SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Så nær - og likevel så langt unna

© Reuters/Tomas Bravo

Det amerikanske justisdepartement sa i år at representanter for mexicanske organisasjoner som selger ulovlig narkotika er den største, organiserte, kriminelle trusselen mot USA. Men her hevder Sam Quinones, som bodde i Mexico i et tiår, at landets problemer har begrensede sikkerhetsimplikasjoner for USA – for øyeblikket.

En økonom som har studert drapshyppigheten ved grensen, fortalte en gang at han sammenliknet meksikanske kriminelle fra narkotikagjenger med Tony Soprano. I alt vesentlig var de begge kriminelle kapitalister, fokusert fremfor alt på å tjene penger.

Bortsett fra at amerikaneren Tony Soprano bare var av interesse for det lokale politiet og kanskje New Jersey Crime Commission. Det amerikanske militære var aldri interessert i ham.

I mellomtiden har forsømmelser i begge landene gitt Mexicos Tony Sopranoer mulighet til å ”bli nasjonale trusler,” sa han. ”De kontrollerer nesten hele den meksikanske grenseregionen.”

Den måten å tenke på aktørene i Mexicos nå fireårige narkotikakrig hjelper når man skal vurdere hvilke trusler de utgjør.

I januar arresterte politiet i Tijuana en mann kjent som ’El Pozolero’ – Suppekokeren – hvis lønnede jobb ($ 600 i uken) var å oppløse ofrene i syre.

Krigen er uten sidestykke av mange årsaker.

Den mexicanske regjering, under president Felipe Calderon, har for første gang angrepet og utlevert narkotikahandlere, og konfiskert deres penger og våpen. I mange år, det begynte i 1970-årene, gjorde elementer av den mexicanske regjering narkotikatrafikken lettere, samt organiserte den.

Det laveste punktet i det kapittelet kom da man oppdaget at eks-president Carlos Salinas bror, Raul, hadde hundrevis av millioner dollar gjemt vekk i utenlandske banker, alt var beskyttelsespenger betalt av Gulf-narkotikakartellet.

Delvis på grunn av regjeringens nye holdning har narkotikahandlere blitt offentlige og dreper vilt. Det var tidligere slik at de ville dumpe likene i fjellskar og grunne graver. Nå finner man lik på gatehjørner med advarsler festet på kroppen. De er ofte halshogd.

I januar arresterte politiet i Tijuana en mann kjent som ’El Pozolero’ – Suppekokeren – hvis lønnede jobb ($ 600 i uken) var å oppløse ofrene i syre for en fraksjon av Tijuana-kartellet. Noen dunker av den syren dukket opp foran en restaurant i fjor høst.

© Reuters/Daniel Aguilar

I mellomtiden henger narkotikahandlere bannere i parker og på plasser, der de anklager regjeringen for å samarbeide med deres rivaler. Youtube.com har blitt deres propagandaforum, der anonyme produksjonsselskaper laster opp videoer og narkoballader som hyller en kartelleder fremfor en annen.

Denne nye frekkheten har til hensikt å skremme publikum, regjeringen og deres rivaler.

Krigen har stresset Mexicos militære, som har blitt bedt om å drive politiarbeid enkelte steder over hele landet.

Alt dette er på grunn av narkotikagjenger med medlemmer som begynte som ramp (eller småkriminelle av det som fortsatt burde være lokal interesse) som har utviklet seg til trusler mot Mexicos nasjonale sikkerhet.

Ingen tvil om at ting er uhyggelig.

Imidlertid, disse narkotikahandlerne er forretningsmenn, ikke ideologer. Det som interesserer dem er forretninger.

Likevel har lite av denne volden smittet over i USA.

Tidligere i år ble det skrevet mye om muligheten til at volden skulle smitte over til USA. CNN syntes spesielt besatt av ideen noen uker i våres, og viste timevis med folk som hadde en mening om muligheten – hvorav en var min.

Likevel har lite av denne volden smittet over i USA.

Dette er en bemerkelsesverdig historie. På 1980-tallet i Florida pøste colombianere kokain ut på gatene i Miami, og drapsraten føk til himmels. Chicago under forbudstiden var kjent for sine blodsutgytelser. Da Bloods og Crips sloss om crack-markedet i Los Angeles og i Amerikas kjerneland, hørte man ekkoet av skyting fra biler i fart over hele landet.

Selv om en narkotikakrig av eksepsjonell villskap herjer sør for den porøse grensen mellom USA og Mexico, har ikke amerikanske gater følt den.

Ciudad Juarez har talt rundt 3000 drap i løpet av de siste 20 månedene. Soldater med angrepsrifler patruljerer gatene. Samtidig, på den andre siden av en grøft på rundt 150 meter, har El Paso hatt 30 drap og er en av Amerikas tryggeste byer.

© Reuters/Tomas Bravo

I 2008 kjempet narkotikakarteller om kontrollen over ruten gjennom Nogales, Sonora, og den byens drapsrate ble tredoblet til 126. På den andre siden av gjerdet, i Nogales, Arizona, var det tre drap i samme tidsrom.

I 2005 og 2006 ble Nuevo Laredo fanget av en grusom bølge av kartelldrap – og det ble registrert 367 mord i de årene. Laredo, Texas, på den andre siden av Rio Grande, hadde en dobling av drap, men bare til 45 – selv om de to byene er like store. Etter det har Laredos drapstall dumpet til sitt vanlige rundt 10 i året.

Narkotikaspesialenheter i hele Amerika rapporterer inn mexicanske narkotikahandlere som opererer i sine områder, men holder en veldig lav profil. Atlanta, for eksempel, har blitt et distribusjonssenter for narkotika importert av mexicanske karteller som hugger hodene av hverandre hjemme. Likevel har byen sett lite av denne type rå vold.

Med Arizona som den nye, amerikanske porten for mexicansk narkotika, har Phoenix blitt USAs hovedstad for kidnapping for løsepenger. Men selv innen denne kriminaliteten, med gjennomsnitt en pr dag, er mistenkte og ofre alle mexicanske smuglere. Vanlige innbyggere i Phoenix vet knapt nok at det skjer.

Selv om vår verden involverer stor, global gjensidig sammenkobling, er det fortsatt lokale institusjoner som teller mest for at livet skal være levelig. Det gjelder særlig med hensyn til kriminalitet og rettferdig, økonomisk utvikling.

Det er i hvert fall erfaringen fra narkotikakrigen i Mexico.

Amerikansk politi er, i det store og hele, godt betalt, trenet, bevæpnet og motivert. Amerikanske rettsinstanser og fengsler fungerer. Ikke noe av dette gjelder i Mexico.

Dagens tilstand avhenger faktisk av de kriminelles godvilje. Mexicanske narkotikahandlere unngår formålsløst blodbad på amerikanske gater fordi reaksjonen ville forstyrre deres første prioritet: forretninger, og flyten av narkotikaprofitt sørover.

Det er imidlertid i stor grad fordi de vet at amerikansk rettsvesen er en særlig sterk fiende. Amerikansk politi er, i det store og hele, godt betalt, trenet, væpnet og motivert. Amerikanske domstoler, arrester og fengsler fungerer.

Ikke noe av dette gjelder i Mexico. Lokale institusjoner har blitt holdt nede i århundrer mens sentralregjeringen este ut. Mexicansk lokalt styre var et vedheng til landets regjering til 1983, og er fortsatt svakt og underfinansiert. Statsregjeringen er ikke mye bedre. Uskikket politi er bare ett resultat.

Det er også viktig å merke seg forskjellen på narkotikavirksomheten i USA og i Mexico.

Når narkotikaen kommer inn i USA, er det ikke noe hierarki, ikke noen baron eller oligarki hvis ordre kan håndheves. Tvert imot, mesteparten av det enorme, amerikanske narkotikamarkedet likner på den amerikanske økonomien: et hovedsakelig uregulert marked der det er fritt frem for alle individuelle småentreprenører. De kan komme og gå, trekke seg tilbake eller bli drept eller fengslet på relativt kort tid – og deres plass fylles raskt opp av andre som ønsker sin del av markedet.

Narkotikabaroner, når de har eksistert i USA, har hatt makt som har vært lokal og av kort varighet. Se på de forskjellige, italienske mafia don’er, eller Nicky Barnes, Harlems heroinkonge på 1970-tallet, eller hvilken som helst gjengleder fra Los Angeles – alle er bevis på et effektivt, amerikansk, kriminaljuridisk system, for ikke å nevne narkotikaverdenens falskhet.

I deler av Mexico har imidlertid narkotikahandlere samlet militære våpen, en skremmende kontraspionasjekapasitet, medhjelpere i regjeringen, og tiltrekker seg fotsoldater fra et hav av fattige, unge menn som er ivrige etter å bli med.

Mexicansk narkotikatrafikk, som den større, mexicanske økonomien, er kontrollert av et lite antall selgere. Selv når narkotikahandlere fengsles, gjør korrupsjon det mulig at deres makt fortsatt gjelder utenfor fengselsmurene. Vi husker da Joaquin ”El Chapo” Guzman, som fortsatt er avbildet på plakater som eksempel på ramp-til-nasjonal sikkerhetstrussel, rømte fra fengselet i 2001.

© Reuters/Tomas Bravo

Alt dette betyr at en nasjonal sikkerhetstrussel fra mexicanske narkotikahandlere innenfor USAs grenser er lite trolig på kort sikt de nærmeste årene.

Deres egne forretningsinteresser er en motivasjon mot det. Pluss, selve narkotikabusinessen – full av gangstere, narkomane, og andre regelbrytere – synes ikke å passe inn i metodiske, organiserte angrep av den type islamske terrorister har begitt seg inn på.

En langt mer plausibel trussel mot USA vil være en langsom ødeleggelse av Mexico, under ubarmhjertige angrep fra narkotikahandlere, og alt med næring fra våpen og penger som kommer fra USA. Det er nå på vei.

Det er roligere enn noe dramatisk angrep på amerikansk territorium, og derfor mye mer lumsk. Bare en krise synes å endre forholdene mellom USA og Mexico. Landet ble knapt nok nevnt i den amerikanske presidentkampen i 2008. Og bare etter fire år der mer enn 12.000 personer døde – inkludert mange langs grensen – nådde Mexico Washington DCs radar, eller de fleste amerikaneres, i våres.

I dag virker det som om det bare styrket engasjementet mellom de to landene, et slikt som man aldri tidligere har hatt, som vil føre til en løsning på det som skjer nå.

Det kan imidlertid tvinge begge land til å gjøre så vanskelige endringer innenriks at politikerne vil foretrekke å utsette dem.

De fleste analytikere tror at Mexico må starte reformer. Men Mexicos lovgivende system er mer eller mindre paralysert, og endringer skjer sakte.

Arizona, Nevada og Texas har for eksempel liberale våpenkjøpslover som mer eller mindre enhver observatør av Mexico tror bidrar til å bevæpne kartellene. Å ta fatt i National Rifle Association (NRA) kan være mer enn lovgiverne tør.

De fleste analytikere tror at Mexico, i mellomtiden, må innlede reformer som er avgjørende både for å bekjempe narkotikahandelen og gjøre utviklingen retterferdig, slik at færre mexicanere går inn i narkotikasmuglingen. Dette inkluderer reformer innen utdanningssystemet, kriminaldomstolsystemet, og lokalregjeringene, blant annet. Noen av disse er i gang. Mexicos lovgivende system er imidlertid mer eller mindre paralysert, og endringer skjer sakte.

Narkotikaforhandlerne har skapt det siste de, eller mange analytikere, trodde var mulig: en krise der Mexico og USA kan bli enige i forhold til sine forskjeller for å finne en felles plattform og arbeide sammen.

Det merkelige med Mexicos narkotikakrig er at det er en trussel så lenge de to landene lar den være det. Det har imidlertid vært tilfelle med narkotikasmuglerne siden de var ramp.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink