SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Asia, NATO og partnerne: kompliserte forbindelser?

Mange av NATOs nye partnere kommer fra i eller rundt Asia. Hvordan ser de på hverandre – og på hvilken måte kan man være sikre på at begge parter drar nytte av å arbeide sammen? Michito Tsuruoka ser på dette fra et asiatisk synspunkt.

NATOs forbindelser med landene utenfor den euro-atlantiske regionen har utviklet seg hurtig de siste årene. Samarbeid i Afghanistan har drevet utviklingen fremover. Land som Australia, New Zealand og Singapore er nå troppebidragsytere til ISAF (Den internasjonale sikkerhetsstyrken) i Afghanistan. Andre, som Japan og Sør-Korea, gir direkte og indirekte bidrag til Alliansens innsats der. Disse kalles nå ”andre partnere på den andre siden av jorden”.

Mens slike land som Australia og Japan ofte sees på som mål for Alliansens partnerskapspolitikk, er det NATO som er partneren i disse landenes øyne. Denne artikkelen vil undersøke hvordan NATO sees på som partner av Alliansens nye ” partnere på den andre siden av jorden”. Hvorfor har disse landene styrket forbindelsene med NATO? Hva slags partner er NATO i disse landenes øyne? Og hva forventer de fra NATO?

Det er Japans hensikt å bruke NATO som en ekstra kanal for å øke internasjonal, spesielt europeisk, oppmerksomhet om den asiatiske sikkerhetssituasjonen.

NATO som en politisk partner

Innledningsvis har hvert land forskjellige sett motivasjoner med hensyn til sitt forhold til Alliansen. Da Japan gjorde tilnærmelser til NATO i 2006 og 2007, var det hovedsakelig et diplomatisk skritt. Det er sant at både utenriksminister Taro Aso og statsminister Shinzo Abe nevnte muligheten for et operativt samarbeid mellom Japan og NATO i sine respektive taler til NAC (Det nord-atlantiske råd). Det bør imidlertid huskes at begge mennene brukte mye tid der på å forklare den asiatiske sikkerhetssituasjonen, inkludert China og Nord-Korea. Abe ”anmodet” til og med direkte de allierte om ”å be Nord-Korea innstendig om å ta oppriktige skritt mot løsningen” av spørsmålet om bortførelse av japanske borgere av de nord-koreanske myndighetene.

Det er Japans hensikt å bruke NATO som en tilleggskanal for å øke internasjonal, spesielt europeisk, oppmerksomhet om den asiatiske sikkerhetssituasjonen. Det er grunnen til at Tokyo satte pris på NAC-erklæringene som fordømte den nord-koreanske missiloppskytingen i juli 2006 og den kjernefysiske testen i oktober samme år. Til tross for svært aggressiv språkbruk fra Pyongyang, der det å ha kontakt med landet fortsatt er et diplomatisk spill, der internasjonal solidaritet betyr mye.

NATO er kanskje ikke en politisk aktør i seg selv. Men som verdens største og mest kapable politisk-militære allianse, har den en viss – både tilsiktet og utilsiktet – vekt i internasjonale sikkerhetsspørsmål. Dette forklarer også grunnen til at de som er skeptiske til NATO, ikke minst de som ikke deler sine verdier med NATOs, frykter ekspansjon av Alliansens aktivitets- og innflytelsesområde. NATOs image i verden utenfor som en innflytelsesrik sikkerhetsaktør er muligens sterkere enn det NATO selv tror. Men nettopp på grunn av dette ser Japan NATO som en viktig ny, politisk partner. Andre partnere kan gjøre det samme.

© Reuters/Omar Sobhani

Afghanistan er et sted der partnere har kunnet tilby reelle, håndgripelige bånd til NATO.

NATO i operativt samarbeid

Australias og New Zealands forhold til NATO har i stor grad utviklet seg basert på deres troppebidrag til ISAF. Som et resultat er operativt samarbeid hovedpilaren i forbindelsene NATO-Australia og NATO-NZ, ulikt NATO-Japan. Disse landene bruker NATO som en internasjonal ramme også. Uten NATO ville Australia og New Zealand ikke ha vært i stand til å delta i internasjonal, militær innsats i Afghanistan. NATO har gjort disse landenes bidrag til internasjonal innsats der mulig. Når de nå er i ISAF, er det legitimt at Australia og andre bidragsytere krever mer informasjonsdeling og mer engasjement i utformingen av politikken og endelig beslutningene som skal tas. Australia, et land som har mer enn 1.000 soldater sør i Afghanistan som er involvert i kampoppdrag, har vært den partneren som har latt sin stemme høre i utformingen av disse sakene, som NATO har prøvd hardt å etterkomme.

Både på det politiske og strategiske nivå og på teaternivå, synes det som om nivået på informasjonsdeling og engasjement har bedret seg vesentlig siste år. Ministermøter (hovedsakelig med forsvarsministrene) i ISAF-format har blitt regelmessige og møter på arbeidsnivå med troppebidragslandene slik som i PCG (Policy Coordination Group)-rammen tjener som et sted for mer substansielle konsultasjoner.

Spørsmålet om i hvilken utstrekning NATO er klar til å involvere bidragsytere som ikke er medlemmer av NATO i Alliansens interne prosesser, vil imidlertid ikke bli løst på en klar måte i den nærmeste fremtid. For NATO er det nødvendig å imøtekomme partnernes krav for å sikre deres fortsatte bidrag. Prinsippet om ”ingen skattelegging uten representasjon” er faktisk reelt her.

Det er absolutt ikke noe sammentreff at så langt er de fleste av Alliansens nye partnere utenfor den euro-atlantiske regionen, slik som Australia og Japan, faktisk allierte med USA.

NATO som et middel til samarbeid med USA

Da slike land som Australia og New Zealand bestemte seg for å sende tropper til Afghanistan, trengte ikke den partneren de valgte å ha vært NATO. Faktisk, da NZ sendte tropper til Afghanistan første gang, ble det gjort innen rammen av Operation Enduring Freedom (OEF) i tett bilateralt samarbeid med USA. Det var ingen hemmelighet at det var en beslutning om spesifikt å støtte USA og vise solidaritet med landet i kjølvannet av den 11. september, som ikke hadde noe å gjøre med NZ-NATO-samarbeidet den gang. Som et resultat av den geografiske utvidelsen av ISAF sent i 2006, måtte NZ-tropper som var stasjonert i Bamyan-provinsen flytte fra OEF-kommandoen til ISAF. Fra NZs synspunkt var det samarbeidet med NATO som dette førte til, i stor grad et tilfeldig biprodukt av hva de hadde gjort uansett ISAF.

Dette viser klart en annen avgjørende verdi som NATO har som en ramme for samarbeid innen internasjonale fredsoperasjoner og på andre områder. Det er at NATO tilbyr nok en vei til samarbeid med USA. Samarbeid med NATO inkludert troppebidrag til NATO-ledede misjoner og operasjoner kan finne sted innen rammen av samarbeid med USA. Dette bør ikke være et overraskende element gitt at selv blant de allierte sees bidrag til ISAF og andre NATO-ledede aktiviteter ofte på som en måte å sikre positive forbindelser med USA. ”Partnere over hele verden” er ikke et unntak her.

Det er absolutt ikke noen tilfeldighet at hittil er de fleste av Alliansens nye partnere utenfor den euro-atlantiske regionen faktisk allierte med USA, slik som Australia og Japan. Australia-NATO og Japan-NATO-samarbeid er nye uttrykk for disse landenes bilaterale sikkerhetsforbindelser med USA. En felleserklæring om USA-Japan 2+2 (Security Consultative Committe: SCC) fra mai 2007 plasserte et samarbeid mellom Japan og NATO innen rammen av ”felles strategiske mål” for de to allierte.

NATO som en multilateral skole

Samarbeid i Afghanistan er en ting, men det må huskes på at det ikke er hele historien om forbindelsene mellom NATO og partnerne over hele verden. For det første, det å gjennomføre slike operasjoner som ISAF er fortsatt noe nytt for NATO, og Alliansen har mange andre ting å gjøre. På områder som interoperabilitet, standardisering, felles anskaffelser, forskning og utvikling, multilateral planlegging og forsvarsplanlegging har NATO en unik ekspertise og erfaring som er uten sidestykke. Dette er de områdene der partnerne faktisk kan dra mest nytte fra samarbeidet med NATO.

Nøkkelen er NATOs multilaterale natur. Land utenfor det euro-atlantiske området mangler generelt multilateral erfaring innen sikkerhet og forsvar. For eksempel, i Asia-Stillehavet-regionen, der de fleste av NATOs nye partnere befinner seg, er multilateralt sikkerhetssamarbeid fortsatt svakt, om ikke totalt fraværende. ASEAN Regional Forum (AFR) utførte den første reelle felles øvelsen om sivil krisesituasjon (katastrofehjelp) noen gang i mai 2009. Multilateral planlegging og operasjon er fortsatt et nytt område i regionen, og de militære i landene i regionen har begrensede, multilaterale erfaringer.

I denne forbindelse gir praktisk samarbeid med NATO – deltakelse i NATOs øvelser og seminarer – en fin mulighet for partnerne å bli kjent med multilaterale måter å planlegge på samt operasjoner. Dessuten, i denne globaliserte verden og perioden med begrensede ressurser til det militære, må forskning og utvikling og anskaffelse av forsvarsutstyr håndteres multilateralt i samarbeid med andre land. NATOs historie i denne forbindelse er langt fra perfekt. Men likevel, den gir en nyttig plattform for å fremme multilateral tilnærming til sikkerhet, som partnerne kan delta i.

Utfordringer fremover for NATO

NATOs nye partnere utenfor den euro-atlantiske regionen ser NATO svært annerledes enn Alliansens tradisjonelle partnere i PfP (Partnerskap for fred)-rammen. Nye partnere ønsker ikke medlemskap. De er ikke land i overgang fra kommunisme heller. De trenger ikke NATOs råd om hvordan de skal sikre demokratisk kontroll av de væpnede styrker, etc. NATO har lykkes med å hjelpe partnerne som håper på å bli medlem av Alliansen. Det er imidlertid noe nytt for NATO å samarbeide med ikke-europeiske, utviklede demokratier.

På NATOs side er det fortsatt ikke konsensus om hvilken vei NATO bør gå når det gjelder forbindelser med nye partnere utenfor den euro-atlantiske regionen. Å få mer hjelp, både militær og sivil, til ISAF og andre NATO-ledede misjoner og operasjoner fra de landene er en ting. Gitt de ulike motivene disse landene har for å nærme seg Alliansen, er det imidlertid nå tydelig at NATO trenger en klarere ide om hva de ønsker å oppnå gjennom utviklingen av de nye partnerskapene. Utviklingen av dens nye strategiske konsept i 2010 gir en mulighet.

I det minste må NATO tenke gjennom hvordan den kan reagere på partnernes forventninger i forhold til Alliansen. Et vindu med mulighet er nå åpent for at NATO kan delta i utformingen av et nytt, internasjonalt sikkerhetsnettverk. Det er opp til NATO om de vil gripe det.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink