SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

De nye drapsmarkene?

© Reuters/Stringer Afghanistan

Gretchen Peters har vært nyhetsjournalist som dekket Pakistan og Afghanistan i mer enn et tiår . Her hevder hun at den viktigste måten å bekjempe Taliban og al-Qaida der er gjennom å avskjære deres narkotikapenger..

I følge en fersk rapport til Utenrikskomiteen i USAs Senat fortsetter amerikanske etterretningsorganisasjoner å tro at donasjoner fra rike sympatisører i Gulfen utgjør hoveddelen av finansieringen for Taliban, al-Qaida og andre ekstremistgrupper som opererer langs AfPak (Afghanistan/Pakistan) grensen.

En undersøkelse av deres daglige aktiviteter på grunnplanet antyder imidlertid noe annet. Enten det er å beskytte opiumhandelen, engasjere seg i kidnapping, bankran, våpensmugling, pengeutpressing eller menneskehandel, oppfører takfiri grupper på begge sider av grensen seg i dag mer som mafiosi enn som mujahidin.

Det er vanskelig å generalisere med hensyn til det mer omfattende AfPak-opprøret fordi det er så mange forskjellige anti-statlige grupper som opererer på begge sider av Durrand-linjen, og de oppfører seg ikke alltid på samme måte. Det er fortsatt rapporter om ekstremistledere som ber om – og får – pengegaver fra sympatiserende medlemmer av samfunnet.

Men i økende grad synes AfPaks anti-statlige grupper å bruke en betydelig del av sin daglige energi til å engasjere seg i kriminelle pengeinntjeningsteknikker, og dette engasjementet i kriminalitet forandrer både deres slagmarksstrategi og det grunnleggende innhold i volden.

Detr kommer stadig flere bevis som viser at noen afghanske Taliban-kommandanter kontrollerer narkotikaforsendelser når de forlater afghansk territorium, noe som indikerer at bevegelsen øker sitt område av kriminell innflytelse.

Samlingen av AfPak-opprørerne er hverken nytt eller enestående: opp gjennom historien og rundt om i verden har opprørere og terrorgrupper gjentatte ganger vendt seg til kriminalitet for å støtte sine aktiviteter. Og med tiden har kriminelle inntekter korrumpert dedikasjonsnivåene til den opprinnelige ideologien. FARC, IRA og Hizbollah har gjennomgått liknende metamorfoser, og kanskje den best kjente saken fra historien er den sicilianske mafiaen, som i begynnelsen minnet mye om Taliban – som beskytter et etnisk samfunn mot utbyttingen fra lokale herskere.

© Reuters/Stringer Afghanistan

I det sørlige og sørvestlige Afghanistan, der Taliban beskytter og skattlegger opiummarkedet i multimilliarddollarklassen, har opprørere forsterket sitt engasjement i handelen etter 2001.

I begynnelsen begrenset Taliban-kommandantene seg hovedsakelig til å skattlegge narkotikaforsendelser som gikk gjennom deres kontrollsoner, og senere begynte de å gi beskyttelse til opiumforsendelser og herionraffinerier. Det er nå vanlig å høre om Taliban-kommandanter som leder sine egne raffinerier, som har eksplodert i antall i områder kontrollert av opprørere.

Det er også mer og mer som tyder på at noen afghanske Taliban-kommandanter fortsetter å kontrollere narkotikaforsendelser selv om de forlater afghansk territorium, noe som antyder at bevegelsen utvider sitt område av kriminell innflytelse.

Selv om Taliban-kommandanter har integrert sine aktiviteter i opiumhandelen, er det ennå riktig å si at Taliban kontrollerer narkotikamarkedet. Narkotikakarteller, som hovedsakelig er basert i Pakistan og er avhengige av bånd både til anti-statlige og statlige aktører, er fortsatt de som tar de viktigste beslutninger og som tjener mest penger.

Et avgjørende spørsmål som vestlige etterretningsstyrker må stille, er hva Talibans ledere har til hensikt å gjøre med de enorme inntektene de får fra narkotikahandelen og annen kriminalitet.

Mens det er klart at et økende antall Taliban-kommandanter deltar kun på grunn av pengene, vil det også være feil å konkludere med at bevegelsen som et hele har oppgitt sitt mål om å jage vestlige styrker ut av Afghanistan. Det er heller mer nøyaktig å si at en mindre kjerne sanne troende fortsatt leder den afghanske Taliban, og det er ikke mye bevis for at disse lederne lever overdådig av profitten de får fra å beskytte og skattlegge narkotikahandelen.

Et nøkkelspørsmål som vestlige etterretningsstyrker må stille er hva Talibans ledere har til hensikt å gjøre med de enorme inntektene de får fra narkotikahandelen og annen kriminalitet –jeg anslår til omtrent en halv milliard dollar årlig.

Disse enorme, kriminelle inntektene kommer ikke bare fra narkotika. Etter 2001 har opprørere og taqfiri -grupper på begge sider av Durrand-linjen utvidet sitt engasjement innen en omfattende rekke kriminelle aktiviteter. Kidnapping har blitt en vekstindustri der kriminelle gjenger og opprørsgrupper samarbeider om å ta rike forretningsmenn og deretter selge dem tilbake til deres familier.

Tidligere ble kidnappingsofre ofte halshugget foran kamera som en politisk kunngjøring, mest kjent er Wall Street Journal reporteren Daniel Pearl. Den mye senere bortførelsen av New York Times korrespondenten David Rohde var betegnende for det faktum at profitt nå er det sentrale motivet. Opprørerne som holdt Rohde ba først om $ 28 millioner for at han skulle settes fri, i henhold til stammekilder i FATA (føderalt administrerte stammeområder i Pakistan).

© Reuters/Goran Tomasevic

I andre deler av krigsteatret engasjerer opprørere seg i smugling av tømmer, menneskehandel og salg av edelstener på det svarte markedet. I noen tilfeller har opprørere tydd til bankran; krigere som er lojale mot den avdøde, pakistanske Taliban-leder Baitullah Mehsud, ranet for eksempel nylig en pengevekslingssentral i den sørlige havnebyen Karachi og smuglet deretter pengene hele veien til FATA.

Den måten de forskjellige gruppene påvirker hverandre er den samme som den måten kriminelle mafiafamilier forholder seg til hverandre. Noen ganger samarbeider de, og noen ganger slåss de mot hverandre, inkludert maktkampen i Sør-Waziristan nylig, som fulgte etter at Mehsud ble drept.

I mange tilfeller der opprørere og taqfiri--fraksjoner slåss med hverandre eller når det er kamper mellom fraksjonene, står penger i sentrum for kampen. For å bli kvitt dette problemet er det regelmessige møter på høyt nivå mellom de forskjellige gruppene, for å bestemme hvem som har rett til å tjene hva i hvilket territorium.

Når de forskjellige gruppene samarbeider er målet som regel å tjene penger. Det er rapporter om at Pakistans Taliban inntreden i de nordvestlige deler av landet delvis har blitt finansiert av andre grener av det større opprøret. En av mine forskere intervjuet nylig operative på lavt nivå i Bajaur som fortalte ham at usbekiske og afghanske krigere har begynt å komme med kofferter fulle av cash, åpenbart for å bidra til å betale operasjoner i Swat og Buner.

Det er økende indikasjoner på at noen krigere i Afghanistan har forbindelser til kriminelle gategjenger i Vesten.

Det er liknende rapporter fra Kunduz-provinsen i Nord-Afghanistan, som har sett en eksplosjon i Taliban-aktivitet i de siste månedene. En av mine forskere fikk høre fra lokale myndigheter at usbekiske krigere hadde vært rådgivere for afghansk Taliban ettersom de trakk seg tilbake inn i provinsen.

Amerikanske embetsmenn som følger HIG (Hezb-e-Islami Gulbuddin)-gruppen i det østlige Afghanistan har kommet over bevis for at utenlandske krigere som opererer i den regionen smugler inn penger til opprørere i Tsjetsjenia og Sentral-Asia. Og kanskje enda mer bekymringsfullt er de voksende indikasjoner på at noen krigere i Afghanistan har forbindelser til kriminelle gategjenger i Vesten.

Den siste rapporten til USAs Senat indikerer også at amerikansk etterretningspersonell fortsatt tror at al-Qaida ikke spiller noen rolle i – og ikke tjener penger på – den afghanske narkotikahandelen og annen kriminell aktivitet. Jeg tror at det er feil.

I min forskning for Terrorens frø har jeg funnet bevis på at al-Qaidas ledere og utenlandske krigere som er nært alliert med dem, spesielt Usbekistans islamske bevegelse, spilte en koordinerende rolle. Jeg fant aldri mye bevis på al-Qaidas engasjement i den operative side av narkotikahandelen – slik som å koordinere narkotikaforsendelser eller å drive heroinlaboratorier. Likevel var det klart at sentrale al-Qaida personer hadde kontakter og sørget for forbindelser som gjorde store narkotikatransaksjoner mulig på tvers av stammelinjer, distrikter og nasjonale grenser.

Det ville være klokt om etterretningssamfunnet fokuserte sin innsats mot å identifisere og avskjære flyten av penger som når opprørere, ekstremister og terrorgrupper.

I stedet for å diskutere om terrorgrupper profitterer på kriminell aktivitet eller prøver å kvantifisere prosentandelen av finansiering som komme fra kriminalitet, vil det være klokt om etterretningssamfunnet fokuserer sin innsats på å identifisere og avskjære flyten av penger som når opprørere, ekstremister og terrorgrupper (så vel som, selvfølgelig, korrupte statsaktører). Å svekke fiendens finansieringskilder, samtidig som regjeringen styrkes, er viktige pilarer for enhver kamp mot opprør, og Afghanistan og Pakistan vil ikke være noe unntak.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink