SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Kjernefysisk sjakk: Irans neste trekk?

Get the Flash Player to see this player.

Iran sees av mange på som en avgjørende prøve for det internasjonale samfunnets fasthet. Hvis de får lov til å lage kjernefysiske våpen, så kan vel alle? Hva vil bli gjort, i denne avgjørende, siste fasen, både av Iran og de som prøver å stoppe det?

Informasjonen i videoen er riktig pr 16/05/2010

 Undertitler: / Av

Et av president Obamas viktigste, kjernefysiske mål i 2010

er å samle det internasjonale samfunnet for å komme frem til en fast, felles reaksjon

mot Irans krenkelser av Ikkespredningsavtalen

i sitt kjernefysiske program.

Men å stoppe det iranske programmet vil ikke være lett.

Det vil være vanskelig å overbevise Iran om å forlate veien mot kjernefysiske våpen.

Vi har allerede sett, under fem presidenter,

hva de har prøvd å gjøre, begge Bush'ene, Reagan, Clinton, Obama.

Deres program går tilbake til 80-tallet,

og likevel kan vi ikke overbevise dem om å stenge programmet deres.

På kort sikt vil de være i stand til gjennom skarpe, kortsiktige taktikker

å komme unna med å fortsette å anrike uran? Jepp.

Man planlegger en langsiktig strategi samtidig

som den kortsiktige går relativt raskt, og i en uheldig retning.

Et alternativt forslag for Iran er allede på bordet,

som sjefen for IAEA forklarer.

I oktober i fjor la dr. Mohammed el-Baradei frem et godt forslag

for å flytte lavanriket uran fra Iran til Russland

og anrike det opp til 20%, flytte det til Frankrike

og omdanne det til brennstoff og tilbakeføre det til Iran.

Jeg synes det er et rettferdig, realistisk forslag, og støtter det,

men jeg har ikke fått svaret fra Iran.

Jeg kan fortelle deg at han kjenner adressen til IAEA,

han vet hva som forventes av ham, han kan svare når som helst,

og vi vil fortsatt ønske velkommen i god tro, et legitimt, ekte svar.

Men, som du vet, vi venter.

Trenger iranerne flere gulrøtter eller mer kjeft for at de skal bli overbevist?

De liker ikke ordet gulrot. De forbinder det med esler.

Jeg prøver å minne dem på at et av de største partiene i USA

har et esel som symbol, de burde ikke ta det seriøst.

Jeg tror insentivet må være motsatt, for å få til en løsning

ville være å tilby dem garantier

mot angrep utenfra eller omveltning innenfra.

Å prøve å få til en internasjonal konsensus om Iran

er kjernen i president Obamas tilnærming.

I vår bestluning om å hindre spredning av disse våpnene

må regler være bindende, krenkelser må straffes,

ord må mene noe. Verden må stå samlet

for å hindre spredning av disse våpnene.

Men hvilken tilhørerskare prøver han å overbevise mest?

Publikum er verdens Brasil-er og Sør-Afrika-er.

De som ønsker å se en mer rettferdig internasjonal orden

og som ikke vil involvere dem

og investere masse for å håndheve en dobbelstandard.

Jeg forstår protesten mot at noen har våpen og andre ikke.

Den kjernefysiske orden er en dobbelstandard:

Noen få får lov til å ha kjernefysiske våpen, resten får ikke lov.

Det er jamen en prøve på om han kan eller ikke kan føre sammen

det internasjonale samfunnet for å smi en felles holdning

for å prøve å håndtere det programmet. Tilnærmingen som han tok i dette

var at hvis han rekker ut til Iran, og Iran fornærmet ham,

at han ville være i en sterkere posisjon

for å få det internasjonale samfunnet til å støtte USAs innsats

til å legge betydelig press på Iran.

Det gjelder også oppfattelse.

Mens Vesten prøver å vise hva som skjer i Iran,

prøver Iran også å overbevise alle tvilende land.

De misoppfatter det som gjøres mot Iran som om man "tar bort"

Irans kjernefysiske rett, som ikke er riktig.

Iran krenket bestemmelsene og derfor mister de ikke sine kjernefysiske rettigheter,

men Iran fremstiller det på den måten, og andre sier:

Jeg vil ikke gjøre noe som vil begrense min rett

slik som det skjer mot Iran, jeg støtter Iran.

Men det som Iran fremstiller som sine rettigheter er allerede garantert

gjennom Ikkespredningsavtalen.

Gjennom NPT har Iran retten

til å utvikle fredelig, sivil, kjernefysisk energi.

Neste stopp, uten noe svar fra Iran,

vil trolig være stivere sanksjoner. Hvilken effekt kan de ha?

Sanksjonene er ikke en direkte måte å stoppe et bombeprogram.

De er ikke noen god måte å overbevise Ahmadinejad om å endre sine striper.

Problemet for presidenten er,

selv om det er ritkig at de blir enige om stivere sanksjoner,

betyr det fortsatt ikke at de vil hindre Iran fra å gå videre.

Ethvert land som har bestemt seg for å utvikle kjernefysiske våpen

vil trolig gjøre det.

Det internasjonale samfunnet leter nå etter en varig løsning.

De fleste innser at sanksjoner har sine begrensinger, men kan også brukes.

Sanksjoner er ikke en magisk tryllestav.

Det som sanksjoner kan føre til er,

forhåpentligvis, å endre holdningen i et land som Iran,

slik at de vil se at det er flere kostnader og færre fordeler

i å fortsette et kjernefysisk våpenprogram.

I denne debatten er det typiske argumentet:

Sanksjoner er dumme, vi burde ikke bruke dem lenger,

de vil ikke endre Irans strategi.

Men folk overser det andre poenget.

Sanksjoner brukes også for å straffe og å sende signaler til noen:

Det er regler, du kan bryte dem, men det vil koste.

Og vi vil opprettholde den kostnaden, selv om vi ikke kan endre din væremåte,

det vil være en straff. Det er delvis budskapet.

Det er ikke bare viktig hvis det er sanksjoner,

nesten like viktig er når vil de bli utført.

Det ville være uheldig om SIkkerhetsrådet skulle handle

i løpet av mai måned

når vi har NPT-vurderingskonferansen i sesjon.

Om Sikkerhetsrådet skulle handle og vedta strengere sanksjoner

ville det ikke være noe insentiv for Iran å godta dem.

Nok en bekymring er de reelle effektene av sanksjonene.

Kan de føre til mer spredning fra Iran

og kan andre, regionale naboer slå følge med Iran på den kjernefysiske veien?

Dess flere sanskjoner som blir lagt på Iran

dess flere insentiver vil det være for Iran å selge på det svarte markedet

uansett teknologi som blir kjøpt til høy pris.

Vi prøver som bare rakkern å holde linen mot Iran,

blir muligens fristet til å krysse den. Det er et arbeid på gang, men...

Og hvis Iran virkelig krysser den har vi et seriøst

spredningsproblem i Midtøsten med Egypt, Syria, Saudi Arabia.

Vi må bekymre oss om det.

Men Iran har enda ikke krysset den kjernefysiske våpenlinjen.

Det er grunner til å tro at de ikke vil krysse den,

og selv om de gjorde det, ville de faktisk ikke bruke noe våpen som de fikk.

Det som gir meg mer håp er at jeg ser ikke

at de virkelig har trygge sikkerhetsgrunner for å ha kjernefysiske våpen.

De hadde det med Irak, men Irak er borte.

Rasjonelle stater, selv stater som vi ikke liker i det hele tatt,

er svært motvillige til å bruke kjernefysiske våpen

fordi det er en klar returadresse

og de ville gjennomgå ekstraordinære konsekvenser.

Et av president Obamas viktigste, kjernefysiske mål i 2010

er å samle det internasjonale samfunnet for å komme frem til en fast, felles reaksjon

mot Irans krenkelser av Ikkespredningsavtalen

i sitt kjernefysiske program.

Men å stoppe det iranske programmet vil ikke være lett.

Det vil være vanskelig å overbevise Iran om å forlate veien mot kjernefysiske våpen.

Vi har allerede sett, under fem presidenter,

hva de har prøvd å gjøre, begge Bush'ene, Reagan, Clinton, Obama.

Deres program går tilbake til 80-tallet,

og likevel kan vi ikke overbevise dem om å stenge programmet deres.

På kort sikt vil de være i stand til gjennom skarpe, kortsiktige taktikker

å komme unna med å fortsette å anrike uran? Jepp.

Man planlegger en langsiktig strategi samtidig

som den kortsiktige går relativt raskt, og i en uheldig retning.

Et alternativt forslag for Iran er allede på bordet,

som sjefen for IAEA forklarer.

I oktober i fjor la dr. Mohammed el-Baradei frem et godt forslag

for å flytte lavanriket uran fra Iran til Russland

og anrike det opp til 20%, flytte det til Frankrike

og omdanne det til brennstoff og tilbakeføre det til Iran.

Jeg synes det er et rettferdig, realistisk forslag, og støtter det,

men jeg har ikke fått svaret fra Iran.

Jeg kan fortelle deg at han kjenner adressen til IAEA,

han vet hva som forventes av ham, han kan svare når som helst,

og vi vil fortsatt ønske velkommen i god tro, et legitimt, ekte svar.

Men, som du vet, vi venter.

Trenger iranerne flere gulrøtter eller mer kjeft for at de skal bli overbevist?

De liker ikke ordet gulrot. De forbinder det med esler.

Jeg prøver å minne dem på at et av de største partiene i USA

har et esel som symbol, de burde ikke ta det seriøst.

Jeg tror insentivet må være motsatt, for å få til en løsning

ville være å tilby dem garantier

mot angrep utenfra eller omveltning innenfra.

Å prøve å få til en internasjonal konsensus om Iran

er kjernen i president Obamas tilnærming.

I vår bestluning om å hindre spredning av disse våpnene

må regler være bindende, krenkelser må straffes,

ord må mene noe. Verden må stå samlet

for å hindre spredning av disse våpnene.

Men hvilken tilhørerskare prøver han å overbevise mest?

Publikum er verdens Brasil-er og Sør-Afrika-er.

De som ønsker å se en mer rettferdig internasjonal orden

og som ikke vil involvere dem

og investere masse for å håndheve en dobbelstandard.

Jeg forstår protesten mot at noen har våpen og andre ikke.

Den kjernefysiske orden er en dobbelstandard:

Noen få får lov til å ha kjernefysiske våpen, resten får ikke lov.

Det er jamen en prøve på om han kan eller ikke kan føre sammen

det internasjonale samfunnet for å smi en felles holdning

for å prøve å håndtere det programmet. Tilnærmingen som han tok i dette

var at hvis han rekker ut til Iran, og Iran fornærmet ham,

at han ville være i en sterkere posisjon

for å få det internasjonale samfunnet til å støtte USAs innsats

til å legge betydelig press på Iran.

Det gjelder også oppfattelse.

Mens Vesten prøver å vise hva som skjer i Iran,

prøver Iran også å overbevise alle tvilende land.

De misoppfatter det som gjøres mot Iran som om man "tar bort"

Irans kjernefysiske rett, som ikke er riktig.

Iran krenket bestemmelsene og derfor mister de ikke sine kjernefysiske rettigheter,

men Iran fremstiller det på den måten, og andre sier:

Jeg vil ikke gjøre noe som vil begrense min rett

slik som det skjer mot Iran, jeg støtter Iran.

Men det som Iran fremstiller som sine rettigheter er allerede garantert

gjennom Ikkespredningsavtalen.

Gjennom NPT har Iran retten

til å utvikle fredelig, sivil, kjernefysisk energi.

Neste stopp, uten noe svar fra Iran,

vil trolig være stivere sanksjoner. Hvilken effekt kan de ha?

Sanksjonene er ikke en direkte måte å stoppe et bombeprogram.

De er ikke noen god måte å overbevise Ahmadinejad om å endre sine striper.

Problemet for presidenten er,

selv om det er ritkig at de blir enige om stivere sanksjoner,

betyr det fortsatt ikke at de vil hindre Iran fra å gå videre.

Ethvert land som har bestemt seg for å utvikle kjernefysiske våpen

vil trolig gjøre det.

Det internasjonale samfunnet leter nå etter en varig løsning.

De fleste innser at sanksjoner har sine begrensinger, men kan også brukes.

Sanksjoner er ikke en magisk tryllestav.

Det som sanksjoner kan føre til er,

forhåpentligvis, å endre holdningen i et land som Iran,

slik at de vil se at det er flere kostnader og færre fordeler

i å fortsette et kjernefysisk våpenprogram.

I denne debatten er det typiske argumentet:

Sanksjoner er dumme, vi burde ikke bruke dem lenger,

de vil ikke endre Irans strategi.

Men folk overser det andre poenget.

Sanksjoner brukes også for å straffe og å sende signaler til noen:

Det er regler, du kan bryte dem, men det vil koste.

Og vi vil opprettholde den kostnaden, selv om vi ikke kan endre din væremåte,

det vil være en straff. Det er delvis budskapet.

Det er ikke bare viktig hvis det er sanksjoner,

nesten like viktig er når vil de bli utført.

Det ville være uheldig om SIkkerhetsrådet skulle handle

i løpet av mai måned

når vi har NPT-vurderingskonferansen i sesjon.

Om Sikkerhetsrådet skulle handle og vedta strengere sanksjoner

ville det ikke være noe insentiv for Iran å godta dem.

Nok en bekymring er de reelle effektene av sanksjonene.

Kan de føre til mer spredning fra Iran

og kan andre, regionale naboer slå følge med Iran på den kjernefysiske veien?

Dess flere sanskjoner som blir lagt på Iran

dess flere insentiver vil det være for Iran å selge på det svarte markedet

uansett teknologi som blir kjøpt til høy pris.

Vi prøver som bare rakkern å holde linen mot Iran,

blir muligens fristet til å krysse den. Det er et arbeid på gang, men...

Og hvis Iran virkelig krysser den har vi et seriøst

spredningsproblem i Midtøsten med Egypt, Syria, Saudi Arabia.

Vi må bekymre oss om det.

Men Iran har enda ikke krysset den kjernefysiske våpenlinjen.

Det er grunner til å tro at de ikke vil krysse den,

og selv om de gjorde det, ville de faktisk ikke bruke noe våpen som de fikk.

Det som gir meg mer håp er at jeg ser ikke

at de virkelig har trygge sikkerhetsgrunner for å ha kjernefysiske våpen.

De hadde det med Irak, men Irak er borte.

Rasjonelle stater, selv stater som vi ikke liker i det hele tatt,

er svært motvillige til å bruke kjernefysiske våpen

fordi det er en klar returadresse

og de ville gjennomgå ekstraordinære konsekvenser.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink