Nye utfordringer - nytt NATO

Tidlig i august begynte en ny avdeling sitt arbeid I NATOs internasjonale stab. I seg selv er dette kanskje ikke spesielt bemerkelsesverdig. Store byråkratier som omorganiserer sin organisasjon fra tid til annen skaper ikke akkurat avisoverskrifter

Men denne gang er det noe annet.

Generalsekretær Anders Fogh-Rasmussens etablering av en “Avdeling for nye sikkerhetsutfordringer" (ESCD – Emerging Security Challenges Division) er ikke bare en intern sak, men også et sterkt, politisk budskap. For første gang samler NATO systematisk arbeid på de områder som i økende grad vil berøre sikkerheten til de allierte på begge sider av Atlanterhavet: terrorisme, internettangrep, trusler mot energiforsyningen, og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Ved første blikk kan det synes som om disse utfordringene har lite til felles. En nærmere undersøkelse avslører imidlertid grunnen til at de hører sammen konseptuelt. Disse utfordringene deler ikke bare visse, felles egenskaper, men å ta dem opp krever også at NATO endrer hvordan den tenker rundt Alliansens solidaritet og hvordan den samarbeider med det større, internasjonale samfunnet, spesielt med sivile aktører og den private sektor.

Et velregissert internettangrep kan lamme et land på måter som tidligere bare kunne ha blitt oppnådd av en fremmed invasjon

Den første felleskarakteristikken for disse utfordringene er at de ikke nødvendigvis berører alle allierte på samme måte. Et terrorangrep på en enkelt alliert kan generere kollektiv bekymring, men det behøver ikke automatisk bli sett på som et angrep mot Alliansen som et hele. Det samme gjelder for et internettangrep på banksystemet eller et angrep på energiforsyningen til en enkelt alliert. Beslutningen om hvis og hvordan man skal reagere ligger først og fremst hos det landet som er blitt rammet.

I motsetning til den kalde krigen, da et warszawapaktangrep på en NATO-alliert ville ha ført til en kollektiv reaksjon fra de andre allierte, fører ikke dagens utfordringer nødvendigvis til en slik kvasi-automatisk reaksjon. Som en følge av det må de NATO-allierte redefinere hvordan Alliansens solidaritet vil komme til uttrykk på på en rekke helt nye scenarioer.

En annen felleskarakteristikk for de nye utfordringene er det faktum at de ikke nødvendigvis krever en militær reaksjon. Et velregissert internettangrep kan lamme et land på måter som tidligere bare kunne ha blitt oppnådd av en fremmed invasjon; men hvis angriperne for eksempel var en frivillig organisasjon (NGO), ville NATO knapt nok være i stand til å true med militær gjengjeldelse.

Spredning av masseødeleggelsesvåpen kan, i sin tur, godt kreve et nytt, militært beskyttelsesmiddel, slik som missilforsvar. Å dempe spredningsinsentiver ved å løse regionale sikkerhetsproblemer og bruke militær og økonomisk ”pisk” og ”gulrot” vil imidlertid fortsatt være den foretrukne tilnærmingen. Kort sagt, mens transatlantisk samarbeid fortsatt er uunnværlig for å håndtere nye sikkerhetsutfordringer, vil NATOs militære ”verktøyboks” ikke lenger være tilstrekkelig.

Hvis Alliansen fortsatt ønsker å være en effektiv sikkerhetsforsørger for sine medlemmer må den bli en lagspiller. NATO har bare nettopp begynt å begi seg inn på denne ferden – og den vil bli vanskelig.

Dette fører til den tredje felleskarakteristikken for de nye utfordringene: ettersom de er både utenlandske og innenlandske, så vel som militære og økonomiske, krever de en holistisk tilnærming. Konkret sagt krever de at NATO bygger strukturerte relasjoner med en rekke sivile aktører.

Dette gjelder ikke bare de andre, internasjonale organisasjonene slik som FN og EU, men også frivillige organisasjoner (NGOer) så vel som den private sektor, for eksempel energi- og informasjonsteknologisektorene. Alle disse aktørene blir partnere i forsøket på å håndtere sikkerhetsutfordringene som globalisering fører til. Gitt de enorme forskjellene i mål, mandater og arbeidsmetoder vil det å bygge tillitsfulle og effektive relasjoner mellom dem være en vanskelig prosess. Likevel må NATO ikke skygge unna fra denne utfordringen.

Hvis Alliansen fortsatt ønsker å være en effektiv sikkerhetsforsørger for sine medlemmer må den bli en lagspiller. NATO har bare nettopp begynt å begi seg inn på denne ferden – og den vil bli vanskelig.

Noen allierte vil nøle med å gi NATO en sterkere rolle på slike områder som energisikkerhet eller å ta opp kjernefysisk spredning, og argumenterer mot urimelig militarisering av en rekke saker som av gode grunner bør forbli politiske. Andre kan være bekymret for at å ta opp disse nye sikkerhetsutfordringene vil ta NATOs oppmerksomhet bort fra dens kjerneoppgave, som er kollektivt forsvar. Slike bekymringer kan bare tas opp – og, forhåpentligvis, fjernes – hvis de allierte bruker mer tid på å diskutere nye utfordringer. I løpet av de siste årene har det å administrere NATOs operasjoner, slik som de i Afghanistan og i Kosovo, tatt mesteparten av de alliertes tid og fokus, på bekostning av å diskutere fremtidige utfordringer.

Så lenge all debatt i NATO blir sett på som å forberede militære operasjoner, vil en fremtidsrettet, opplyst debatt om de nye utfordringene i det 21. århundre fortsatt være flyktig.

Det som det derfor er behov for er en ny balanse mellom dagen og fremtiden: NATO må utvikle en kultur for politisk diskusjon som ikke er begrenset til spørsmål som direkte involverer NATO militært, men som også omfatter spørsmål som kanskje “bare” har politisk relevans. Så lenge all debatt i NATO blir sett på som å forberede militære operasjoner, vil en fremtidsrettet, opplyst debatt om de nye utfordringene i det 21. århundre fortsatt være flyktig. Avdelingen for nye sikkerhetsutfordringer vil spille en rolle for å bidra til en slik ny debattkultur. Dens strategiske analyseevne vil skanne den strategiske horisonten for utfordringer som kan berøre alliert sikkerhet. Dette vil hjelpe til med å stimulere debatten blant de allierte og forsterke NATOs enestående verdi som et nøkkelforum for sikkerhetskonsultasjoner mellom Europa og Nord-Amerika, verdens største samfunn av likesinnede land.

En ny avdeling i NATOs internasjonale stab, sterkere bånd med andre aktører, og en mer fremtidsrettet debatt blant de allierte: dette er de elementene som vil forme NATOs tilnærming til de nye sikkerhetsutfordringer. For å gjøre denne tilnærmingen virkelig effektiv kreves det dype endringer i NATOs struktur og policy.

Men NATO er klar til å ta disse endringene. Fordi de allierte har forstått at bare ved å gjøre disse endringene vil Atlanterhavsalliansen være i stand til å leve opp til sin rolle som et sikkerhetsanker i en globalisert verden.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink