NATO REVIEW 2010
Utgave 1: Maritim sikkerhet: synk eller svøm
Denne utgaven:
Kjernefysisk spredning - i ferd med å vokse oss over hodet?
I neste utgave Synspunkter fra Amerika
 Videoer
 RSS
 Abonner
Alle arkiver - Plan
SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
© - Om
  
 Abonner
Kjernefysisk spredning - i ferd med å vokse oss over hodet?
Kjernefysiske våpen har vært med oss i generasjoner. Men når president Obama setter frem sin visjon om en verden uten dem, ser NATO Nytt på hvordan dette kan virke, de potensielle fallgruvene og hvor de største truslene er for tiden. I denne utgaven gir en rekke internasjonale eksperter sine synspunkter på om verden noen gang vil oppleve et globalt, kjernefysisk nullpunkt.
Noe av det første president Obama gjorde var å forplikte seg til å bevege seg mot en kjernefysiskfri verden. NATO Nytt ser på hvorfor dette er viktig, hvilke hindringer han står overfor og om det er mulig å lykkes.
Vil 2010 være det avgjørende året for om vi kan oppnå en verden uten kjernefysiske våpen? Med så mange avgjørende spørsmål, fra START til Iran, på agendaen, vil 2010 være det året som historien vil regne som det viktigste for kjernefysisk nedrustning?
Iran sees av mange på som en avgjørende prøve for det internasjonale samfunnets fasthet. Hvis de får lov til å lage kjernefysiske våpen, så kan vel alle? Hva vil bli gjort, i denne avgjørende, siste fasen, både av Iran og de som prøver å stoppe det?
Vil NPT endelig se sine idealer realisert? Eller vil den bli stadig mer utdatert i en verden i endring? Hvordan kan den håndtere regelbrytere, ikke-statlige aktører og tvang? NATO Nytt ser på hvordan en avgjørende traktat møter fremtiden.
Er den største, kjernefysiske trusselen faktisk ikke kjernefysiske våpen, men heller en skitten terrorbombe - eksplosjonen av kjernefysiske materialer? Mange mener det. Her skisserer vi farene og hvordan konsekvensene vil berøre oss alle.
Hvis vi skal kunne stole på at land og organisasjoner ikke bryter verdens kjernefysiske regler, trenger vi en internasjonal vaktbikkje. Det internasjoanle atomenergibyrå er den vaktbikkja. Men har det pengene og friheten til å ivareta sin oppgave?
Hvilken rolle har kjernefysiske spørsmål i NATO? Hvordan ser Alliansen på endringene i det kjernefysiske, politiske landskapet i år, og hvordan vil dette bli reflektert i dens nye, strategiske konsept?

Den 1. juli 1968 er en i stor grad uviktig dato for de fleste. Den kom noen få uker etter at Bobby Kennedy var blitt drept, noen få uker før Den palestiske frigjøringsorganisasjonen kapret sitt første El Al-fly. I sør-øst Asia fortsatte Vietnam-konflikten, og i august ville en ny påminnelse om uenighetene i den kalde krigen dukke opp i Tsjekkoslovakia.

Alle disse hendelsene fikk store overskrifter og kapitler i historiebøkene. Men mindre dekket, både da og etterpå, var den traktaten som ble underskrevet den 1. juli 1968 som kan ha vist seg å ha hatt en mer langvarig varig innflytelse enn alle disse andre hendelsene og mange andre etterpå. Den dagen satte verden i gang ballen som ruller mot å bli kvitt verdens kjernefysiske våpen, ved å opprette Ikkespredningsavtalen (NPT). I dag er NPT den traktaten som har flest signatarer i verden. Den har i stor grad hindret neste alle ikke-kjernefysiske stater i å skaffe seg disse våpnene. Og den satte fokus på kjernefysiske stater for å prøve å få dem til å eliminere dem.

I år er traktaten viktigere enn noen gang ettersom slike saker som Irans atomprogram, kontroll med løst, kjernefysisk materiale, og nye reduksjoner i kjernefysiske lagre alle har kommet lenger opp på den internasjonale agenda.

Så, når NPT nå feirer sin 40. bursdag (den trådte i kraft i mars 1970) spør NATO Nytt eksperter om hvordan traktaten kan tilpasses endringer i hvem som arbeider for å få kjernefysiske våpen (slik som terrororganisasjoner), om reglene i den virkelig kan gjennomføres, og om 2010 vil bli et avgjørende år for kjernefysiske spørsmål.

Paul King, redaktør