SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Obamas kjernefysiske drøm: Ja, han kan?

Get the Flash Player to see this player.

Noe av det første president Obama gjorde var å forplikte seg til å bevege seg mot en kjernefysiskfri verden. NATO Nytt ser på hvorfor dette er viktig, hvilke hindringer han står overfor og om det er mulig å lykkes.

 Undertitler: / Av

Jeg har en drøm...

... om at mine fire små barn...

... en dag vil bo i et land der de ikke vil bli dømt

på grunn av hudfargen, men på grunn av sin personlighet.

Jeg har en drøm i dag!

Hva ville Amerika være uten en drøm?

Det var over der at Martin Luther King ga uttrykk for sin drøm.

På en måte var valget av Barack Obama

realiseringen av den drømmen mer enn 40 år senere.

President Obama har en ny drøm. En drøm om en verden uten atomvåpen.

I dag slår jeg klart og med overbevisning fast

Amerikas forpliktelse til å søke

fred og sikkerhet i en verden uten kjernefysiske våpen.

Hvor realistisk er det og hvor lang tid vil det ta å realisere det?

Vi har ingen nøyaktig dato for å komme til null,

men vi må fortsette mot det målet.

Så lenge noe land har kjernefysiske våpen, vil andre ha dem.

Den sydlige halvkule er uten kjernefysiske våpen.

Ikke havområdene, men landområdene.

Vi vil aldri være sikre på at vi vil slå det,

men jeg tror at Obama kan gratuleres

for å plukke ut dette spørsmålet og arbeide så intenst for det.

Om de vil lykkes helt, det vet jeg ikke, men jeg håper det.

Først la de ikke så mye penger i det.

Nå legger de mer i det. Det er veldig klokt.

Et av de banebrytende elementer ved denne tilnærmingen

har vært å understreke like mye feilene ved de landene som har kjernefysiske våpen

som ved de landene som arbeider for å få de våpnene.

Han har innsett at å lede gjennom eksempel er den eneste, troverdige policy.

Jeg tror Obama sa noe veldig bra i Cairo.

Han sa at ikke noe land har rett til å velge og vrake

hvem som har retten til å ha kjernefysiske våpen.

Obama sa: Nei, etter min mening bør ingen ha kjernefysiske våpen.

Når jeg snakker til dere, Nord-Korea, sier jeg: Ingen bør ha det.

Han går bort fra dobbelstandarden. Et stort skritt videre.

La meg være klar...

En annet element er at det nesten ikke har vært noen stor fremgang

på rundt 10 år i disse spørsmålene.

Obamas administrasjon brakte denne sovende perioden til en slutt.

I løpet av de siste....

åtte årene, under Bush-administrasjonen

var det veldig lett for en rekke av de statene som har kjernefysiske våpen

å på en måte gjemme seg bak Washingtons skjørt og la Washington si nei

og ikke måtte konfrontere misnøyen

til landene som ikke har kjernefysiske våpen. I dag er rollen motsatt.

Vi trenger noen runder på brettet nå

hvis vi skal opprettholde drivkraften

for å gå videre mot en verden uten kjernefysiske våpen,

som ble generert

da president Obama kom til makten i fjor.

Etter et tiår med internasjonal søvngjenge.

Noen frykter at global null kan bli en idealistisk visjon

i den fjerne fremtid heller enn et realistisk sett kortsiktige mål.

Vi har denne bevegelsen, global null, som ønsker å fokusere på visjonen.

Men det vil være uheldig om det førte diskusjonen

til å fokusere på en visjon som er tiår foran oss.

I dag dreier det seg de omfattende prøvesprengningsavtalene, om START.

President Obama har sikret støtten til mer enn 40 land

her på det kjernefysiske sikkerhetstoppmøtet.

De har lovet å bevare kontrollen over løst, kjernefysisk materiale

og sikre at de ikke faller i terroristenes hender.

Han har sikret støtte fra Russland tidligere

om en felles reduksjon av deres kjernefysiske lagre.

Et annet sted der han må sikre støtte for å gå videre

er her, på Capitol Hill.

Uten Senatets ratifisering av enten START eller andre traktater,

slik som Prøvesprengningsavtalen, kan det ikke bli noen reell fremgang.

Man har satt spørsmålstegn om

den enormt viktige traktaten mellom USA og Russland faktisk vil bli ratifisert.

I fjor da Obama hadde holdt sin tale i Praha, London og Cairo,

håpet vi at det amerikanske Senatet kunne ratifisere

den omfattende Prøvesprengningsavtalen.

Nå er det klart at selv START ikke vil bli ratifisert i år.

Og Prøvesprengningsavtalen, vel, den er langt unna.

Obama har ikke de stemmene han trenger.

President Obama brukte mesteparten av sitt første år på innenrikssaker.

Ved å gi et intenst fokus på slike områder som helsereformen.

Når den er i havn vender han seg mot utenrikspolitiske saker,

slik som Iran, slik som kjernefysisk materiale.

Men hvor mye betyr det for amerikanske velgere?

Bryr de seg egentlig? Er det verdt pengene, tiden og innsatsen?

Obama og hans parti holder på å finne det ut i midtvalgene.

Og med en tydelig opposisjon allerede på nakken,

vet Obama at å få den støtten

og finne rom for å manøvrere behøver ikke være lett.

Jeg innser at for Obama er det kanskje ikke så lett å gå til Kongressen

og si: Vi vil gi dem en sikkerhetsgaranti

og tilby diplomatiske forbindelser.

Han har en stor, konservativ opinion å håndtere, så det er ikke så lett.

Han vil bli holdt ansvarlig hvis Iran trår feil,

akkurat som enhver president. Og alle de gjetningene jeg ville gjøre

er at Iran vil gjøre akkurat det.

Noen ser de skrittene Obama har tatt,

hjelp til å etablere bedre forhold for fremskritt selv på andre områder.

Hvis du lykkes med å få til noe rustningskontroll,

kan du komme inn i en god sirkel heller enn en ond sirkel.

Men i hovedsak trenger man et ønske på begge sider

for å få til roligere vann og mindre våpen.

Jeg har en drøm...

... om at mine fire små barn...

... en dag vil bo i et land der de ikke vil bli dømt

på grunn av hudfargen, men på grunn av sin personlighet.

Jeg har en drøm i dag!

Hva ville Amerika være uten en drøm?

Det var over der at Martin Luther King ga uttrykk for sin drøm.

På en måte var valget av Barack Obama

realiseringen av den drømmen mer enn 40 år senere.

President Obama har en ny drøm. En drøm om en verden uten atomvåpen.

I dag slår jeg klart og med overbevisning fast

Amerikas forpliktelse til å søke

fred og sikkerhet i en verden uten kjernefysiske våpen.

Hvor realistisk er det og hvor lang tid vil det ta å realisere det?

Vi har ingen nøyaktig dato for å komme til null,

men vi må fortsette mot det målet.

Så lenge noe land har kjernefysiske våpen, vil andre ha dem.

Den sydlige halvkule er uten kjernefysiske våpen.

Ikke havområdene, men landområdene.

Vi vil aldri være sikre på at vi vil slå det,

men jeg tror at Obama kan gratuleres

for å plukke ut dette spørsmålet og arbeide så intenst for det.

Om de vil lykkes helt, det vet jeg ikke, men jeg håper det.

Først la de ikke så mye penger i det.

Nå legger de mer i det. Det er veldig klokt.

Et av de banebrytende elementer ved denne tilnærmingen

har vært å understreke like mye feilene ved de landene som har kjernefysiske våpen

som ved de landene som arbeider for å få de våpnene.

Han har innsett at å lede gjennom eksempel er den eneste, troverdige policy.

Jeg tror Obama sa noe veldig bra i Cairo.

Han sa at ikke noe land har rett til å velge og vrake

hvem som har retten til å ha kjernefysiske våpen.

Obama sa: Nei, etter min mening bør ingen ha kjernefysiske våpen.

Når jeg snakker til dere, Nord-Korea, sier jeg: Ingen bør ha det.

Han går bort fra dobbelstandarden. Et stort skritt videre.

La meg være klar...

En annet element er at det nesten ikke har vært noen stor fremgang

på rundt 10 år i disse spørsmålene.

Obamas administrasjon brakte denne sovende perioden til en slutt.

I løpet av de siste....

åtte årene, under Bush-administrasjonen

var det veldig lett for en rekke av de statene som har kjernefysiske våpen

å på en måte gjemme seg bak Washingtons skjørt og la Washington si nei

og ikke måtte konfrontere misnøyen

til landene som ikke har kjernefysiske våpen. I dag er rollen motsatt.

Vi trenger noen runder på brettet nå

hvis vi skal opprettholde drivkraften

for å gå videre mot en verden uten kjernefysiske våpen,

som ble generert

da president Obama kom til makten i fjor.

Etter et tiår med internasjonal søvngjenge.

Noen frykter at global null kan bli en idealistisk visjon

i den fjerne fremtid heller enn et realistisk sett kortsiktige mål.

Vi har denne bevegelsen, global null, som ønsker å fokusere på visjonen.

Men det vil være uheldig om det førte diskusjonen

til å fokusere på en visjon som er tiår foran oss.

I dag dreier det seg de omfattende prøvesprengningsavtalene, om START.

President Obama har sikret støtten til mer enn 40 land

her på det kjernefysiske sikkerhetstoppmøtet.

De har lovet å bevare kontrollen over løst, kjernefysisk materiale

og sikre at de ikke faller i terroristenes hender.

Han har sikret støtte fra Russland tidligere

om en felles reduksjon av deres kjernefysiske lagre.

Et annet sted der han må sikre støtte for å gå videre

er her, på Capitol Hill.

Uten Senatets ratifisering av enten START eller andre traktater,

slik som Prøvesprengningsavtalen, kan det ikke bli noen reell fremgang.

Man har satt spørsmålstegn om

den enormt viktige traktaten mellom USA og Russland faktisk vil bli ratifisert.

I fjor da Obama hadde holdt sin tale i Praha, London og Cairo,

håpet vi at det amerikanske Senatet kunne ratifisere

den omfattende Prøvesprengningsavtalen.

Nå er det klart at selv START ikke vil bli ratifisert i år.

Og Prøvesprengningsavtalen, vel, den er langt unna.

Obama har ikke de stemmene han trenger.

President Obama brukte mesteparten av sitt første år på innenrikssaker.

Ved å gi et intenst fokus på slike områder som helsereformen.

Når den er i havn vender han seg mot utenrikspolitiske saker,

slik som Iran, slik som kjernefysisk materiale.

Men hvor mye betyr det for amerikanske velgere?

Bryr de seg egentlig? Er det verdt pengene, tiden og innsatsen?

Obama og hans parti holder på å finne det ut i midtvalgene.

Og med en tydelig opposisjon allerede på nakken,

vet Obama at å få den støtten

og finne rom for å manøvrere behøver ikke være lett.

Jeg innser at for Obama er det kanskje ikke så lett å gå til Kongressen

og si: Vi vil gi dem en sikkerhetsgaranti

og tilby diplomatiske forbindelser.

Han har en stor, konservativ opinion å håndtere, så det er ikke så lett.

Han vil bli holdt ansvarlig hvis Iran trår feil,

akkurat som enhver president. Og alle de gjetningene jeg ville gjøre

er at Iran vil gjøre akkurat det.

Noen ser de skrittene Obama har tatt,

hjelp til å etablere bedre forhold for fremskritt selv på andre områder.

Hvis du lykkes med å få til noe rustningskontroll,

kan du komme inn i en god sirkel heller enn en ond sirkel.

Men i hovedsak trenger man et ønske på begge sider

for å få til roligere vann og mindre våpen.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink