Hva ligger foran oss? Forsvar, budsjetter og finanskrisen

På flyshowet i Paris i juni 2009 var forsvarsordrene større enn i den kommersielle sektor

Hvordan vil strammere livremmer berører hvilken måte militærbudsjettene brukes på? Og når vil forsvaret føle presset? Dr. Derek Braddon undersøker innvirkningene for leverandører, kunder - og allianser.

“Økonomer er pessimister; de har forutsagt åtte av de siste tre konjunkturnedganger” slo dr. Barry Asmus, seniorøkonom ved National Center for Policy Analysis, vittig fast. Pessimister eller ikke, for de av oss som har brukt et liv på å studere økonomi har den siste tidens globale “kredittklemme” og dens politiske etterspill strukket vår forståelse av temaet til den ytterste grense.

Det har vært så viktig å møte den nåværende, globale finanskrise at både skatte- og pengepolitikken i mange land har blitt ført i retninger og til intervensjonsnivåer som tidligere ville ha blitt sett på som ikke å være bærekraftige – kanskje til og med uansvarlige. G20-avtalen fra april 2009 om i fellesskap å sprøyte $ 1100 milliarder inn i den globale økonomien (inkludert en bemerkelsesverdig skattestimuleringsplan på $ 809 milliarder i USA alene) var uten presedens.

På mange måter er vi nå i uutforsket, økonomisk farvann. De ekstremt usikre, fremtidige, økonomiske resultatene lar de som former politikken, ikke minst i forsvarssektoren, være i litt av et dilemma.

Hvis det kommer en inflasjonskrise vil den kreve dramatiske, offentlige kostnadskutt. Forsvarsutgiftene vil uunngåelig være et hovedmål.

Hvis dagens økonomiske utvidelsespolitikk lykkes, kan sterk og forlenget konjunkturnedgang unngås. Men, de enestående skatte- og pengestimuleringstiltak som ble vedtatt (spesielt i USA og Storbritannia) for å avverge totalt økonomisk sammenbrudd, kan raskt føre til en inflasjonskrise. Dette vil så kreve dramatiske, offentlige kostnadskutt. Forsvarsutgiftene vil uunngåelig være et hovedmål.

På den andre siden, hvis de siste ”grønne skudd” viser seg å være illusoriske og den økonomiske politikken ikke klarer å stoppe en global, økonomisk depresjon, vil utsiktene for offentlig pengebruk være like alvorlig. Igjen vil forsvarutgifter være et relativt lett mål for strenge nedskjæringer.

Reuters

Sittende mål? Forsvarsutgiftene kan komme under press i noen land

Virkningen på sysselsettingen i forbindelse med forsvarskutt har historisk sett hatt større innflytelse på et regionalt nivå enn et nasjonalt nivå. Dette gjør at utgiftsreduksjoner er lettere å implementere enn i andre offentlige sektorer.

Inflasjonen på forsvarsmateriell har også tendens til å være høyere enn den normale inflasjonsrate. Dette gjør at forsvarssektoren synes å være mindre kostnadsbevisst enn andre, og som følge av det kanskje fortjener budsjettkutt mer.

Endelig, mens forsvar har tendens til å være en positiv faktor for handelen til slike land som USA og Storbritannia, er ”våpenhandelen” fortsatt svært upopulær og en mektig lobby i begge landene ville støtte store forsvarskutt.

På kort sikt er det imidlertid lite trolig at forsvarssektoren vil møte store utgiftsreduksjoner.

Det meste av forsvarsutgiftene involverer langsiktige forpliktelser fra regjeringene, som er vanskelige og ofte kostbare å reversere. President Obamas siste forsvarsbudsjettforslag på $ 634 milliarder representerer et kutt i forhold til sin forgjengers planer, men innebærer fortsatt 4 % total økning . På samme måte er det i Storbritannia, til tross for snakk om et ” svart hull” i forsvarsbudsjettet, lite trolig at man vil få umiddelbare kutt.

En rekke store forsvarsprosjekter har allerede blir kuttet eller er under alvorlig trussel om det i USA, inkludert F-22, nye helikoptre, neste generasjon pansrete kjøretøyer, og høyteknologiske marinefartøyer.

Risikoen for forsvarsutgiftene vil komme på lengre sikt – etter 2010 – når den virkelige kostnaden ved å håndtere finanskrisen viser seg. Uten en eksplosjon av økonomisk vekst i den globale økonomien, vil budsjettene i den offentlige sektor komme under et press de ikke har opplevd tidligere, etter hvert som regjeringene blir tvunget til å tilbakebetale massive lån. Det er her at de store forsvarsprosjektene vil være på sitt mest sårbare og kostnadsinnsparingene vil måtte gjøres.

En rekke store forsvarsprosjekter blir allerede skåret ned eller er under alvorlig trussel i USA, inkludert F-22, nye helikoptre, neste generasjon pansrede kjøretøyer og høyteknologiske marinefartøyer.

I Storbritannia og Europa antyder analytikere at A400 transportfly fortsatt står i fare og at Trident-erstatningen nok en gang er truet. I tillegg vil mange mindre europeiske NATO-medlemmer, som allerede strever for å opprettholde en reell forpliktelse til mer likeverdig byrdefordeling i organisasjonen, uunngåelig se sine forsvarsbudsjetter ødelagt av alvorlige budsjettkutt på lengre sikt.

Lockheed Martin

Joint Strike Fighter F-35 Jet, et topprosjekt - og et svært kostbart prosjekt

En ny rapport om britiske forsvarsutgifter fra Institute for Public Policy Research (IPPR) forsterker nok en gang synspunktet om at sviende, fremtidige forsvarskutt ikke kan unngås. Rapporten, som ble gjennomført og skrevet av en gruppe ledende, britiske militære, understreker gapet som allerede oppfattes mellom hvilket forsvarsmateriell Storbritannia ønsker å anskaffe og hva landet faktisk har råd til.

IPPR anbefaler å:

  • redusere planlagte, britiske militærutgifter med rundt £ 24 milliarder;
  • se på alternativer til Trident-erstatning;
  • oppmuntre til mye mer omfattende felleseuropeisk samarbeid om anskaffelse av forsvarsmateriell, og
  • oppmuntre til større spesialisering i de britiske, væpnede styrker.

Budskapet til den militære sektor over hele NATO kunne knapt vært klarere.

Budsjettreduksjoner i de store NATO-landene kan med tiden svekke NATOs defensive evner for fremtiden. Samtidig må strategene lære seg å forstå ytterligere tre utfordringer.

For det første, noen land utenfor NATO – spesielt China og India – har nylig øket sine forsvarsutgifter, en trend som ser ut til å fortsette så snart det er åpenbart at den globale økonomien kommer seg. Asias del av verdens militærutgifter forventes å øke skarpt fra 24 % in 2007 til over 32 % innen 2016. Chinas forsvarsbudsjett, som noen analytikere hevder i realiteten er dobbelt så stort som det offisielle tallet, vurderes som å være det største i Asia, og Chinas militære styrker gjenomgår et omfattende moderniseringsprogram som følge av dette.

I India har den siste økningen i forsvarsutgiftene vært av massivt omfang, (24 % økning I budsjettet bare for 2009-2010), noe som gjør landet til verdens tredje største forbruker innen forsvar når det gjelder kjøpekraft.

For det andre, den såkalte ”revolusjonen i militære saker” (RMA). Denne fokuserer på å anvende den aller siste informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å levere overlegne ”nettverkskrigføringsevner”. Det er en ekstremt kostbar prosess. RMA setter allerede forsvarsbudsjettene til de store aktørene under stort press, uten det kan imidlertid ikke NATO forvente å beholde sin globale fordel på dette operasjonsområdet lenge.

Europeiske styrker klager blant annet over at de har dårligere radioer, våpen og pansrede personellkjøretøyer, enn sine amerikanske motparter.

Det er allerede problemer over hele NATO når det gjelder kvalitet og mengde av visse typer militært utstyr. Noen europeiske styrker klager blant annet over at de har dårligere radioer, våpen og pansrede personellkjøretøyer enn sine amerikanske motparter. Selv om det innen NATO gjøres forsøk på å eliminere disse forskjellene, krever løsningen enorme utgifter og ”NATO-gapet” og dets strategiske implikasjoner kan bare bli verre gjennom alvorlige sammentrekninger i fremtidige forsvarsbudsjetter.

Den tredje utfordringen knytter seg til den endrede naturen i de truslene vi står overfor. Den kalde krigen hadde i det minste fordelen ved at vi visste hvem, hva og hvor fienden var. I dag er fienden som regel en terrororganisasjon eller en ”bandittstat” og det er minst like sannsynlig at NATOs styrker kan bli trukket inn i en konfliktsone for å være fredsgjennomførere i humanitære misjoner, som at de kan måtte slåss i en konvensjonell krig.

De siste terroranslagene i Mumbai og andre steder gjør det veldig klart hvordan krigens natur har endret seg, og krever en annerledes tilnærming til trening og utstyr. Selv om trening og skikkelig utrustning av hurtig deployerbare styrker har vært en prioritet for NATO i det siste, er mesteparten av våre tropper fortsatt i stor grad utstyrt og trenet for den konvensjonelle slagmarken. Omstillingsprosessen som det er behov for her – både når det gjelder strategi og budsjettdisponering – vil igjen vise seg å være kostbar, noe som ytterligere presser de begrensede midlene som er tilgjengelige for å finansiere NATOs militære operasjoner.

For en økonom som studerer det å skaffe forsvar i en tid med ekstrem finansiell sammentrekning, kan disse utfordringene bare bety en ting – et konsept som er sentralt i den økonomiske vitenskapen – valg. Noe – kanskje mye – må vike.

Store militærprogrammer vil bli stilt overfor spørsmål om deres langsiktige, økonomiske levedyktighet; det må foretas valg mellom styrkerekruttering og, kanskje, det å anskaffe noe nytt utstyr; den militære fordelen fra RMAs tekniske gjennombrudd kan måtte ofres for å betale for humanitære operasjoner; og så videre.

Når man diskuterer valg refererer økonomer ofte til et av de mest grunnleggende konsepter av alle – mulighetskostnad; i bunn og grunn det vi må ofre for å ha noe annet som vi ønsker. Fordi de som tar beslutninger innen forsvarssektoren i fremtiden må kjempe for å minimalisere mulighetskostnadene som kommer fra budsjettøksen, kan det være at den reelle prisen som må betales for den siste globale finanskrisen vil bli målt i form av redusert sikkerhet, større trusler og, i noen deler av verden, muligens mer alvorlig sivil uro som vi vil være mindre i stand til å møte på en effektiv måte.

De som ønsker å utfordre denne konklusjonen vil måtte hevde at strategiske forsvarsvurderinger har kommet og gått i det siste og lite har faktisk blitt endret. I dette tilfellet virker imidlertid økonomiske krefter med et ukjent resultat. Og det som ligger foran for forsvarssektoren ser i økende grad ut som radikal kirurgi.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink