SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

2010: år null for kjernefysisk null?

Get the Flash Player to see this player.

Vil 2010 være det avgjørende året for om vi kan oppnå en verden uten kjernefysiske våpen? Med så mange avgjørende spørsmål, fra START til Iran, på agendaen, vil 2010 være det året som historien vil regne som det viktigste for kjernefysisk nedrustning?

 Undertitler: / Av

Akkurat som Damokles' sverd har kjernefysisk ødeleggelse hengt

over verden siden midten av 1940-tallet.

Men det fant aldri sted en kjernefysisk konflikt. Hvorfor ikke?

Det er bare hell i uhell at vi ikke har hatt en kjernefysisk katastrofe

i de siste 65 årene etter den andre verdenskrig.

Det har ikke noe å gjøre med godt lederskap eller den iboende stabiliteten

i det kjernefysiske rustningssystem. Det er kun hell i uhell.

Vi har vært heldige, i det store og hele, i 65 år og har ikke hatt en kjernefysisk krig.

Det er ufornuftig å tenke at det hellet vill fortsette i evig tid.

Det er lett å finne historier om kjernefysisk katastrofe under den kalde krigen.

Min favoritthistorie stammer fra den kubanske missilperioden

når vi nå vet at det var kjernefysiske våpen på kubansk jord

og på sovjetiske undervannsbåter i området,

ikke bare den ene som kom på skip som ble blokkert.

En av hendelsene var at i løpet av denne sjøblokaden

droppet USA dypvannsangrep bare for å indikere

at man ikke skulle tulle med dem, men hadde ikke til hensikt å ødelegge noe,

og en av dem slo ut

kommunikasjonen i en sovjetisk ubåt,

og protokollene sa at når ubåter mister kommunikasjon

og ikke visste om det var krig,

var beslutning om enten å skyte ut sine kjernefysiske våpen eller ikke

overlatt de tre senioroffiserer på ubåten.

Det ble stemt over om man skulle skyte ut en torpedo med kjernefysisk stridshode,

og med 2 mot 1 ble beslutningen at de ikke skulle det.

Det var en stemme fra en russisk sjømann fra å starte den tredje verdenskrig.

Under den kalde krigen ble et avskrekkingsmiddel sett på som å være av nasjonal interesse.

Nå ser noen på det motsatte som å være sant.

Vi vil være de som blir angrepet

av terrorister eller revolusjonære land.

Det er bedre for oss at vi prøver å mobilisere alle

for å bannlyse disse våpnene, og det er av grunnleggende, nasjonal interesse.

Uansett hvilken nytte kjernefysiske våpen kunne ha hatt,

som en stabiliseringsstyrke under årene med kald krig,

i det 21. århundre, forårsaker det at noen vil holde på kjernefysiske våpen

langt flere problemer enn det er verdt.

Kjernefysiske våpen tjener i hovedsak som et avskrekkingsmiddel,

men bortsett fra det, hvor nyttige og trygge er de?

De militære i hele verden liker dem ikke,

fordi de tar penger fra andre ting som de kunne få,

og de tror ikke at de kan bruke dem.

Så de er ganske ubrukelige, og likevel truer de oss alle.

Vi har fortsatt 2000 våpen på svært høy beredskap.

Vi har kommando- og kontrollsystemer

som ikke er mye bedre enn de var under den kalde krigen,

og i noen land ikke bra i det hele tatt, og som nå har kjernefysiske våpen.

Og vi har utsikten for mye mer sofistikert cyberangrep.

Feilinformasjon som går inn i systemer, skaper forvirring,

bekymring, mulig maskinelle og menneskelig feil.

USA og Russland er del av en koalisjon

som inisterer på at Den islamske republikken Iran møter konsekvenser....

Dette endrede synspunktet har ført til nye holdninger

innen både nedrustning og spredning.

Jeg tror ikke problemet er verre enn det var tidligere.

Det er at vi har mindre bruk for kjernefysiske våpen.

Så vi føler oss mindre tilbøyelige til å forsvare kjernefysiske våpen

og synes de er mer problematiske.

Så når noen ønsker dem, synes det mye verre.

De to ledende kjernefysiske statene

har forpliktet seg til å følge veien nedover til null.

Du vet at skrittene kan være ujevne

og ikke spesielt store,

men retningen er positiv.

Og så er vi i 2010. Med et slikt søkelys på kjernefysiske spørsmål,

vil det bli et avgjørende år i den kjernefysiske odysseen?

Når du legger sammen de tingene som er på bordet,

de to konferansene, toppmøtet om kjernefysisk sikkerhet

og vurderingskonferansen i mai, og så er det også andre spørsmål,

inkludert det store - Iran.

Hvis vi kan komme oss gjennom året med netto positivt på de fleste fronter,

kan fremdriften opprettholdes.

De er viktige, vurderingen av den kjernefysiske holdnignen i USA er viktig,

vi har allerede hatt en i Russland.

Men jeg tror det vil bli et slags avgjørende år.

Verden vet at administrasjonen i Washington

ønsker nedrustning

og det vil være en viss tilgivelse for det.

Så det vil bli mer som en "time out".

Uansett fremgang som blir gjort i 2010

vil noen kjernefysiske trusler fortsatt være fullstendig uforutsigbare.

Jeg er bekymret med hensyn til India og Pakistan på den måte at hvis og når

det skjer et nytt Mumbai-angrep, det er et stort terrorangrep på India,

har inderne sagt at de ikke vil begrense seg

og vil gi Pakistan en lærdom for å støtte terrororganisasjoner.

Pakistanerne sier: Vi har hørt på USA,

vi har flyttet våre styrker for å slåss i Afghanistan.

Vi er sårbare for India.

Så hvis India prøver å lære oss en lekse vil vi bruke kjernefysiske våpen.

Gitt muligheten av et terrorangrep i India er mye større en at

al-Qaida skaffer seg kjernefysiske våpen,

er den kjernefysiske trusselen som jeg er bekymret for, en konflikt mellom India og Pakistan

som ingen av dem ønsker.

Akkurat som Damokles' sverd har kjernefysisk ødeleggelse hengt

over verden siden midten av 1940-tallet.

Men det fant aldri sted en kjernefysisk konflikt. Hvorfor ikke?

Det er bare hell i uhell at vi ikke har hatt en kjernefysisk katastrofe

i de siste 65 årene etter den andre verdenskrig.

Det har ikke noe å gjøre med godt lederskap eller den iboende stabiliteten

i det kjernefysiske rustningssystem. Det er kun hell i uhell.

Vi har vært heldige, i det store og hele, i 65 år og har ikke hatt en kjernefysisk krig.

Det er ufornuftig å tenke at det hellet vill fortsette i evig tid.

Det er lett å finne historier om kjernefysisk katastrofe under den kalde krigen.

Min favoritthistorie stammer fra den kubanske missilperioden

når vi nå vet at det var kjernefysiske våpen på kubansk jord

og på sovjetiske undervannsbåter i området,

ikke bare den ene som kom på skip som ble blokkert.

En av hendelsene var at i løpet av denne sjøblokaden

droppet USA dypvannsangrep bare for å indikere

at man ikke skulle tulle med dem, men hadde ikke til hensikt å ødelegge noe,

og en av dem slo ut

kommunikasjonen i en sovjetisk ubåt,

og protokollene sa at når ubåter mister kommunikasjon

og ikke visste om det var krig,

var beslutning om enten å skyte ut sine kjernefysiske våpen eller ikke

overlatt de tre senioroffiserer på ubåten.

Det ble stemt over om man skulle skyte ut en torpedo med kjernefysisk stridshode,

og med 2 mot 1 ble beslutningen at de ikke skulle det.

Det var en stemme fra en russisk sjømann fra å starte den tredje verdenskrig.

Under den kalde krigen ble et avskrekkingsmiddel sett på som å være av nasjonal interesse.

Nå ser noen på det motsatte som å være sant.

Vi vil være de som blir angrepet

av terrorister eller revolusjonære land.

Det er bedre for oss at vi prøver å mobilisere alle

for å bannlyse disse våpnene, og det er av grunnleggende, nasjonal interesse.

Uansett hvilken nytte kjernefysiske våpen kunne ha hatt,

som en stabiliseringsstyrke under årene med kald krig,

i det 21. århundre, forårsaker det at noen vil holde på kjernefysiske våpen

langt flere problemer enn det er verdt.

Kjernefysiske våpen tjener i hovedsak som et avskrekkingsmiddel,

men bortsett fra det, hvor nyttige og trygge er de?

De militære i hele verden liker dem ikke,

fordi de tar penger fra andre ting som de kunne få,

og de tror ikke at de kan bruke dem.

Så de er ganske ubrukelige, og likevel truer de oss alle.

Vi har fortsatt 2000 våpen på svært høy beredskap.

Vi har kommando- og kontrollsystemer

som ikke er mye bedre enn de var under den kalde krigen,

og i noen land ikke bra i det hele tatt, og som nå har kjernefysiske våpen.

Og vi har utsikten for mye mer sofistikert cyberangrep.

Feilinformasjon som går inn i systemer, skaper forvirring,

bekymring, mulig maskinelle og menneskelig feil.

USA og Russland er del av en koalisjon

som inisterer på at Den islamske republikken Iran møter konsekvenser....

Dette endrede synspunktet har ført til nye holdninger

innen både nedrustning og spredning.

Jeg tror ikke problemet er verre enn det var tidligere.

Det er at vi har mindre bruk for kjernefysiske våpen.

Så vi føler oss mindre tilbøyelige til å forsvare kjernefysiske våpen

og synes de er mer problematiske.

Så når noen ønsker dem, synes det mye verre.

De to ledende kjernefysiske statene

har forpliktet seg til å følge veien nedover til null.

Du vet at skrittene kan være ujevne

og ikke spesielt store,

men retningen er positiv.

Og så er vi i 2010. Med et slikt søkelys på kjernefysiske spørsmål,

vil det bli et avgjørende år i den kjernefysiske odysseen?

Når du legger sammen de tingene som er på bordet,

de to konferansene, toppmøtet om kjernefysisk sikkerhet

og vurderingskonferansen i mai, og så er det også andre spørsmål,

inkludert det store - Iran.

Hvis vi kan komme oss gjennom året med netto positivt på de fleste fronter,

kan fremdriften opprettholdes.

De er viktige, vurderingen av den kjernefysiske holdnignen i USA er viktig,

vi har allerede hatt en i Russland.

Men jeg tror det vil bli et slags avgjørende år.

Verden vet at administrasjonen i Washington

ønsker nedrustning

og det vil være en viss tilgivelse for det.

Så det vil bli mer som en "time out".

Uansett fremgang som blir gjort i 2010

vil noen kjernefysiske trusler fortsatt være fullstendig uforutsigbare.

Jeg er bekymret med hensyn til India og Pakistan på den måte at hvis og når

det skjer et nytt Mumbai-angrep, det er et stort terrorangrep på India,

har inderne sagt at de ikke vil begrense seg

og vil gi Pakistan en lærdom for å støtte terrororganisasjoner.

Pakistanerne sier: Vi har hørt på USA,

vi har flyttet våre styrker for å slåss i Afghanistan.

Vi er sårbare for India.

Så hvis India prøver å lære oss en lekse vil vi bruke kjernefysiske våpen.

Gitt muligheten av et terrorangrep i India er mye større en at

al-Qaida skaffer seg kjernefysiske våpen,

er den kjernefysiske trusselen som jeg er bekymret for, en konflikt mellom India og Pakistan

som ingen av dem ønsker.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink