SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Chinas økonomi: landets beste våpen eller svakeste punkt?

David Snowdon fra Business Monitor International ser på hvordan Chinas økende økonomiske aktivitet er uløselig knyttet til landets sikkerhetsutsikt.

I løpet av de siste 20 årene har Chinas reelle BNP-vekst ligget på et gjennomsnitt på 9.9%. Dette har løftet landets økonomi fra å være bare marginalt relevant til å bli en av de største driverne for global vekst. Mellom 2000 og 2009 vokste den kinesiske økonomien fra bare 3.7% av det globale BNP (i nominell US$ terminologi) til 8.1%.

I løpet av de neste 10 årene bør kinesisk vekst bli moderert til gjennomsnittlig 7.5%, men dette vil være tilstrekkelig til å heve Chinas del av global ytelse til 14.9%. Som diagram 1 viser vil dette resultere i en bemerkelsesverdig grad av konvergens med USA - som på sin side bare vil bidra med 19.4% av verdens BNP innen 2019.

Selv med sterk vekst i løpet av de neste 10 årene vil imidlertid kinesisk BNP per capita fortsatt bare være US$11.644 eller 20% av USAs nivå i 2019.

Chinas forsøk på å kjøpe noen store, vestlige firmaer har bare hatt begrenset suksess på grunn av politiske og nasjonale sikkerhetsvurderinger.

I 2009 var China den største investoren i hele verden innen energi- og kraftselskaper, og den nest største innen materiell: ressurser utgjorde to tredeler av alle kinesiske forretninger utenlands. Vestlige firmaer er fortsatt svært attraktive for China, ikke bare på grunn av naturreservene de vil gi, men også den ekspertisen som vil oppnås.

Chinas forsøk på å kjøpe store australske og amerikanske firmaer har imidlertid bare hatt begrenset suksess på grunn av politiske og nasjonale sikkerhetsvurderinger. Det at Chinalco ikke lyktes i sitt forsøk på å overta Australias Rio Tinto for US$19 milliarder har ført til at man beveger seg mot mindre "truende" og mindre oppkjøp, slik som oppkjøpet av Yanzhou kullgruvedrift tilhørende Australias Felix Resources for US$3 milliarder. Med omfattende investeringer i mange vestlige naturressursselskaper ute av bildet, har China i økende grad hatt investeringer i nye markeder som mål, spesielt i Sentral-Asia og i Afrika sør for Sahara.

Sentral-Asia har lenge vært et interesseområde for China på et geopolitisk mer enn et økonomisk grunnlag. China frykter islamistisk infiltrasjon fra Sentral-Asia med hensyn til de muslimske uighurene i den vestligste Xinjiang-provinsen, der det var store uroligheter i 2009. Beijing frykter at diaspora uighursamfunn i Kirgisistan og Kasakhstan kan gi logistikkstøtte til sine slektninger i China. Beijing ønsker ikke å se en utvidet, amerikansk, militær tilstedeværelse i Sentral-Asia, fordi de frykter at dette kan være første skritt for å omringe China, gi støtte til uighuraktivister i dekning, og redusere kinesisk innflytelse i regionen.

Diagrammet viser veksten i BNP per capita mellom 2000 og 2018 i utviklede land (øverste linje), China (midterste linje) og land i utvikling som et hele (nederste linje).

China har gitt lån til Kasakhstan og Turkmenistan samtidig som de har investert stort i regionens olje-, gass og til og med uranindustri. Dette vil ikke bare tilfredsstille Chinas behov for naturressurser, men knytte regionens stater tettere til Beijing. For eksempel gikk det et lån på US$ 4 milliarder til Turkmenistan for å utvikle det enorme Sør-Iolotan gassfeltet sammen med den sentral-asiatiske-kinesiske gassrørledning, en 2.000 km lang forbindelse som ble innviet i desember 2000. Den første rørledningen vil føre 12 milliarder kubikkmeter gass fra Turkmenistan til China i 2010, mens enda en rørledning vil sette den totale kapasiteten til 40 milliarder kubikkmeter innen 2012-2014, og inkludere eksport fra Usbekistan og Kasakhstan.

Liknende strategier har blitt brukt i Afrika sør for Sahara. Statsminister Wen Jiabao har foreslått at US$ 10 milliarder kan bli gitt i lån i løpet av de neste tre årene – knyttet til lånet på US$ 10 milliarder som ble gitt til Kasakhstan under bankkrisen – som kan bane vei for investeringer. Noen av forretningene som er foreslått er til og med større enn de i Sentral-Asia. Niger-China oljeprosjektet er på rundt US$ 5 milliarder, mens investeringer på US$ 7-9 milliarder foreslås i Guinea.

Det er mye som lokker for begge sider i disse forretningene. For de afrikanske statene tilbyr China en kilde til både hjelp og investering, som ikke umiddelbart er knyttet til styringsreform eller andre politiske kriterier. For China er investeringen hovedsakelig først og fremst et forretningsvalg. Et annet viktig poeng for China er imidlertid å fremme sitt syn på ikke-intervensjon i andre lands suverenitetsspørsmål. Gitt Chinas følsomhet med hensyn til Tibet og Taiwans politiske status, så vel som uighurseparatistene, er dette fortsatt en logisk grunn.

Selv om det er umiddeltbart lokkende for begge sider, kan det diskuteres om det på lengre sikt vil være i de afrikanske landenes interesser. Det har allerede vært rapporter om kinesiske investorer som gir opp investeringsprosjekter i flere afrikanske land sør for Sahara, og infrastrukturinvesteringer tar lang tid før de blir noe av.

Det er ikke bare vestlige politikere som sannsynligvis vil merke seg Chinas økende, internasjonale tilstedeværelse, men også kinesiske militærplanleggere

Chinas investeringer i nye markeder utelukker ikke investeringer på allerede eksisterende markeder. Det er to hovedmåter som kan gi China tilgang til vestlige markeder. Den første er gjennom ”dollardiplomati”, som absolutt ikke er begrenset til nye markeder. Spekulasjonene i slutten av januar 2010 om at China vil finansiere en massiv redning av Hellas åpner opp utsiktene for økende, kinesisk innflytelse i økonomisk svakt utviklede stater, som potensielt kan bli knyttet ikke bare til kinesiske lån, men avtaler om å selge infrastruktur, teknologi eller finansverdier.

Den andre måten er ganske enkelt gjennom oppkjøp av vestlige verdier som ikke umiddelbart er politisk sensitive, inkludert IT, logistikk og forsyningslinjer.

Diagrammet viser prosentandel av global BNP mellom 2000 og 2018 projeksjoner for utviklede land (øverste nedadgående linje) og utviklingsland (nederste oppadstigende linje)

Økende spenninger fremover?

Kinesiske investeringer i utlandet – særlig innen produksjon av strategiske varer, men også innen konsumindustrien – vil fortsette å tiltrekke seg oppmerksomhet fra utenlandske regjeringer. Mot bakteppet av Chinas pågående motstand mot å revurdere yuan, og det vedvarende høye kinesiske overskuddet på handelsbalansen, er det fortsatt en stor risiko for at det skal settes i verk proteksjonistiske tiltak i handelen med Vesten i tillegg til den restriktive investeringspolitikken. Å gjøre det vil åpenbart skade China – som er avhengig av at landets eksportmarkeder skal absorbere innenriksproduksjon som enda ikke har et marked hjemme.

Det er ikke bare vestlige politikere som sannsynligvis vil merke seg Chinas økende, internasjonale tilstedeværelse, men også kinesiske militærplanleggere. Selv om China ennå ikke har store styrkeprojeksjonsevner, har de åpenbart økende ambisjoner i den retning. I de senere år har amerikanske forsvarplanleggere gitt uttrykk for bekymring for at kinesisk, økonomisk hjelp til Myanmar, Bangladesh, Sri Lanka og Pakistan er del av en bredere ”perlerad”-strategi for å etablere sjømilitære fasiliteter for å dominere det nordlige indiske hav og de viktige øst-vest handelsrutene.

I finansterminologi er det trolig lite som skal til for å hindre at China realiserer disse ambisjonene gitt landets begrensede forsvarsutgifter i dag. I 2009 var militærbudsjettet offisielt på US$ 70.3 milliarder, eller 1.7 % av BNP, og selv om dette tallet er et underestimat på grunn av skjulte utgifter og ulik kjøpekraft, vil økonomisk vekst alene gi mulighet for en massiv forbruksøkning. Med forsvarsutgifter på 1.7 % av BNP, vil nok ytterligere US$ 208 milliarder pr år innen 2019 bli generert for det militære.

Dette vil være mer enn nok til å snu Chinas nåværende myke makt og dollardiplomati til en mer troverdig hard maktstilling.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink