SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

IAEA: det globale nøkkelbyrå?

Get the Flash Player to see this player.

Hvis vi skal kunne stole på at land og organisasjoner ikke bryter verdens kjernefysiske regler, trenger vi en internasjonal vaktbikkje. Det internasjonale atomenergibyrå er den vaktbikkja. Men har det pengene og friheten til å ivareta sin oppgave?

 Undertitler: / Av

Al-Qaida og det internasjonale samfunnet har en felles interesse.

De ønsker begge å finne ut hvor løse, kjernefysiske materialer befinner seg.

Vi har gjetninger på hvor mye materiale som finnes.

Å hindre tilgang avhenger av nivået på kunnskap om hvor det befinner seg.

Hvor god er den kunnskapen?

Den er ikke så god som vi ville at den skulle være,

fordi det er en lang tradisjon med å hindre åpenhet

i land som ser på denne type data som svært sikkerhetssensitiv

og de er ikke åpne om den, selv til slike organisasjoner som IAEA.

Akilles-helen i fysisk beskyttelse, kontroll og regnskapsførsel

har vært regnskapsførsel. Mange land har gjort en dårlig jobb.

Det er mye materiale man ikke har oversikt over.

Jeg spurte sjefen for IAEA hva hans tanker var

angående kunnskapsnivå om hvor det finnes.

Har vi nok kunnskap om hvor materialet befinner seg,

hvilket land det er i og hvor godt beskyttet det er?

Vi har databasen om ulovlig handel siden 1995.

Og i de seneste år har har vi fått, rundt regnet,

150 informasjoner som hvert år kommer til databasen vår

Fra 2002 til 2009 har vi fått 1400 informasjonsbiter.

Denne informasjonen er svært nyttig for å analysere og etablere reaksjoner.

Det er ingen overdrivelse å si at IAEAs arbeid

kunne danne kjernen i aksjoner som fører til et mulig globalt null.

Dets verifiseringer vil være avgjørende

for å sørge for både kunnskap og overbevisende argumenter.

Verifisering og gjennomføring vil være avgjørende for faktisk å få til null.

Og det vil bli viktigere og viktigere ettersom vi håper lagrene

av våpen blir mindre. Det vil være akutt relevant

hvis vi ønsker å overtale landene til å gå til null.

Ingen vil gjøre det uten at de har tillit

til at juksing vil bli oppdaget, og hvis det skjer,

at de globale, internasjonale ressurser vil ta seg av problemet.

Men uten tenner vil ikke all verifisering i hele verden endre væremåte.

Jeg tror at verifisering er overvurdert.

Verifisering er veldig viktig, men man må spørre seg:

Hva skjer når vi verifiserer at noen jukser?

Problemet er gjennomføring,

og hva de store maktene er forberedt på å gjøre for å håndtere juksingen.

Spørsmålet er, hvem vil være den som gjennomfører? Ikke IAEA, virker det som.

Kan du være det lovgjennomførende organ som president Obama snakket om?

Vi har ikke det mandatet.

Ansvaret ligger hos medlemslandene

for å sikre kjernefysisk sikkerhet, og vi hjelper dem.

Men uansett, så blir IAEA sett på som å ha for få ressurser

for oppgavene som de møter for å hjelpe til å gå mot globalt null.

Selve rollen til IAEA, den rådgivende og støtterollen

som det kan spille for å føre strategiene ut i det åpne,

for å få folk til å forstå hva landene gjør,

vil være ekstremt viktig. Det trenger virkelig flere ressurser,

flere ressurser til inspeksjon og laboratoriearbeid,

flere ressurser til å lage policy, om du vil policy-implementering.

Det er en forpliktelse vi ikke kan fortsette å løpe fra.

IAEA er langt fra det mest profesjonelle, beste

og mest relevant utstyrte utstyr vi har.

De trenger et nytt, bedre laboratorium for analyser

og det er en veldig viktig del av organisasjonen.

Og det trengs større stab.

De må også bli utstyrt med etterretning fra medlemslandene.

Og det er sensitivt.

Ressursproblemene er en sak som sjefen for IAEA

er mer enn glad for å ta opp.

Vi opererer med et fast budsjett og frivillig bidrag.

Det faste budsjetter er på bare 3.2 millioner US dollar.

Det er 20% av vårt budsjett. Forholdet er ikke bra.

En ny protokoll sørget for nye regler for inspeksjoner

som gjorde dem mer omfattende, men det er fortsatt hindre.

Vårt store handicap under de reglene som fortsatt var gjeldende i Irak i 1990,

var at vi kunne besøke, i prinsipp, bare oppgitte installasjoner,

og selv i de til strategiske punkter. Det var altfor begrensende.

Jeg tror man kan gjøre mer.

Jeg husker at inspektørene fra IAEA fortsatt trenger visa,

men ikke for kjemiske inspektører. Og jeg synes det er latterlig.

Husk at å tillate inspektører inn i et land

er fortsatt ikke et enkelt skritt for noen. Men det vil trolig være til nytte for dem.

På-stedet inspeksjoner i et suverent land,

det er ikke så lenge det har eksistert.

Det kom i stor grad med IAEA.

Tidligere ville landene være i opprør, de ville si:

Utenlandske inspektører? Vi er et suverent land.

Så det har gått fremover.

Jeg pleide å si: Man skal ikke betrakte dette som å trenge seg på, men som en tjeneste.

Hvis inspektører har vært her som fikk bevege seg fritt,

og de kommer ut og sier at de har det fint, de gir en troverdighet

som du ikke får ved å si det samme selv.

Al-Qaida og det internasjonale samfunnet har en felles interesse.

De ønsker begge å finne ut hvor løse, kjernefysiske materialer befinner seg.

Vi har gjetninger på hvor mye materiale som finnes.

Å hindre tilgang avhenger av nivået på kunnskap om hvor det befinner seg.

Hvor god er den kunnskapen?

Den er ikke så god som vi ville at den skulle være,

fordi det er en lang tradisjon med å hindre åpenhet

i land som ser på denne type data som svært sikkerhetssensitiv

og de er ikke åpne om den, selv til slike organisasjoner som IAEA.

Akilles-helen i fysisk beskyttelse, kontroll og regnskapsførsel

har vært regnskapsførsel. Mange land har gjort en dårlig jobb.

Det er mye materiale man ikke har oversikt over.

Jeg spurte sjefen for IAEA hva hans tanker var

angående kunnskapsnivå om hvor det finnes.

Har vi nok kunnskap om hvor materialet befinner seg,

hvilket land det er i og hvor godt beskyttet det er?

Vi har databasen om ulovlig handel siden 1995.

Og i de seneste år har har vi fått, rundt regnet,

150 informasjoner som hvert år kommer til databasen vår

Fra 2002 til 2009 har vi fått 1400 informasjonsbiter.

Denne informasjonen er svært nyttig for å analysere og etablere reaksjoner.

Det er ingen overdrivelse å si at IAEAs arbeid

kunne danne kjernen i aksjoner som fører til et mulig globalt null.

Dets verifiseringer vil være avgjørende

for å sørge for både kunnskap og overbevisende argumenter.

Verifisering og gjennomføring vil være avgjørende for faktisk å få til null.

Og det vil bli viktigere og viktigere ettersom vi håper lagrene

av våpen blir mindre. Det vil være akutt relevant

hvis vi ønsker å overtale landene til å gå til null.

Ingen vil gjøre det uten at de har tillit

til at juksing vil bli oppdaget, og hvis det skjer,

at de globale, internasjonale ressurser vil ta seg av problemet.

Men uten tenner vil ikke all verifisering i hele verden endre væremåte.

Jeg tror at verifisering er overvurdert.

Verifisering er veldig viktig, men man må spørre seg:

Hva skjer når vi verifiserer at noen jukser?

Problemet er gjennomføring,

og hva de store maktene er forberedt på å gjøre for å håndtere juksingen.

Spørsmålet er, hvem vil være den som gjennomfører? Ikke IAEA, virker det som.

Kan du være det lovgjennomførende organ som president Obama snakket om?

Vi har ikke det mandatet.

Ansvaret ligger hos medlemslandene

for å sikre kjernefysisk sikkerhet, og vi hjelper dem.

Men uansett, så blir IAEA sett på som å ha for få ressurser

for oppgavene som de møter for å hjelpe til å gå mot globalt null.

Selve rollen til IAEA, den rådgivende og støtterollen

som det kan spille for å føre strategiene ut i det åpne,

for å få folk til å forstå hva landene gjør,

vil være ekstremt viktig. Det trenger virkelig flere ressurser,

flere ressurser til inspeksjon og laboratoriearbeid,

flere ressurser til å lage policy, om du vil policy-implementering.

Det er en forpliktelse vi ikke kan fortsette å løpe fra.

IAEA er langt fra det mest profesjonelle, beste

og mest relevant utstyrte utstyr vi har.

De trenger et nytt, bedre laboratorium for analyser

og det er en veldig viktig del av organisasjonen.

Og det trengs større stab.

De må også bli utstyrt med etterretning fra medlemslandene.

Og det er sensitivt.

Ressursproblemene er en sak som sjefen for IAEA

er mer enn glad for å ta opp.

Vi opererer med et fast budsjett og frivillig bidrag.

Det faste budsjetter er på bare 3.2 millioner US dollar.

Det er 20% av vårt budsjett. Forholdet er ikke bra.

En ny protokoll sørget for nye regler for inspeksjoner

som gjorde dem mer omfattende, men det er fortsatt hindre.

Vårt store handicap under de reglene som fortsatt var gjeldende i Irak i 1990,

var at vi kunne besøke, i prinsipp, bare oppgitte installasjoner,

og selv i de til strategiske punkter. Det var altfor begrensende.

Jeg tror man kan gjøre mer.

Jeg husker at inspektørene fra IAEA fortsatt trenger visa,

men ikke for kjemiske inspektører. Og jeg synes det er latterlig.

Husk at å tillate inspektører inn i et land

er fortsatt ikke et enkelt skritt for noen. Men det vil trolig være til nytte for dem.

På-stedet inspeksjoner i et suverent land,

det er ikke så lenge det har eksistert.

Det kom i stor grad med IAEA.

Tidligere ville landene være i opprør, de ville si:

Utenlandske inspektører? Vi er et suverent land.

Så det har gått fremover.

Jeg pleide å si: Man skal ikke betrakte dette som å trenge seg på, men som en tjeneste.

Hvis inspektører har vært her som fikk bevege seg fritt,

og de kommer ut og sier at de har det fint, de gir en troverdighet

som du ikke får ved å si det samme selv.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink