Finanskrisen: har den en liknende effekt som et terroranslag?

Nesten på samme måte som et terroranslag har finanskrisen potensiale til å destabilisere stater

François Melese hevder at virkningen av finanskrisen på sikkerheten ikke kan undervurderes. Han ser også på om den oppsto i den private eller offentlige sektor.

NATOs 60-årsjubileum har blitt overskygget av en dyster statistikk. Globale produksjonsresultater faller for første gang på over 60 år. Prosentvis forventes verdenshandelen å falle enda mer. Det som begynte som en slags finansiell influensa i USA har raskt utviklet seg til en global epidemi. Virkningene på økonomi og sikkerhet for NATO og dens partnere er rystende.

Det er to avgjørende utfordringer for Alliansen: for det første, en reduksjon i forsvarsutgifter; for det andre, å trekke de riktige erfaringene fra krisen.

Direktøren for USAs nasjonale etterretning fortalte nylig Kongressen at den økonomiske krisen har erstattet terrorisme som “den viktigste sikkerhetsutfordring på kort sikt”.

Direktøren for USA nasjonale etterretning fortalte nylig Kongressen at den økonomiske krisen har erstattet terrorisme som “den viktigste sikkerhetsutfordring på kort sikt”. Det han ikke nevnte er hvor skremmende lik denne krisen er et terroranslag.

For å destabilisere stater anvender terrorister typisk nok begrenset ødeleggelse av liv og eiendom for å få til massive økonomiske og sosiale kostnader. Ved å true viktig finansiell eller fysisk infrastruktur (for eksempel transport, energi, kommunikasjon etc) tvinger terrorister regjeringer og befolkinger til å gjennomføre kostbare forsvarstiltak. Redde forbrukere unngår markeder, hemmer økonomisk vekst, og bidrar til arbeidsløshet og politisk ustabilitet.

Noen kan se likheter med sammenbruddet i det amerikanske boligmarkedet. Det påfølgende finansielle sammenbruddet spredde seg raskt fra Wall Street til Main Street. Skremt av fallende huspriser og økende tap av arbeidsplasser sluttet mange forbrukere å handle. I mellomtiden begynte finansmarkedene, overbelastet av boliglån og raskt fallende hedgefond, å ødelegges. I et desperat forsøk på å redde vaklende banker og forsikringsselskaper gikk regjeringen inn med massive pengeinnsprøytinger. Det store fallet i pengebruk på toppen av lånestopp fikk selv de sunneste selskaper på knærne, noe som førte til ytterligere pengeinnsprøytinger.

Reuters

Alle veier fører til Wall Street?

Kombinert med globale finansinstitusjoner som er utsatt for "giftige" ressurser, smittet sammenbruddet i amerikansk forbruk og investeringer raskt over til internasjonale markeder. Virkningene på internasjonal handel og global finans har ikke latt noe land gå fri.

Mange overgangsland hadde dratt fordel av lave lånekostnader og høye utenlandsinvesteringer for å øke regjeringens lån. I dag er statsgjeld og underskudd i kontantstrømmen mye vanskeligere å refinansiere. Hvis utenlandske banker kutter nye lån eller nekter å videreføre utestående lån, kan konkurser og arbeidsløshet meget raskt nå store høyder.

Enkelte medlems- og partnerland står overfor omstrukturering av gjeld, eller verre, misligholdelse eller valutasammenbrudd. Ettersom dette fører til høyere risiko for politisk uro, trer nødutlånere som IMF, Verdensbanken og Den europeiske sentralbank inn for å unngå politisk kaos.

Så hvordan berører alt dette NATO?

Den første utfordringen som NATO står overfor er en forestående reduksjon i forsvarsutgifter. Utvalgte forsvarsprogrammer er hovedmål for embetsmenn som strever med å håndtere økende budsjettunderskudd. Den andre utfordringen er å trekke de rette lærdommene fra krisen, og å motstå proteksjonisme.

Når det gjelder forsvarsutgifter står mange land overfor alvorlige kutt for å balansere den store gjelden de har tatt på seg for å bekjempe konkurser og arbeidsløshet. Mange NATO-medlemmer og partnere vil uten tvil se sine allerede beskjedne forsvarsutgifter bli begrenset. Uavhengige forsvarsstyrker vil bli en luksus man ikke kan unne seg. Kollektiv sikkerhet bør bli stadig mer attraktivt.

Artikkel 3 i Den nord-atlantiske traktat (Washington 1949) erklærer at ”partene … vil bevare og utvikle sin individuelle og kollektive kapasitet til å bekjempe væpnet angret.” Dagens økonomiske krise vil trolig bli reflektert i mer ”kollektiv” og mindre ”individuell” kapasitet.

På den lyse side kan vi se at NATO er midtpunktet i et stort og voksende nettverk av partnerskap, og som nå omfatter 28 medlemmer. Gjennom strategisk koordinering av sine kollektive bidrag kan NATO mangedoble styrker, og faktisk tilby hvert medlem en komplett forsvarspakke i bytte mot deres bidrag.

Del 8 av Alliansens strategiske konsept (Det nord-atlantiske råd, Washington 1999) fastslår at ”felles forpliktelse og gjensidig samarbeid … sikrer at ikke noen enkeltalliert tvinges til å være avhengig av … nasjonal innsats alene for å håndtere grunnleggende sikkerhetsutfordringer. Alliansen gjør det mulig for dem gjennom kollektiv innsats å realisere sine vesentlige, nasjonale sikkerhetsmål.”

En alvorlig risiko som følge av nedgangen innen forsvarsutgifter, er at USA ville finne ut at de bærer en større del av byrden samtidig som deres forsvarsbudsjett også er stramt. Når landets bank- og finanssystem er svekket, og det stilles spørsmål om dollarens rolle som global valuta, kan verdens største skyldner finne seg i en posisjon der landet ikke kan fortsette å subsidiere global sikkerhet.

Uansett, innsparinger fra felles sikkerhetsinnsats vil komme som følge av en aggressiv jakt etter effektivitet i kollektive ressurser. En avgjørende kilde er å fremme forsvarsindustriell integrering over grensene – inkludert transatlantiske forbindelser – for å bidra til å spre den økonomiske belastningen fra ny systemutvikling og produksjon, og forsvarsrelaterte aktiviteter.

Konkurranse mellom industrielle grupper over grensene og transatlantisk kan gjøre tilgang til ny teknologi lettere, og generere innovative produkter som gir høyere resultater av forsvarsinvesteringene. Konkurranse stimulerer nyskapning og tilbyr insentiver for å tilpasse effektivisering som reduserer kostnader og omløpstider. En ytterligere gevinst ved å fremme transatlantisk industriintegrering over grensene vil være større politisk-militær sammenheng innen NATO. Dette kan styrke alliansen og styrke NATOs effektivitet ved å øke interoperabilitet og få bedre verdi for pengene.

Den andre store utfordringen som truer alliansen er risikoen for at land trekker feil lærdom av krisen

Den andre store utfordringen som truer alliansen er faren for at land trekker feil lærdom av krisen. Er vi vitne til et fundamentalt sammenbrudd av kapitalisme og globalisering, eller er det en mer prosaisk forklaring?

I sin nye bok hevder en respektert økonom, John Taylor fra Stanford-universitetet, det siste. Han gir overbevisende, empiriske bevis for at ”regjeringenes handlinger og intervensjoner forårsaket, forlenget, og forverret finanskrisen.”

Det er fristende å skylde økonomiske vanskeligheter på Wall Street, grådige bankansatte og feil i markedet. Noen trekker den lærdommen at kapitalismen har spilt fallitt, og at regjeringene bør beskytte sin industri og tenke gjennom sin avhengighet av de globale markeder på nytt for fremtidig vekst og velstand. Den erfaringen vil være feil. Kapitalismen er ikke kjeltringen.

Jeg tror faktisk at amerikansk, statlig penge- og boligpolitikk, om enn med gode intensjoner, er den grunnleggende årsaken til dagens krise. Griske lånemeklere, grådige investeringsbankere, inkompetente takstbyråer, overoptimistiske investorer, kortsiktige boligeiere, og finansinnovatører i ymse forledninger spilte alle en rolle i finanskrisen. Det er imidlertid feil å skylde på dem for i stor grad å gjøre det regjeringens politikk var utformet for å oppmuntre til.

Viktig amerikansk politikk for at flere skulle eie boligen sin ble utformet for å ta opp påstått diskriminering, ved å forsøke å beskytte minoriteter og redusere inntektsulikheter. Dessverre, som verden oppdaget, har denne politikken, om enn med gode intensjoner, hatt ødeleggende konsekvenser som ikke kunne forutses.

Denne politikken tvang finansinstitusjonene til å redusere kravene for å godkjenne lån. Lån med dårlig sikkerhet ble derfor tilbudt til personer med lav inntekt, dårlig kreditt, og til og med uten egenkapital. En regjeringsrapport fra 2002 roste dette som en ”låneinnovasjon”. Snart hadde alle tilgang til disse risikofylte ”innovasjoner”.

Reuters

Veksten av lån med dårlig sikkerhet førte til en boble som måtte sprekke.

To regjeringsstøttede foretakender (GSEer) Fannie Mae og Freddie Mack, spilte en avgjørende rolle regjeringens garantier for lån med dårlig sikkerhet. I 1990-årene ga USAs regjerings Bolig- og byutviklingsdepartement (HUD) dem i oppdrag å øke lånefinansieringen for de fattige betydelig. For ytterligere å øke låningen, ble de oppmuntret av Kongressen til å utvide og kjøpe lånestøttet sikkerhet, inkludert de som ble støttet av risikofylte lån med dårlig sikkerhet. Utvidelsen av Fannie Mae og Freddie Mac finansierte den dramatiske veksten av lån med dårlig sikkerhet og lån med justerbar rente. Da finanskrisen slo til, eide eller garanterte de to selskapene for rundt halvparten av boliglånene i USA.

Ettersom antall lån økte, økte etterspørselen etter boliger, som bidro til den boblen som begynte i 1990-årene. Fra 2000 til 2003 ble boligboblen ytterligere fyrt opp under av Federal Reserve’s pengepolitikk som ble utvidet, noe som førte til kortsiktige lånerenter så lave som 1 %.

Boligprisene flatet endelig ut i 2006, delvis på grunn av at man gikk tilbake til høyere renter. Under amerikansk lov kan en boligeier med liten eller ingen egenkapital hvis boligpris faller under verdien av lånet forlate sine finansielle forpliktelser. Det påfølgende sammenbruddet i boligpriser og verdiforringelsen av lånesikkerheten rystet det globale finanssystem, og førte til dagens økonomiske krise. I 2008 gikk både Fannie Mae og Freddie Mac over ende og ble nasjonalisert.

Del 25 av Alliansens strategiske konsept (Det nord-atlantiske råd, Washington DC 23.-24. april 1999) slår fast at”Alliansen er forpliktet til en bred tilnærming til sikkerhet, som anerkjenner betydningen av … økonomiske … faktorer i tillegg til den uunngåelige forsvarsdimensjonen.” Ettersom populistiske bevegelser mot markeder ville svekke et lands forretningsklima og undergrave fremtidig vekst og sikkerhet, er det NATOs oppgave å spre budskapet om at regjeringspolitikk i det minste er like viktig som markedsfiaskoer for å skape denne krisen. Slapp regulering og kontroll av markedene spilte en rolle, men viktigere er det at det gjorde også slapp regulering og kontroll av regjeringens politikk. Globalisering er ikke kjeltringen.

Velstand fra handel, pengeflyt, og direkte utenlandsinvesteringer har gitt et solid grunnlag for fremtidig vekst i de fleste av NATOs medlems- og partnerland, i de asiatiske tigrene, og mer nylig i India, China, Brasil og andre raskt utviklende økonomier. Risikoen er at populistisk politikk kan stanse fremtidig vekst om ikke den rette lærdommen læres av dagens krise.

Økonomisk politikk og nasjonal sikkerhetspolitikk er gjensidig forsterkende. Etter den andre verdenskrig har mange av våre viktigste økonomiske partnere også vært våre nærmeste allierte. Sikkerhetstrusler har tendens til å minskes ettersom virkningene av internasjonal business utvides. Globalisering gjennom handel og finans har skapt enestående rikdom og en mulighet for at hundrevis av millioner rundt hele verden kan løfte seg selv ut av fattigdom.

Det er overbevisende bevis om at handel har tendens til å redusere konflikter. Faktisk, da tiltak for både økonomisk frihet (inkludert frihandel) og demokrati ble inkludert i en statistisk studie, fant statsviteren Erik Gatzke ved Columbia-universitetet ut at ”økonomisk frihet er rundt 50 ganger mer effektiv enn demokrati for å minske voldelig konflikt.” Det er dårlig for sluttresultatet å skyte dine kunder og de som forsyner deg. Som Montesquieu en gang sa: ”Fred er den naturlige effekt av handel.”

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink