peker

på en endring også i den internasjonale reaksjonen på denne kriminaliteten.

Så protestene og fordømmelsen fra så mange land

og forskjellige partier og regjeringer, og så videre,

tror jeg betød at vi går i en annen retning.

Og utnevnelsen av meg, det faktum at det er en spesialrepresentant

som arbeider med dette området, gir oss en mulighet til å endre ting.

Du sa at vi må straffeforfølge gjerningsmennene,

ellers vil alt snakket om å få slutt på straffefriheten ikke bety noe.

Så hvordan går FN frem med hensyn til straffeforfølgelse og

lik straffeforfølgelse?

Vel, du vet, i denne saken må de selvfølgelig jobbe

sammen med de nasjonale regjeringer i DRC og på andre steder.

De må være sikre på at regjeringen tar ansvar

for å arrestere gjerningsmennene og anklage dem for disse kriminelle handlingene.

Og denne gang synes jeg vi skal tilby hjelp og bidrag

til å finne gjerningsmennene, gå etter dem,

ha en mye mer slags aktiv holdning i denne konflikten i DRC.

Og også mobilisere all oppmerksomhet og aktivitet fra regjeringen.

Jeg er også full av håp om at ICC i Haag nå

vil ta opp viktige, prinsippielle saker.

Når det gjelder straff, er du redd for at det kan ende opp

med at det blir et slags blandet budskap om dette?

Vel, det er situasjonen i dag. Det er slik det har vært til nå.

Nesten ingen har blitt tatt eller på en måte fått sin rettferdige straff

for denne type kriminalitet.

Så jeg har et stort håp om at vi vil snu dette

og at vi vil gå etter gjerningsmennene denne gang.

Og jeg tror det er viktig at man viser hele kommandolinjen

at det er et kommandoansvar, men også at,

ikke bare fotsoldater i slike saker blir fanget og satt i fengsel,

men også oberster, eller du vet, hele rekken av sjefer.

Og jeg tror faktisk at systemet av disse signaler er så sterke,

at i det øyeblikket man begynner å gjøre det klart at det er uakseptabelt

og at det vil bli straffet, både i det militære rettssystem

og i et slags sivilt samfunn og i rettssystemet i hvert land,

i det øyeblikket vil vi også begynne å få en slutt på straffefrifinnelse.

Og det dreier seg om avskrekking.

Tror du FN har en rolle

for å hjelpe ofrene å komme seg fra denne erfaringen?

Selvfølgelig er det en viktig rolle å hjelpe ofrene

og nok en gang snakke åpent om det.

Å fortelle alle at de ikke skal føle seg skamfulle,

at de ikke skal være på en måte ofre bestandig.

Kvinner er også de viktigste agenter for endring i sine land

og de har en veldig viktig rolle å spille

i sine samfunn.

Og jeg tror vi vil også prøve å gjøre det klart, eller forklare,

at det er en så mye høyere kostnad for samfunnet

når dette gjøres mot så mange kvinner.

Kostnadene for økonomisk og sosial utvikling i disse landene.

Det vil ta så mye lengre tid, slik man har sett i for eksempel Liberia.

OK, siste spørsmål.

Etter enda en gang å ha lest Resolusjon 1325,

hvordan vil du skrive resolusjonen på nytt i dag, hvis du måtte det?

Jeg tror ikke vi trenger å skrive om så mye.

Jeg tror vi bør implementere det som er hovedideen i 1325,

for å være sikre på at man regner med kvinner,

at kvinner gis en stemme,

at de blir representert, at de sitter rundt bordet,

at de utnevnes til meglere og forhandlere,

at de blir kontaktet som en agent for endring og for fred.

Og uten kvinner kan man ikke ha sikkerhet,

uten kvinners sikkerhet kan man ikke bygge noen sikkerhet.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink