SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Hvordan ser kjernefysiske endringer ut for NATO?

Get the Flash Player to see this player.

Hvilken rolle har kjernefysiske spørsmål i NATO? Hvordan ser Alliansen på endringene i det kjernefysiske, politiske landskapet i år, og hvordan vil dette bli reflektert i dens nye, strategiske konsept?

 Undertitler: / Av

Guy Roberts,

NATOs nye strategiske konsept:

hvordan vil kjernefysiske spørsmål bli involvert i det

og hvilken innflytelse vil det ha på disse spørsmålene?

Det er i det nye strategiske konseptet....

Det vil være en del om alliansens kjernefysiske avskrekkingsholdning.

I de strategiske konseptene fra 1999 og 1991 var det selvfølgelig

veldig fremtredende. Forskjellen vil være at det,

på grunn av dagens sikkerhetsmiljø,

er den kjernefysiske avskrekkingsdelen av vår totale avskrekking ikke like betydelig,

fordi de truslene som det gjelder er veldig fjerne.

Og, som et resultat, forventer jeg at det vil være en mye mindre referanse

til det, men at vår kjernefysiske avskrekkingsholdning helt sikkert vil være i og vil forbli i

det nye strategiske konseptet.

Hva det vil være, for å forvente det spørsmålet,

tror jeg at de fundamentale pillarer i vår nåværende avskrekkingsholdning

vil fortsette, og det er en tro på det fortsatte behov for avskrekking.

Vi som en allianse tror avskrekking er viktig,

at det er en integrert del av vår sikkerhetssituasjon.

For det andre, som Madeline Albright ekspertgruppen rapporterer,

og som den nylig bekreftet igjen, at det fortsatt vil være

noe amerikansk, kjernefysisk tilstedeværelse i Europa,

på grunn av betydningen av det transatlantiske båndet,

forpliktelsen til, på den ene side,

sikkerheten til Europa og de europeiske allierte,

og, på den andre siden, et stort ønske om den tredje pillaren,

som er byrdefordeling og konsultasjon.

Landene mener det er viktig å dele risikoen ved den avskrekkingen.

Noen land sier at de ville ønske at

NATOs kjernefysiske våpen blir fjernet fra deres territorium.

Hva er NATOs svar?

Vel, den ideen har blitt foreslått av en rekke ikke bare land,

men også tenketanker, og det har sannelig vært noe

som vi som en allianse bør se på

og undersøke på nytt vår kjernefysiske holdning.

Det er noe som vi tror avskrekker potensielle fiender,

det hindrer tvang,

det er utformet slik at vi aldri vil måtte gå til krig,

men det må undersøkes i det nye miljøet.

Vi har selvfølgelig allerede sett på sikkerhetsmiljøet

og redusert disse antallene ned til et svært lavt tall.

Vi har bare noen få hundre kjernefysiske våpen, B61-bomben,

amerikanske kjernefysiske våpen i Europa i dag.

Disse forslagene har blitt lagt frem, hovedsakelig av Tyskland,

men det som har vært avgjørende for alt dette er at alle landene,

inkludert Tyskland, har sagt, svært empatisk,

at enhver beslutning om å fjerne kjernefysiske våpen fra ethvert land,

enhver beslutning om å endre konfigurasjonen, sammensetningen,

beliggenheten til disse våpnene, vil bli gjort som en allianse,

og vil bli gjort på bakgrunn av konsensus.

Elementet med missilforsvar har blitt diskutert,

særlig i forbindelse med det nye konseptet.

Hvem vil det forsvare mot?

Vel, missilforsvar er en del av vår totale forsvarsholdning.

Jeg beskriver det som en holistisk avskrekking.

Når vi får på plass et robust missilforsvarsystem,

vil det helt sikkert gjøre enhver fiende i tvil

om et missilangrep ikke vil skje.

At det forhåpentligvis ikke vil spore dem av fra å tenke

at de kan vinne politisk ved å angripe oss.

Det er svært relevant. Det utfyller vår kjernefysiske avskrekking,

våre konvensjonelle og andre evner.

Det er mer enn 30 land som utvikler ballistiske missiler.

Det er mange land som utvikler ballistisk missilforsvar.

Jeg vil gjerne si at Erupa allerede har et missilforsvarssystem

og det er de ... tror jeg, 80 avskjærere rundt Moskva.

Våre russiske kolleger tror på missilforsvar.

Vi håper å samarbeide med dem

og bidra til å utvikle et felles system.

Noen, inkludert utenriksminister Clinton, sier

at en av farene faktisk ikke er andre land

som får kjernefysisk materiale eller våpen,

det er faktisk ikke-statlige aktører som får tak i en av de to.

Hva er din reaksjon og hvordan forbereder NATO seg mot det?

NATO ser virkelig på hvordan vi kan utvikle

evnene til å reagere, for det første, faktisk

for å strukturere vår avskrekkende holdning på en måte

som forhåpentligvis vil gi en potensiell fiende ideen

om at dette ikke er en god måte å handle på.

En av de måtene vi kan gjøre det på er å arbeide med våre allierte,

med landene innen alliansen, med andre organisasjoner,

som IAEA, for å utvikle muligheten

til å knytte enhver kjernefysisk eksplosjon eller improvisert kjernefysisk innretning,

eller enhver radiologisk innretning, til et spesielt land eller sted.

Slik at vi kan spore disse tingene tilbake og holde ethvert land

som gir disse materialene til en terroristgruppe ansvarlig.

Vi har noen svært robuste ikke-spredningsaktiviteter

for å prøve å sikre at materiell ikke kan bli overført,

ikke kan smugles eller stjeles og overbringes til terroristgrupper som,

der de selv kan lage radiologiske våpen

eller noen andre slags improviserte, eksplosive innretninger.

NATO samler mange land med forskjellige kjernefysiske holdninger.

Vi har nevnt Tyskland og deres siste erklæringer

og USA har en holdning til kjernefysiske spørsmål under utvikling.

Hvordan samler NATO disse sammen og kommer opp med en felles policy?

Jeg tror at forskjellene er gradsforskjeller.

På den ene side er flere land innen alliansen

forpliktet og tror på

betydningen av nedrustning, rustningskontroll og ikke-spredning.

Alle landene tror på betydningen av dette,

men det er et spørsmål av grad. Noen legger mer vekt på det.

Andre legger vekt på å bevare en troverdig, kjernefysisk avskrekking.

Alle våre land støtter ideen om å bevare en troverdig avskrekking.

Faktisk tror jeg at president Obama, i sin tale i Praha i fjor,

da han snakket om en verden uten kjernefysiske våpen,

også pekte på at inntil den dagen kommer

vil vi fortsette å bevare vår kjernefysiske avskrekking.

Så landene har hevdet, eller latt ideen komme til uttrykk,

å fjerne kjernefysiske våpen fra Europa,

har gjort det innen rammen av en rustningskontrollprosess.

For eksempel en prosess med å jobbe sammen med Russland for å få til en avtale

om å fjerne alle taktiske, kjernefysiske våpen i Europa.

Det burde gjøres som del av en rustningskontrollprosess

og på den måten kan vi styrke vår sikkerhet, men unilaterale reduksjoner,

ser de fleste landene som å sette vår sikkerhet på spill.

Og derfor er et av kriteriene for å føre alt sammen

er tilbake til spørsmålet om sikkerhet.

Det er det dette dreier seg om. Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet.

Og hvis du kan komme med et forslag eller ethvert land kommer med et forslag

som kan viser at det faktisk styrker vår sikkerhet,

vil du få aksept i alle land.

Så, når det er standarden som vi vil vurdere disse forslagene opp mot,

tror jeg det er rom for en avtale,

og det vi vil gjøre med det strategiske konseptet er akkurat det.

Vi vil jobbe oss gjennom alle disse spørsmålene og forslagene.

Tror du at 2010 vil bli et nøkkelår for kjernefysiske spørsmål

med START-avtalen, Det kjernefysiske sikkerhetsoppmøtet

og også, bortsett fra disse hendelsene,

synes det å være et år når mange av landene

som ser på kjernefysiske spørsmål for første gang,

Brasil, Sør-Afrika etc, når de kommer til en slutning

om de støtter den eksisterende orden

eller prøver å gjøre endringer i det å ha og ikke ha.

Tror du at alle disse spørsmålene blir behandlet i år?

Jeg tror det, jeg mener, i år med trykket

til den amerikanske administrasjonen, president Obamas forpliktelse

til å gi ny energi til agendaen for å søke i en verden

der kjernefysiske våpen fortsetter å minske

til det punkt der vi kan skape forhold

der vi kan ha en verden uten kjernefysiske våpen.

Det har gledet mange land, og det har gitt mange av oss håp

om at vi kan få det til gjennom hardt arbeid,

men det vil være en lang prosess, der vi må skape

forhold der vi har stor tillit til

at når vi sier at verden ikke har noen kjernefysiske våpen har den det ikke,

og skape forholdene der de som prøver å skaffe dem

vil betale en pris for det.

Imidlertid, et av spørsmålene du må stille deg er,

og dette er grunnen til at det vil ta en lang tid,

hvordan skaper vi de forholdene der vi ikke ender opp

med å ha nok en stor maktkrig, slik vi hadde i 1945?

Hva slags verden kan vi skape uten kjernefysiske våpen?

Er det en verden anno 1914? Er det en verden anno 1939?

Vi vil ikke ha en slik verden.

Bli kvitt kjernefysiske våpen og deretter finne oss selv

i en situasjon der millioner mister livet.

Vi må gjøre dette i en skrittvis tilnærming.

Siste spørsmål, det vil trolig være en personlig mening,

men jeg ville spørre deg om veien mot globalt null

som president Obama, da han snakket om et globalt kjernefysisk null,

sa at det kunne ikke skje i hans livstid.

Når tror du det vil være realistisk? Er det fullstendig realistisk?

Og hva er de viktigste hindrene mot et globalt kjernefysisk null?

Det er et personlig spørsmål. Jeg tror det er mulig,

men det vil bli masse hardt arbeid.

Det ble skrevet en artikkel i 1961 av Fred Iklé,

det var for Utenriksdepartementet, og jeg tror det var "After non-compliance what?"

Det var før noen av rustningskontrollregelverkene var på plass.

Det var ingen NPT, ingen konvensjon om kjemiske eller biologiske våpen,

ingene av de tingene var på plass. Og det han sa var:

Nummer en var spørsmålet om verifisering.

Hva slags verifiseringsmekanismer kan vi få på plass

for å gi oss alle stor tillit til at folk ikke lurer oss?

Fordi i en verden uten kjernefysiske våpen vil den første til å anskaffe dem

få en svært stor fordel.

Det er noe vi må sikre at ikke skjer.

Og det knytter seg til det andre aspektet, eller den andre betingelsen:

Hva er overholdelsesmekanismene?

Hvordan sikrer vi at den som jukser må betale

en så høy kostnad at det ikke vil være verdt det for dem?

Dessverre er vår oversikt med hensyn til overholdelse svært dårlig.

Og dette bekymrer oss alle.

Den åpenbare saken er Nord-Korea. De har trukket seg fra NPT,

de har utført to prøvesprengninger,

de har fått fordel av å være medlem av NPT,

uten at de har betalt noe,

og nå er de et av våre største ikke-sprednings-,

eller spredningsproblemer.

For det andre er det Iran,

som har mange resolusjoner fra Sikkerhetsrådet

og likevel ingen fremgang i å løse og sikre

at de ikke er på vei til å anskaffe seg kjernefysiske våpen.

Så vi må bygge tillit

til at vi kan få på plass mekanismene for å stoppe land

fra å anskaffe seg kjernefysiske våpen, å bli i stand til å ødelegge dem

og sikre at de aldri vil komme tilbake

og bli et problem for vår sikkerhet igjen.

Og jeg ønsker å tenke at det kan skje,

men igjen, det vil trolig ikke skje i min tid.

Guy Roberts, tusen takk.

- Tusen takk, det var en glede.

Guy Roberts,

NATOs nye strategiske konsept:

hvordan vil kjernefysiske spørsmål bli involvert i det

og hvilken innflytelse vil det ha på disse spørsmålene?

Det er i det nye strategiske konseptet....

Det vil være en del om alliansens kjernefysiske avskrekkingsholdning.

I de strategiske konseptene fra 1999 og 1991 var det selvfølgelig

veldig fremtredende. Forskjellen vil være at det,

på grunn av dagens sikkerhetsmiljø,

er den kjernefysiske avskrekkingsdelen av vår totale avskrekking ikke like betydelig,

fordi de truslene som det gjelder er veldig fjerne.

Og, som et resultat, forventer jeg at det vil være en mye mindre referanse

til det, men at vår kjernefysiske avskrekkingsholdning helt sikkert vil være i og vil forbli i

det nye strategiske konseptet.

Hva det vil være, for å forvente det spørsmålet,

tror jeg at de fundamentale pillarer i vår nåværende avskrekkingsholdning

vil fortsette, og det er en tro på det fortsatte behov for avskrekking.

Vi som en allianse tror avskrekking er viktig,

at det er en integrert del av vår sikkerhetssituasjon.

For det andre, som Madeline Albright ekspertgruppen rapporterer,

og som den nylig bekreftet igjen, at det fortsatt vil være

noe amerikansk, kjernefysisk tilstedeværelse i Europa,

på grunn av betydningen av det transatlantiske båndet,

forpliktelsen til, på den ene side,

sikkerheten til Europa og de europeiske allierte,

og, på den andre siden, et stort ønske om den tredje pillaren,

som er byrdefordeling og konsultasjon.

Landene mener det er viktig å dele risikoen ved den avskrekkingen.

Noen land sier at de ville ønske at

NATOs kjernefysiske våpen blir fjernet fra deres territorium.

Hva er NATOs svar?

Vel, den ideen har blitt foreslått av en rekke ikke bare land,

men også tenketanker, og det har sannelig vært noe

som vi som en allianse bør se på

og undersøke på nytt vår kjernefysiske holdning.

Det er noe som vi tror avskrekker potensielle fiender,

det hindrer tvang,

det er utformet slik at vi aldri vil måtte gå til krig,

men det må undersøkes i det nye miljøet.

Vi har selvfølgelig allerede sett på sikkerhetsmiljøet

og redusert disse antallene ned til et svært lavt tall.

Vi har bare noen få hundre kjernefysiske våpen, B61-bomben,

amerikanske kjernefysiske våpen i Europa i dag.

Disse forslagene har blitt lagt frem, hovedsakelig av Tyskland,

men det som har vært avgjørende for alt dette er at alle landene,

inkludert Tyskland, har sagt, svært empatisk,

at enhver beslutning om å fjerne kjernefysiske våpen fra ethvert land,

enhver beslutning om å endre konfigurasjonen, sammensetningen,

beliggenheten til disse våpnene, vil bli gjort som en allianse,

og vil bli gjort på bakgrunn av konsensus.

Elementet med missilforsvar har blitt diskutert,

særlig i forbindelse med det nye konseptet.

Hvem vil det forsvare mot?

Vel, missilforsvar er en del av vår totale forsvarsholdning.

Jeg beskriver det som en holistisk avskrekking.

Når vi får på plass et robust missilforsvarsystem,

vil det helt sikkert gjøre enhver fiende i tvil

om et missilangrep ikke vil skje.

At det forhåpentligvis ikke vil spore dem av fra å tenke

at de kan vinne politisk ved å angripe oss.

Det er svært relevant. Det utfyller vår kjernefysiske avskrekking,

våre konvensjonelle og andre evner.

Det er mer enn 30 land som utvikler ballistiske missiler.

Det er mange land som utvikler ballistisk missilforsvar.

Jeg vil gjerne si at Erupa allerede har et missilforsvarssystem

og det er de ... tror jeg, 80 avskjærere rundt Moskva.

Våre russiske kolleger tror på missilforsvar.

Vi håper å samarbeide med dem

og bidra til å utvikle et felles system.

Noen, inkludert utenriksminister Clinton, sier

at en av farene faktisk ikke er andre land

som får kjernefysisk materiale eller våpen,

det er faktisk ikke-statlige aktører som får tak i en av de to.

Hva er din reaksjon og hvordan forbereder NATO seg mot det?

NATO ser virkelig på hvordan vi kan utvikle

evnene til å reagere, for det første, faktisk

for å strukturere vår avskrekkende holdning på en måte

som forhåpentligvis vil gi en potensiell fiende ideen

om at dette ikke er en god måte å handle på.

En av de måtene vi kan gjøre det på er å arbeide med våre allierte,

med landene innen alliansen, med andre organisasjoner,

som IAEA, for å utvikle muligheten

til å knytte enhver kjernefysisk eksplosjon eller improvisert kjernefysisk innretning,

eller enhver radiologisk innretning, til et spesielt land eller sted.

Slik at vi kan spore disse tingene tilbake og holde ethvert land

som gir disse materialene til en terroristgruppe ansvarlig.

Vi har noen svært robuste ikke-spredningsaktiviteter

for å prøve å sikre at materiell ikke kan bli overført,

ikke kan smugles eller stjeles og overbringes til terroristgrupper som,

der de selv kan lage radiologiske våpen

eller noen andre slags improviserte, eksplosive innretninger.

NATO samler mange land med forskjellige kjernefysiske holdninger.

Vi har nevnt Tyskland og deres siste erklæringer

og USA har en holdning til kjernefysiske spørsmål under utvikling.

Hvordan samler NATO disse sammen og kommer opp med en felles policy?

Jeg tror at forskjellene er gradsforskjeller.

På den ene side er flere land innen alliansen

forpliktet og tror på

betydningen av nedrustning, rustningskontroll og ikke-spredning.

Alle landene tror på betydningen av dette,

men det er et spørsmål av grad. Noen legger mer vekt på det.

Andre legger vekt på å bevare en troverdig, kjernefysisk avskrekking.

Alle våre land støtter ideen om å bevare en troverdig avskrekking.

Faktisk tror jeg at president Obama, i sin tale i Praha i fjor,

da han snakket om en verden uten kjernefysiske våpen,

også pekte på at inntil den dagen kommer

vil vi fortsette å bevare vår kjernefysiske avskrekking.

Så landene har hevdet, eller latt ideen komme til uttrykk,

å fjerne kjernefysiske våpen fra Europa,

har gjort det innen rammen av en rustningskontrollprosess.

For eksempel en prosess med å jobbe sammen med Russland for å få til en avtale

om å fjerne alle taktiske, kjernefysiske våpen i Europa.

Det burde gjøres som del av en rustningskontrollprosess

og på den måten kan vi styrke vår sikkerhet, men unilaterale reduksjoner,

ser de fleste landene som å sette vår sikkerhet på spill.

Og derfor er et av kriteriene for å føre alt sammen

er tilbake til spørsmålet om sikkerhet.

Det er det dette dreier seg om. Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet.

Og hvis du kan komme med et forslag eller ethvert land kommer med et forslag

som kan viser at det faktisk styrker vår sikkerhet,

vil du få aksept i alle land.

Så, når det er standarden som vi vil vurdere disse forslagene opp mot,

tror jeg det er rom for en avtale,

og det vi vil gjøre med det strategiske konseptet er akkurat det.

Vi vil jobbe oss gjennom alle disse spørsmålene og forslagene.

Tror du at 2010 vil bli et nøkkelår for kjernefysiske spørsmål

med START-avtalen, Det kjernefysiske sikkerhetsoppmøtet

og også, bortsett fra disse hendelsene,

synes det å være et år når mange av landene

som ser på kjernefysiske spørsmål for første gang,

Brasil, Sør-Afrika etc, når de kommer til en slutning

om de støtter den eksisterende orden

eller prøver å gjøre endringer i det å ha og ikke ha.

Tror du at alle disse spørsmålene blir behandlet i år?

Jeg tror det, jeg mener, i år med trykket

til den amerikanske administrasjonen, president Obamas forpliktelse

til å gi ny energi til agendaen for å søke i en verden

der kjernefysiske våpen fortsetter å minske

til det punkt der vi kan skape forhold

der vi kan ha en verden uten kjernefysiske våpen.

Det har gledet mange land, og det har gitt mange av oss håp

om at vi kan få det til gjennom hardt arbeid,

men det vil være en lang prosess, der vi må skape

forhold der vi har stor tillit til

at når vi sier at verden ikke har noen kjernefysiske våpen har den det ikke,

og skape forholdene der de som prøver å skaffe dem

vil betale en pris for det.

Imidlertid, et av spørsmålene du må stille deg er,

og dette er grunnen til at det vil ta en lang tid,

hvordan skaper vi de forholdene der vi ikke ender opp

med å ha nok en stor maktkrig, slik vi hadde i 1945?

Hva slags verden kan vi skape uten kjernefysiske våpen?

Er det en verden anno 1914? Er det en verden anno 1939?

Vi vil ikke ha en slik verden.

Bli kvitt kjernefysiske våpen og deretter finne oss selv

i en situasjon der millioner mister livet.

Vi må gjøre dette i en skrittvis tilnærming.

Siste spørsmål, det vil trolig være en personlig mening,

men jeg ville spørre deg om veien mot globalt null

som president Obama, da han snakket om et globalt kjernefysisk null,

sa at det kunne ikke skje i hans livstid.

Når tror du det vil være realistisk? Er det fullstendig realistisk?

Og hva er de viktigste hindrene mot et globalt kjernefysisk null?

Det er et personlig spørsmål. Jeg tror det er mulig,

men det vil bli masse hardt arbeid.

Det ble skrevet en artikkel i 1961 av Fred Iklé,

det var for Utenriksdepartementet, og jeg tror det var "After non-compliance what?"

Det var før noen av rustningskontrollregelverkene var på plass.

Det var ingen NPT, ingen konvensjon om kjemiske eller biologiske våpen,

ingene av de tingene var på plass. Og det han sa var:

Nummer en var spørsmålet om verifisering.

Hva slags verifiseringsmekanismer kan vi få på plass

for å gi oss alle stor tillit til at folk ikke lurer oss?

Fordi i en verden uten kjernefysiske våpen vil den første til å anskaffe dem

få en svært stor fordel.

Det er noe vi må sikre at ikke skjer.

Og det knytter seg til det andre aspektet, eller den andre betingelsen:

Hva er overholdelsesmekanismene?

Hvordan sikrer vi at den som jukser må betale

en så høy kostnad at det ikke vil være verdt det for dem?

Dessverre er vår oversikt med hensyn til overholdelse svært dårlig.

Og dette bekymrer oss alle.

Den åpenbare saken er Nord-Korea. De har trukket seg fra NPT,

de har utført to prøvesprengninger,

de har fått fordel av å være medlem av NPT,

uten at de har betalt noe,

og nå er de et av våre største ikke-sprednings-,

eller spredningsproblemer.

For det andre er det Iran,

som har mange resolusjoner fra Sikkerhetsrådet

og likevel ingen fremgang i å løse og sikre

at de ikke er på vei til å anskaffe seg kjernefysiske våpen.

Så vi må bygge tillit

til at vi kan få på plass mekanismene for å stoppe land

fra å anskaffe seg kjernefysiske våpen, å bli i stand til å ødelegge dem

og sikre at de aldri vil komme tilbake

og bli et problem for vår sikkerhet igjen.

Og jeg ønsker å tenke at det kan skje,

men igjen, det vil trolig ikke skje i min tid.

Guy Roberts, tusen takk.

- Tusen takk, det var en glede.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink