En kamp om tankene

Get the Flash Player to see this player.

Samme konsept, forskjellige vinkler: video 1

Hvordan vil tidspunktet for dette nye, strategiske konseptet berøre resultatet? Vil det være i stand til å håndtere trusler for de neste tiår? Hvordan vil det endre måten internasjonale organisasjoner samarbeider på? Og hva vil dets endringer bety for menn og kvinner i uniform? Alle disse spørsmålene vil bli gransket i denne delen.

 Undertitler: / Av

Samme konsept, forskjellige vinkler

Hvordan vil tidspunktet for dette nye, strategiske konseptet påvirke resultatet? Vil det være i stand til å håndtere trusler for de neste tiår? Hvordan vil det endre hvordan internasjonale organisasjoner samarbeider? Og hva vil endringene bety for menn og kvinner i uniform? Alle disse spørsmålene vil bli gransket i denne delen.

NATO diskuterer sin fremtidige retning eller såkalte strategiske konsept.

Men den ser også tilbake på det som opprinnelig ble skrevet i 1949.

Hvis det er noe uunngåelig i fremtiden,

er det verdens befolknings vilje til fred og frihet.

Diskusjonene dreier seg om nøkkelfunksjonen:

et angrep på en er et angrep på alle, eller den såkalte artikkel 5.

Hvor viktig vil artikkel 5 være for å sluttføre det nye, strategiske konseptet?

Det er veldig viktig for å forstå hva artikkel 5 sier.

Vi driver ikke og endrer noe av ordlyden i traktaten.

Traktaten, alle de 14 artiklene, de 23 setningene,

er et bemerkelsesverdig dokument av bemerkelsesverdig klarhet.

Spørsmålet som vi alle står overfor er:

Hva betyr disse ordene fra 60 år tilbake i dagens endrete verden?

Artikkel 5, med alle nye trusler, men uten å glemme de gamle,

må forbli kjernemålet for alliansen.

Vel, artikkel 5 er sentrum for selve NATO.

Derfor er den også sentrum for det nye, strategiske konseptet,

fordi det er det NATO dreier seg om ..

NATO er en politisk-militær forsvarsallianse

og det er nødvendig å spørre: forsvar mot hvem

og forsvar mot hva? Der har de allierte forskjellige synspunkter

og det er grunnen til at debatten om artikkel 5 er nøkkelen i hele prosessen.

Noen antyder at å beholde det strategiske konseptet så smalt og

så spesifikt som mulig er den beste måten videre.

Andre antyder at med så mange nye trusler

og med endringene i omgivelsene,

vil det være best hvis konseptet var så bredt og vidt som mulig.

Konsensus går mot å holde artikkel 5 relativ smal.

Til slutt, et væpnet angrep er ....

vi vil gjenkjenne det når vi ser det.

For oss, å finne den rette balansen rundt artikkel 5,

det betyr artikkel 5-baserte operasjoner og utenfor området-operasjoner,

er trolig det viktigste elementet i det nye konseptet.

Og mens det vil være masse snakk om fremtidige trusler,

slik som klimaendring, husker mange andre levende

hvordan livet var for bare 20 år siden i Sentral- og Øst-Europa.

Og de lurer på: Har de truslene virkelig forsvunnet?

Krigen i Georgia i 2008 synes bare å ha polarisert meningene.

I august 2008, med krigen i Georgia, åpnet det seg et skisma i NATO.

Men debatten, og det er klart bevist i diskusjonene hittil,

er om vi bør fokusere nesten eksklusivt på Afghanistan

og skreddersy vår forsvarsutstyr- og budsjettstyring,

vår styrke- og kommandostruktur,

for å krige på Afghanistan-måten eller om vi bør fortsette

å forberede oss på et mer konvensjonelt angrep på et NATO-territorium.

Hendelsene i august 2008 endret sikkerhetssituasjonen i Europa.

Fordi her har vi, et angrep....

den første hendelsen av den typen som finner sted på Europas dørterskel

etter sammenbruddet av Sovjetunionen, slutten på den kalde krigen.

Så, det er en faktor som må tas hensyn til

i vurderingene av det nye, strategiske konseptet.

Vel, vår historiske erfaring og de siste hendelsene...

.. i den østlige delen av Europa har klart vist

at konvensjonelle trusler er fortsatt til stede.

Muligheten for det er klart lav,

men når det gjelder konvensjonelle trusler,

må selv en lav mulig hendelse håndteres.

Jo mer de allierte i Sentral-, Øst- og Nord-Europa,

som er mest bekymret med hensyn til Russland, føler at de ikke får reell støtte

fra NATO for deres største bekymring, Russland,

jo vanskeligere vil de finne det å rettferdiggjøre å bruke penger,

ressurser og liv i Afghanistan. Fordi deres befolkning vil spørre:

Hvorfor er vi der? Og hvorfor gjør ikke NATO det for oss som vi gjør for andre?

Og denne debatten finner sted midt i den verste finanskrisen på årtier.

Det betyr at folk har mindre penger å bruke,

men også at regjeringene har mye mindre budsjetter.

Forsvarsbudsjettene forventes å bli hardt rammet.

Så det neste strategiske budsjettet må ta beslutninger om prioriteringer.

Debatten lovte alltid meningsforskjeller,

det var delvis poenget med tiltaket,

og de har allerede kommet klart opp til overflaten.

Det er trolig en av de mest delende sakene i NATO akkurat nå,

hvordan man ser på Russland, og Russland er alltid behjelpelig

med å gjøre en innsats for å unngå dette inntrykket.

Vi har NATO-allierte som ser Russland som en partner.

Vi har også allierte som ser Russland som et problem.

Ikke aggressivt, men Russland kan gå under økonomisk

eller med hensyn til stabilitet.

Det er helt klart ulikheter i alliansen.

Det er det som demokratier dreier seg om. Vi snakker om dem,

vi diskuterer dem og åpent prøver vi å komme frem til en ny måte

der flere av oss kan bli enige. Det er det som demokrati dreier seg om.

Vi kan ikke gjemme våre forskjeller.

Faktisk, ved å avsløre dem kan vi finne nye måter

som vi kan arbeide sammen på og gå fremover.

Men selv med disse forskjellene er det omfattende enighet i NATO

om at Russland og å samarbeide med Russland fortsatt er avgjørende.

Jeg tror ikke at noen må gi opp ...

.. prosessen med å engasjere Russland, å prøve å gjøre det på en praktisk måte.

Og vi er i stand til å identifisere en rekke saker som vi kan arbeide sammen om.

Det er saker der vi trenger Russland

og vi vil være i stand til å arbeide med Russland.

Demonisering av Russland eller noe annet land er ikke til hjelp.

Vi har lenge vært enige om at Russland ikke er noen trussel.

Vi underskrev Grunnakten i 1997

som sier at vi ikke ser på hverandre som fiender.

Så konseptet skal ikke se på

hvem som truer oss når det gjelder land.

Det som det skal se på er:

I hvilket miljø opererer alliansen?

Hvilke utfordringer står medlemslandene overfor?

Og hvordan kan de best posisjonere seg for å håndtere dem?

Mye avhenger også av Russland.

Om Russland virkelig ønsker å være en sann partner med NATO.

Latvia vil veldig gjerne støtte det faktum at landet vil være

en troverdig og forutsigbar partner av alliansen.

Når vi imidlertid ser på det som skjedde i Russland nylig,

er det noe tvil om Russlands troverdighet som en partner.

Men det er viktig at vi bør,

at alliansen bør engasjere Russland når det er mulig.

Hva tenker Russland om dette?

Igor Yurgens er utenrikspolitisk rådgiver til president Medvedev.

Vi er landet som har tre supergiganter på grensene vår.

EU, USA og China.

Så å spille i dette trianglet noen ganger, hvis noen er uvennlige,

gir deg derfor bedre sjanser.

Hvis vi til slutt blir enige om prinsipper, verdier og interesser,

med USA og Europa, om en rekke saker,

deretter China, som alltid vil være en god aktør,

vil være av mindre betydning i dette samarbeidet,

fordi vi ikke er kinesiske.

Han er overbevist om at Russlands vei vil ikke være i konflikt med Vestens.

Vest-Europa, som trolig er 50 år foran

når det gjelder sivilisasjonsutvikling, har mer utviklede verdier.

Men familieverdiene er grunnleggende,

ikke stjel, elsk dine barn, elsk ditt land,

alle de 10 bud, vi har de samme.

Refleksene er forskjellige. Så når vi legger bitte litt

mer vekt på interessene, OK,

fordi verdiene er litt mer utviklet og raffinert

i din del av verden og litt mindre i min.

Men så tror jeg de vil smelte sammen.

Konseptet bør også gi mer klarhet

i hvor, når og hvordan NATO setter i verk sine operasjoner.

Vi må ha kriterier og prinsipper for våre operasjoner.

Jeg tror det vil gjøre våre liv litt lettere hjemme

når vi er i dialog med våre regjeringer og parlamenter,

med våre politiske og sosiale partnere,

fordi hver operasjon har en alvorlig, viktig virkning hjemme.

Det er en tendens til å bli involvert i ting som er uten slutt.

Og ... det er ikke noen klok tilnærming, selv med et FN-mandat,

med den bredest mulig internasjonale støtte,

som i tilfellet Afghanistan.

Vi ser at vi er spent fast og ikke alltid finner den støtte vi har behov for

hverken innen NATO eller utenfor.

Og støtte i form av både ressurser og politisk vilje vil være avgjørende

for at det neste strategiske konseptet skal bli en suksess.

I denne forbindelse vil jeg definere

at en strategi er et slags tankesett fremover for NATO-landet,

når det gjelder sikkerhetsaspekter.

Hvis man derfor har ord som man enten ikke kan anvende

eller man ikke har budsjetter for, da er det en ubrukelig strategi.

Vi må være realistiske og realistisk ambisiøse.

Samtidig gjelder det også vår troverdighet.

Uansett når vi kan akseptere en utfordring eller en forpliktelse

må vi være i stand til å levere.

Hvis du sier: vi vil ta hånd om alle store sikkerhetssituasjoner i verden

og det er vårt oppdrag,

la oss da fra begynnelsen bestemme hva som vil være ressursen.

Man kan ikke skape solidaritet på et stykke papir.

Man må leve den og utføre den. Men det kan hjelpe litt.

NATO diskuterer sin fremtidige retning eller såkalte strategiske konsept.

Men den ser også tilbake på det som opprinnelig ble skrevet i 1949.

Hvis det er noe uunngåelig i fremtiden,

er det verdens befolknings vilje til fred og frihet.

Diskusjonene dreier seg om nøkkelfunksjonen:

et angrep på en er et angrep på alle, eller den såkalte artikkel 5.

Hvor viktig vil artikkel 5 være for å sluttføre det nye, strategiske konseptet?

Det er veldig viktig for å forstå hva artikkel 5 sier.

Vi driver ikke og endrer noe av ordlyden i traktaten.

Traktaten, alle de 14 artiklene, de 23 setningene,

er et bemerkelsesverdig dokument av bemerkelsesverdig klarhet.

Spørsmålet som vi alle står overfor er:

Hva betyr disse ordene fra 60 år tilbake i dagens endrete verden?

Artikkel 5, med alle nye trusler, men uten å glemme de gamle,

må forbli kjernemålet for alliansen.

Vel, artikkel 5 er sentrum for selve NATO.

Derfor er den også sentrum for det nye, strategiske konseptet,

fordi det er det NATO dreier seg om ..

NATO er en politisk-militær forsvarsallianse

og det er nødvendig å spørre: forsvar mot hvem

og forsvar mot hva? Der har de allierte forskjellige synspunkter

og det er grunnen til at debatten om artikkel 5 er nøkkelen i hele prosessen.

Noen antyder at å beholde det strategiske konseptet så smalt og

så spesifikt som mulig er den beste måten videre.

Andre antyder at med så mange nye trusler

og med endringene i omgivelsene,

vil det være best hvis konseptet var så bredt og vidt som mulig.

Konsensus går mot å holde artikkel 5 relativ smal.

Til slutt, et væpnet angrep er ....

vi vil gjenkjenne det når vi ser det.

For oss, å finne den rette balansen rundt artikkel 5,

det betyr artikkel 5-baserte operasjoner og utenfor området-operasjoner,

er trolig det viktigste elementet i det nye konseptet.

Og mens det vil være masse snakk om fremtidige trusler,

slik som klimaendring, husker mange andre levende

hvordan livet var for bare 20 år siden i Sentral- og Øst-Europa.

Og de lurer på: Har de truslene virkelig forsvunnet?

Krigen i Georgia i 2008 synes bare å ha polarisert meningene.

I august 2008, med krigen i Georgia, åpnet det seg et skisma i NATO.

Men debatten, og det er klart bevist i diskusjonene hittil,

er om vi bør fokusere nesten eksklusivt på Afghanistan

og skreddersy vår forsvarsutstyr- og budsjettstyring,

vår styrke- og kommandostruktur,

for å krige på Afghanistan-måten eller om vi bør fortsette

å forberede oss på et mer konvensjonelt angrep på et NATO-territorium.

Hendelsene i august 2008 endret sikkerhetssituasjonen i Europa.

Fordi her har vi, et angrep....

den første hendelsen av den typen som finner sted på Europas dørterskel

etter sammenbruddet av Sovjetunionen, slutten på den kalde krigen.

Så, det er en faktor som må tas hensyn til

i vurderingene av det nye, strategiske konseptet.

Vel, vår historiske erfaring og de siste hendelsene...

.. i den østlige delen av Europa har klart vist

at konvensjonelle trusler er fortsatt til stede.

Muligheten for det er klart lav,

men når det gjelder konvensjonelle trusler,

må selv en lav mulig hendelse håndteres.

Jo mer de allierte i Sentral-, Øst- og Nord-Europa,

som er mest bekymret med hensyn til Russland, føler at de ikke får reell støtte

fra NATO for deres største bekymring, Russland,

jo vanskeligere vil de finne det å rettferdiggjøre å bruke penger,

ressurser og liv i Afghanistan. Fordi deres befolkning vil spørre:

Hvorfor er vi der? Og hvorfor gjør ikke NATO det for oss som vi gjør for andre?

Og denne debatten finner sted midt i den verste finanskrisen på årtier.

Det betyr at folk har mindre penger å bruke,

men også at regjeringene har mye mindre budsjetter.

Forsvarsbudsjettene forventes å bli hardt rammet.

Så det neste strategiske budsjettet må ta beslutninger om prioriteringer.

Debatten lovte alltid meningsforskjeller,

det var delvis poenget med tiltaket,

og de har allerede kommet klart opp til overflaten.

Det er trolig en av de mest delende sakene i NATO akkurat nå,

hvordan man ser på Russland, og Russland er alltid behjelpelig

med å gjøre en innsats for å unngå dette inntrykket.

Vi har NATO-allierte som ser Russland som en partner.

Vi har også allierte som ser Russland som et problem.

Ikke aggressivt, men Russland kan gå under økonomisk

eller med hensyn til stabilitet.

Det er helt klart ulikheter i alliansen.

Det er det som demokratier dreier seg om. Vi snakker om dem,

vi diskuterer dem og åpent prøver vi å komme frem til en ny måte

der flere av oss kan bli enige. Det er det som demokrati dreier seg om.

Vi kan ikke gjemme våre forskjeller.

Faktisk, ved å avsløre dem kan vi finne nye måter

som vi kan arbeide sammen på og gå fremover.

Men selv med disse forskjellene er det omfattende enighet i NATO

om at Russland og å samarbeide med Russland fortsatt er avgjørende.

Jeg tror ikke at noen må gi opp ...

.. prosessen med å engasjere Russland, å prøve å gjøre det på en praktisk måte.

Og vi er i stand til å identifisere en rekke saker som vi kan arbeide sammen om.

Det er saker der vi trenger Russland

og vi vil være i stand til å arbeide med Russland.

Demonisering av Russland eller noe annet land er ikke til hjelp.

Vi har lenge vært enige om at Russland ikke er noen trussel.

Vi underskrev Grunnakten i 1997

som sier at vi ikke ser på hverandre som fiender.

Så konseptet skal ikke se på

hvem som truer oss når det gjelder land.

Det som det skal se på er:

I hvilket miljø opererer alliansen?

Hvilke utfordringer står medlemslandene overfor?

Og hvordan kan de best posisjonere seg for å håndtere dem?

Mye avhenger også av Russland.

Om Russland virkelig ønsker å være en sann partner med NATO.

Latvia vil veldig gjerne støtte det faktum at landet vil være

en troverdig og forutsigbar partner av alliansen.

Når vi imidlertid ser på det som skjedde i Russland nylig,

er det noe tvil om Russlands troverdighet som en partner.

Men det er viktig at vi bør,

at alliansen bør engasjere Russland når det er mulig.

Hva tenker Russland om dette?

Igor Yurgens er utenrikspolitisk rådgiver til president Medvedev.

Vi er landet som har tre supergiganter på grensene vår.

EU, USA og China.

Så å spille i dette trianglet noen ganger, hvis noen er uvennlige,

gir deg derfor bedre sjanser.

Hvis vi til slutt blir enige om prinsipper, verdier og interesser,

med USA og Europa, om en rekke saker,

deretter China, som alltid vil være en god aktør,

vil være av mindre betydning i dette samarbeidet,

fordi vi ikke er kinesiske.

Han er overbevist om at Russlands vei vil ikke være i konflikt med Vestens.

Vest-Europa, som trolig er 50 år foran

når det gjelder sivilisasjonsutvikling, har mer utviklede verdier.

Men familieverdiene er grunnleggende,

ikke stjel, elsk dine barn, elsk ditt land,

alle de 10 bud, vi har de samme.

Refleksene er forskjellige. Så når vi legger bitte litt

mer vekt på interessene, OK,

fordi verdiene er litt mer utviklet og raffinert

i din del av verden og litt mindre i min.

Men så tror jeg de vil smelte sammen.

Konseptet bør også gi mer klarhet

i hvor, når og hvordan NATO setter i verk sine operasjoner.

Vi må ha kriterier og prinsipper for våre operasjoner.

Jeg tror det vil gjøre våre liv litt lettere hjemme

når vi er i dialog med våre regjeringer og parlamenter,

med våre politiske og sosiale partnere,

fordi hver operasjon har en alvorlig, viktig virkning hjemme.

Det er en tendens til å bli involvert i ting som er uten slutt.

Og ... det er ikke noen klok tilnærming, selv med et FN-mandat,

med den bredest mulig internasjonale støtte,

som i tilfellet Afghanistan.

Vi ser at vi er spent fast og ikke alltid finner den støtte vi har behov for

hverken innen NATO eller utenfor.

Og støtte i form av både ressurser og politisk vilje vil være avgjørende

for at det neste strategiske konseptet skal bli en suksess.

I denne forbindelse vil jeg definere

at en strategi er et slags tankesett fremover for NATO-landet,

når det gjelder sikkerhetsaspekter.

Hvis man derfor har ord som man enten ikke kan anvende

eller man ikke har budsjetter for, da er det en ubrukelig strategi.

Vi må være realistiske og realistisk ambisiøse.

Samtidig gjelder det også vår troverdighet.

Uansett når vi kan akseptere en utfordring eller en forpliktelse

må vi være i stand til å levere.

Hvis du sier: vi vil ta hånd om alle store sikkerhetssituasjoner i verden

og det er vårt oppdrag,

la oss da fra begynnelsen bestemme hva som vil være ressursen.

Man kan ikke skape solidaritet på et stykke papir.

Man må leve den og utføre den. Men det kan hjelpe litt.

Videos in Same concept, different angles:

1. A battle of minds

2. Timing is Everything?

3. New age, new threats, new responses

4. What does it mean for the military?

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink