SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Ikkespredningsavtalen: verdens viktigste traktat?

Get the Flash Player to see this player.

Vil NPT endelig se sine idealer bli virkeliggjort? Eller vil den bli stadig mer foreldet i en verden i endring? Hvordan kan den håndtere regelbrytere, ikke-statlige aktører og tvang? NATO Nytt ser på hvordan en avgjørende traktat møter fremtiden.

 Undertitler: / Av

Ikkespredningsavtalen er over 40 år gammel og har vært sentral

for å hindre at flere land har fått tak i kjernefysiske våpen.

Avtalen har mange tilhengere og signatarer

og har motstått tidens tann i en verden i endring.

NPT er fortsatt den avtalen i verden med flest signatarer.

Det er ingen andre avtaler med flere medlemmer.

NPT var egentlig et produkt av amerikansk-sovjetisk samarbeid.

Kald krig, de var fullstendig uenige, hadde tusenvis av våpen,

men de to supermaktene ble enige om avtalen.

Det er 190 land som har sluttet seg til den.

Bruddene var uheldige og det gjald Irak.

Libya og Nord-Korea, de mislyktes.

Irak og Libya kom tilbake, så vi sitter der med to store saker,

Iran og Nord-Korea.

Alle de andre holdt seg unna kjernefysiske våpen.

Man kan hevde at systemet jobbet relativt bra med hensyn til Iran.

Ja, Iran kjøpte noe fra Pakistan som de ikke skulle,

men de ble til slutt tatt, og varslingssystemet virket.

I dag er det nye situasjoner.

Å ikke nevne kjernefysisk terrorisme er et smutthull,

men, tiltross for dette, dens styrke oppveier dens svakheter.

Da den ble forhandlet frem tror jeg statspartene

ikke var spesielt fokusert på spørsmålet om ikke-statlige aktører.

Så NPT sier ikke noe om faren for kjernefysisk terrorisme.

Problemet med NPT er at den har en rekke mangler,

og vi kan snakke om dem,

men også hvis du skulle gjenoppdage den, kunne du ikke det.

Jeg tror det skal bli vanskelig å finne noen avtale som er uten smutthull.

Etterlevelsen av NPT er ikke universell.

Og noen få land som er parter til NPT

har krenket sine avtaleforpliktelser.

Et svakt punkt fra begynnelsen er at avtalen fungerer gjennom konsensus.

Og det vil høyst sannsynlig ikke bli noen endring.

Konsensusstyre, vet du, ja, jeg tror det kan være lammende

hvis det misbrukes, og det gjøres noen ganger. Hvis du arrangerer en konferanse

og du beslutter å styre gjennom konsensus,

har du på en måte hengt fellen rundt egen nakke.

En av de andre virkelige vanskelighetene med avtalen er

at det er en tradisjon, selv om det ikke er noen juridisk forpliktelse,

å handle gjennom konsensus.

Det som det gjør er å gi en enkelt stat eller et lite antall land

en mulighet til å blokkere en enstemmig beslutning.

Jeg tror ikke det er noen mulighet for et formelt tillegg til avtalen.

Prosessen er så vanskelig at den er mer eller mindre umulig.

Landenes mulighet til å forlate NPT, som Nord-Korea gjorde,

gjør mange sinte, men det vil være vanskelig å endre disse betingelsene.

Mange land tror at man faktisk bør

gjøre det vanskeligere for land

å dra fordel av NPT-medlemskap

samtidig som man har mulighet til å trekke seg raskt ut

uten konsekvenser.

Klausulen som sier at man kan trekke seg ut hvis det er ekstraordinære grunner,

er en klausul som har eksistert i mange andre nedrustningsavtaler.

Det vil være veldig vanskelig å endre den. Det som vil skje er

at det vil bli insistert på at et land som trekker seg fra NPT,

da vil saken gå til Sikkerhetsrådet.

Verdens befolkning ønsker mer fra oss,

og mer frengang innen nedrustning, flere rustningskutt,

og mer åpenhet.

Det er tvil med hensyn til overholdelse.

Det er motvilje mellom de som har og de som ikke har kjernefysiske våpen.

Og å håndheve bestemmelsene er fortsatt vanskelig,

med et potensielt tippepunkt i sikte.

Håndhevelse er definitivt et viktig punkt.

Når det er sagt er det også land som holder fast på

at landene med kjernefysiske våpen ikke har møtt alle sine NPT-forpliktelser.

Det som er en stor vanskelighet er spørsmålet om overholdelse.

Det er ingen regler for håndhevelse.

Man må vende seg til Sikkerhetsrådet.

De nye stormaktene, Brasil, Sør-Afrika, India,

som ikke er faste medlemmer av Sikkerhetsrådet

og som er mer knyttet til Iran og andre utviklingsland,

beslutter de at de ønsker å legge sin vekt bak å håndheve regler

for kjernefysisk orden eller bestemmer de:

Nei, kjernefysisk orden er en levning fra den kalde krigen,

den har koloni- eller rasismeovertoner.

Vi aksepterer faktisk ikke eller ønsker å sette vår kapital

inn i å håndhevet dette regimet. Hvis det skjer, da er det et tippepunkt

hvis det er fare for kjernefysisk uorden.

Vurderingskonferansen fant sted i New York i mai 2010.

Hva var sakene på bordet, hvor viktig vil nedrustning være,

og hvordan vil det være mulig å få alle land til å bli med i NPT?

Jeg tror faktisk at i enkelte tilfeller

vil nedrustningsspørsmål være de lettere spørsmålene på konferansen,

og at vi ville se noe mye vanskeligere,

vi ville få se hvor mye gnister som flyr når det gjelder saker knyttet til fredelig bruk,

såkalte uavhendelig rett og også når det gjelder ikke-spredningsspørsmål.

Den eneste måte å gå videre på er å forstå at India, Pakistan og Israel

ikke vil underskrive NPT og gi opp sine kjernefysiske våpen,

enten en av gangen eller som en gruppe, de tre av dem.

Den eneste måte å løse dette problemet er innen rammen av

det globale, kjernefysiske nedrustningsprosjektet

som president Obama og andre snakket om.

Der India, Pakistan og Israel blir med i prosessen er

innen nedrustningsaspektet og hvordan de vil bli ført inn i systemet

er på null kjernefysiske våpen når USA, China og Russland er der.

NPT kan ikke hevde å være den eneste grunnen

til at det ikke har vært mer spredning, men den er i hvert fall en viktig faktor.

De fleste landene som er del av NPT

ville holde seg unna kjernefysiske våpen selv uten avtalen,

men den juridiske barrieren er en tilleggsbarriere.

Det er mange andre.

Noen har forsikringer om sikkerhet gjennom allianser,

mange andre kan ikke utvikle kjernefysiske våpen

fordi de mangler teknologien,

men en rekke land som Sverige, Østerrike eller Sveits

er ikke i noen allianse, har ingen sikkkerhetsparaply, og selv da

vurderer vi at det er i våre interesser å ikke være en del.

En slange som er giftig kan risikere å bli drept

selv om den ikke angriper.

Og endelig, på den positive siden, land som har kjernefysiske våpen

har ikke vært overlegne med dem,i det minste ikke enda.

De som har anskaffet kjernefysiske våpen har vist seg,

hittil, å håndtere dem med ansvar.

Nord-koreanerne er kanskje de enste som har vært

litt mer uforsiktige enn andre.

Det er ikke noe jeg ville ønske å være avhengig av,

vi må gjøre alt for å overtale Nord-Korea og Iran

til ikke å gå for kjernefysiske våpen og andre til å gå fra dem.

Ikkespredningsavtalen er over 40 år gammel og har vært sentral

for å hindre at flere land har fått tak i kjernefysiske våpen.

Avtalen har mange tilhengere og signatarer

og har motstått tidens tann i en verden i endring.

NPT er fortsatt den avtalen i verden med flest signatarer.

Det er ingen andre avtaler med flere medlemmer.

NPT var egentlig et produkt av amerikansk-sovjetisk samarbeid.

Kald krig, de var fullstendig uenige, hadde tusenvis av våpen,

men de to supermaktene ble enige om avtalen.

Det er 190 land som har sluttet seg til den.

Bruddene var uheldige og det gjald Irak.

Libya og Nord-Korea, de mislyktes.

Irak og Libya kom tilbake, så vi sitter der med to store saker,

Iran og Nord-Korea.

Alle de andre holdt seg unna kjernefysiske våpen.

Man kan hevde at systemet jobbet relativt bra med hensyn til Iran.

Ja, Iran kjøpte noe fra Pakistan som de ikke skulle,

men de ble til slutt tatt, og varslingssystemet virket.

I dag er det nye situasjoner.

Å ikke nevne kjernefysisk terrorisme er et smutthull,

men, tiltross for dette, dens styrke oppveier dens svakheter.

Da den ble forhandlet frem tror jeg statspartene

ikke var spesielt fokusert på spørsmålet om ikke-statlige aktører.

Så NPT sier ikke noe om faren for kjernefysisk terrorisme.

Problemet med NPT er at den har en rekke mangler,

og vi kan snakke om dem,

men også hvis du skulle gjenoppdage den, kunne du ikke det.

Jeg tror det skal bli vanskelig å finne noen avtale som er uten smutthull.

Etterlevelsen av NPT er ikke universell.

Og noen få land som er parter til NPT

har krenket sine avtaleforpliktelser.

Et svakt punkt fra begynnelsen er at avtalen fungerer gjennom konsensus.

Og det vil høyst sannsynlig ikke bli noen endring.

Konsensusstyre, vet du, ja, jeg tror det kan være lammende

hvis det misbrukes, og det gjøres noen ganger. Hvis du arrangerer en konferanse

og du beslutter å styre gjennom konsensus,

har du på en måte hengt fellen rundt egen nakke.

En av de andre virkelige vanskelighetene med avtalen er

at det er en tradisjon, selv om det ikke er noen juridisk forpliktelse,

å handle gjennom konsensus.

Det som det gjør er å gi en enkelt stat eller et lite antall land

en mulighet til å blokkere en enstemmig beslutning.

Jeg tror ikke det er noen mulighet for et formelt tillegg til avtalen.

Prosessen er så vanskelig at den er mer eller mindre umulig.

Landenes mulighet til å forlate NPT, som Nord-Korea gjorde,

gjør mange sinte, men det vil være vanskelig å endre disse betingelsene.

Mange land tror at man faktisk bør

gjøre det vanskeligere for land

å dra fordel av NPT-medlemskap

samtidig som man har mulighet til å trekke seg raskt ut

uten konsekvenser.

Klausulen som sier at man kan trekke seg ut hvis det er ekstraordinære grunner,

er en klausul som har eksistert i mange andre nedrustningsavtaler.

Det vil være veldig vanskelig å endre den. Det som vil skje er

at det vil bli insistert på at et land som trekker seg fra NPT,

da vil saken gå til Sikkerhetsrådet.

Verdens befolkning ønsker mer fra oss,

og mer frengang innen nedrustning, flere rustningskutt,

og mer åpenhet.

Det er tvil med hensyn til overholdelse.

Det er motvilje mellom de som har og de som ikke har kjernefysiske våpen.

Og å håndheve bestemmelsene er fortsatt vanskelig,

med et potensielt tippepunkt i sikte.

Håndhevelse er definitivt et viktig punkt.

Når det er sagt er det også land som holder fast på

at landene med kjernefysiske våpen ikke har møtt alle sine NPT-forpliktelser.

Det som er en stor vanskelighet er spørsmålet om overholdelse.

Det er ingen regler for håndhevelse.

Man må vende seg til Sikkerhetsrådet.

De nye stormaktene, Brasil, Sør-Afrika, India,

som ikke er faste medlemmer av Sikkerhetsrådet

og som er mer knyttet til Iran og andre utviklingsland,

beslutter de at de ønsker å legge sin vekt bak å håndheve regler

for kjernefysisk orden eller bestemmer de:

Nei, kjernefysisk orden er en levning fra den kalde krigen,

den har koloni- eller rasismeovertoner.

Vi aksepterer faktisk ikke eller ønsker å sette vår kapital

inn i å håndhevet dette regimet. Hvis det skjer, da er det et tippepunkt

hvis det er fare for kjernefysisk uorden.

Vurderingskonferansen fant sted i New York i mai 2010.

Hva var sakene på bordet, hvor viktig vil nedrustning være,

og hvordan vil det være mulig å få alle land til å bli med i NPT?

Jeg tror faktisk at i enkelte tilfeller

vil nedrustningsspørsmål være de lettere spørsmålene på konferansen,

og at vi ville se noe mye vanskeligere,

vi ville få se hvor mye gnister som flyr når det gjelder saker knyttet til fredelig bruk,

såkalte uavhendelig rett og også når det gjelder ikke-spredningsspørsmål.

Den eneste måte å gå videre på er å forstå at India, Pakistan og Israel

ikke vil underskrive NPT og gi opp sine kjernefysiske våpen,

enten en av gangen eller som en gruppe, de tre av dem.

Den eneste måte å løse dette problemet er innen rammen av

det globale, kjernefysiske nedrustningsprosjektet

som president Obama og andre snakket om.

Der India, Pakistan og Israel blir med i prosessen er

innen nedrustningsaspektet og hvordan de vil bli ført inn i systemet

er på null kjernefysiske våpen når USA, China og Russland er der.

NPT kan ikke hevde å være den eneste grunnen

til at det ikke har vært mer spredning, men den er i hvert fall en viktig faktor.

De fleste landene som er del av NPT

ville holde seg unna kjernefysiske våpen selv uten avtalen,

men den juridiske barrieren er en tilleggsbarriere.

Det er mange andre.

Noen har forsikringer om sikkerhet gjennom allianser,

mange andre kan ikke utvikle kjernefysiske våpen

fordi de mangler teknologien,

men en rekke land som Sverige, Østerrike eller Sveits

er ikke i noen allianse, har ingen sikkkerhetsparaply, og selv da

vurderer vi at det er i våre interesser å ikke være en del.

En slange som er giftig kan risikere å bli drept

selv om den ikke angriper.

Og endelig, på den positive siden, land som har kjernefysiske våpen

har ikke vært overlegne med dem,i det minste ikke enda.

De som har anskaffet kjernefysiske våpen har vist seg,

hittil, å håndtere dem med ansvar.

Nord-koreanerne er kanskje de enste som har vært

litt mer uforsiktige enn andre.

Det er ikke noe jeg ville ønske å være avhengig av,

vi må gjøre alt for å overtale Nord-Korea og Iran

til ikke å gå for kjernefysiske våpen og andre til å gå fra dem.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink