Energi og krisen - mer eller mindre sikkert?

Virkningen av finanskrisen på energisikkerheten kan dreie seg om mye mer enn bare oljeprisen.

Krisen i finansverdenen kan åpne nye måter å arbeide på i energiverdenen, hevder dr. Heiko Borchert og Karina Forster. Her ser de på virkningen på energiselskaper og land og hvordan krisen kan tvinge dem til endring.

Ved første øyekast er dagens krise om finansielle og økonomiske nederlag. Men mye mer står på spill.

Det transatlantiske samfunnet har basert sin internasjonale lederrolle på troen på at den private sektorens selvregulering gir overlegne, økonomiske fordeler. Dagens krise har undergravd denne antakelsen.

Derfor er dagens økonomiske krise også en politisk krise, som betyr et globalt ledelsesgap. Strukturell ustabilitet vil være hovedresultatet av denne maktkampen. Ingen steder er dette mer åpenbart enn på energifeltet.

Ressursrike land fortsetter å bruke sine ressurser for å fremme egne interesser, utvide sine innflytelsesområder og skape allianser med likesinnede partnere.

Verdens avhengighet av energiforsyninger fortsetter å vokse, og gjør energisikkerhet til en strategisk prioritet. Dagens økonomiske krise kan ha drevet prisene ned og saknet farten på den økonomiske veksten. Dette er imidlertid ikke noe annet enn en pause.

Ressursrike land fortsetter å bruke sine ressurser for å fremme egne interesser, utvide sine innflytelsesområder og skape allianser med likesinnede partnere. På samme måte forsøker også land som har energitransitt og energiimport å styrke sine posisjoner. Disse kreftene er i ferd med å endre naturen av internasjonale spørsmål.

Reuters

Ressursrike land og finanskrisen: et landskap i endring?

Så langt har det transatlantiske samfunnet ikke funnet overbevisende svar på disse utfordringene. Dette er uheldig.

Vi ser følgende mulige virkninger av finanskrisen på energisektoren.

Virkningen på energileverandører

Russland, Iran og Venezuela synes alle å ha blitt truffet hardt av dagens krise. Noen observatører tror at ”energinasjonalisme” har blitt styrket. Andre hevder at uansett prisavslag som slike land vil kunne godta vil være kortsiktige og taktiske av natur. I tillegg peker mange analyser på det voksende antall gjestearbeidere uten arbeid på grunn av reduserte investeringer, særlig innen energisektoren. Dette kan bli en kilde til sosial uro i Sentral-Asia og enkelte Gulf-stater.

En fersk analyse av Stratfor antyder at utlendinger utgjør 69 % av Kuwaits befolkning (som har 8 % av verdens oljereserver) og 80 % i Qatar (som har 14 % av verdens gassreserver). I Saudi Arabia, derimot, utgjør utlendinger bare 25 % av befolkningen. Videre investerte Det saudi-arabiske pengebyrå forsiktigere enn andre Gulf-staters regjerende verdifond, som ga landet større finansiell sikkerhet.

Konsekvenser for energiselskapene

Krisen har blandede konsekvenser for energiselskapene. På den ene side gjør økende kapitalkostnader det vanskeligere å investere. Det er et problem for den industrien som produserer fornybar energi, fordi investeringskostnadene er høyere enn i andre energisektorer. Høyere kapitalkostnader er også et problem for overførings- og rørledningsselskaper, som trenger langsiktig finansiering av infrastruktur, og serviceselskaper på oljefeltene. På den andre siden har energiforsyningsland tendens til å bli mer åpne overfor multinasjonale selskaper, ettersom de trenger partnere for å bidra til å dele de høye kostnadene ved energiprosjektene. Dette kan åpne nye muligheter for samarbeid.

Av strategiske og miljømessige årsaker må verden redusere sin avhengighet av fossilt brennstoff. Lavere investeringer kan imidlertid senke farten på utviklingen av teknologi for fornybar energi.

Kontanter gir politisk handlefrihet

Noen energiprodusenter har akkumulert betydelige utenlandske valutareserver, som gir dem politisk handlefrihet. I noe som kan bli sett på som et tegn på endrede tider er at USAs utenriksminister Hillary Clinton i februar 2009 forsikret China om at kinesiske aksjer i amerikanske obligasjoner, som beløp seg til $ 740 milliarder i slutten av januar 2009, fortsatt ville være en verdifull investering. I tillegg synes det som om energiselskaper med bundne midler er mer villige til kompromisser. I en avtale i februar 2009 ble det rapportert at China klarte å kjøpe råolje fra det russiske Rosneft til omtrent en tredel av alminnelig markedspris.

Klimaendringspolitikk under press

Det er et åpent spørsmål om dagens politiske fremdrift for klimaendring vil vare. Av strategiske og miljømessige årsaker må verden redusere sin avhengighet av fossilt brennstoff. Lavere investeringer kan imidlertid gjøre utviklingen av teknologi for fornybar energi langsommere. De høye kostnadene på disse investeringene kan føre til lavere mål for reduksjoner av karbondioksid. Hvis de nåværende målene fortsatt er på plass, kan produsentene overføre karbondioksidintensive produksjonprosesser til regioner med lavere standarder. Dette kan bedre karbondioksidbalansen i en region på bekostning av en annen, noe som kan gi gnister til diplomatiske spenninger. Endelig kan subsidier til fornybar energi komme under press. De har allerede ført til handelsdiskusjoner mellom USA og EU.

Reuters

Finanskrisen har utfordret mange leverandører, selskaper - og kunder

Staten får en økende rolle

Statens rolle kan vokse som et direkte resultat av finanskrisen. Regjeringene vil fungere som finansmenn for energiinfrastrukturinvesteringer. Regjeringene kan også igjen gå inn i energisektoren som aktive aktører, enten via statseide selskaper eller som aksjeeiere. Endelig kan selskaper vende seg til regjeringene for å bygge ny energiinfrastruktur, slik som lageranlegg og rørledninger for karbondioksid.

Endrede reguleringssystemer

Selvregulering synes å ha mislyktes på finansmarkedet. Dette vil ha store konsekvenser for multinasjonale energiselskaper som foretrekker å ikke ha innblanding fra regjeringen. Regjeringsstøtte vil trolig komme med betingelser. Et viktig spørsmål er om regjeringene vil fortsette å garantere den foretrukne reguleringsbehandling for fornybar energi.

I tillegg observerte Michael Leve fra Council on Foreign Relations nylig at “skattekreditter har plutselig blitt alt annet enn brukbart ettersom selskaper som strever finner at de har liten eller ingen skattebyrde å skrive av”. Dette kan føre med seg et skifte fra insentivbasert regulering til mer tradisjonell regulering og regjeringsutgifter.

Hva bør gjøres?

Disse variablene betyr at det har blitt vanskeligere å garantere energisikkerhet. I tillegg har ferske hendelser vist at energisikkerhet har potensial til å slå en kile mellom EUs medlemsland, og mellom dem og USA. Transatlantiske partnere bør gjøre sitt ytterste for å unngå en splittelse over energispørsmål.

Dagens økonomiske kriser skaper muligheter for samarbeid med energiprodusenter

Faktisk skaper dagens økonomikriser muligheter for samarbeid med energiprodusenter. Vitenskapelig og teknologisk samarbeid med energiprodusenter kan gi en vitamininnsprøyting til energieffektivitet og bidra til å beskytte klimaet.

Tid for konkrete tiltak

Alt for lenge har medlemmer av det transatlantiske samfunnet prosjektert sine reguleringspreferanser på andre land. En strategisk dialog om energisikkerhet må mer aktivt komme i inngrep med Istanbul samarbeidsinitiativet, Samarbeidsrådet for Gulfen, Det internasjonale energiforum og Organisasjonen for oljeeksporterende land. Disse institusjonene bør stimulere til dialog om hvordan økonomisk velstand, energipolitikk, regional stabilitet og miljømål kan kombineres.

I tillegg er det et behov for å fremme direkte engasjementer med nasjonale olje- og gasselskaper, som kan tjene som spydspisser for å bedre energieffektivitet i energiproduserende land og å fremme trygghet og sikkerhet for energiinfrastrukturen.

Sammen med energiprodusenter og andre viktige konsumenter, kan en ”global sammenslutning for levedyktige investeringer innen energiinfrastruktur“ lanseres.

Dette initiativet bør samle multinasjonale og statseide energiselskaper, investeringsbanker, internasjonale finansinstitusjoner, selvstendige verdifond og teknologiselskaper. Denne sammenslutningen vil kunne analysere sammensetningen av ulike typer energiteknologi som er hensiktsmessige for å møte regionale, økonomiske utviklingsplaner og miljømål, prioritere infrastrukturinvesteringsprosjekter, og stimulere multinasjonale forsknings- og utviklingsinitiativer.

Trygghet og sikkerhet for energiinfrastruktur er av avgjørende betydning for alle som er involvert i den globale energiforsyningskjeden.

To saker er av avgjørende betydning: for det første, den eksterne dimensjonen av infrastrukturbeskyttelse, dvs avhengigheten av infrastruktur i tredjeland, som bør få mer oppmerksomhet. Felles risikoanalyser bør utføres og beste praksis innen sikkerhetstiltak kan utveksles. For det andre, maritim sikkerhet er avgjørende for å sikre energitransporter til sjøs. Dette skaper muligheter for nye, internasjonale fellesforetak for å sørge for sikkerhet for havneanlegg og strategiske sjøruter. Og dette er områder som har direkte virkning på NATO.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink