SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Byrden ved en valgskredsseier: et nytt Japan?

Etter mer enn 50 år med nesten ubrutt styring av Det liberaldemokratiske partiet (LDP) har Japan gått i en ny retning etter valget i august 2009. Japans demokratiske parti vant valget med en uventet høy margin – noe som overgikk selv vinnerpartiets spådommer. Selv om noen DPJ-medlemmer begynte sin karriere i LDP, synes den nye regjeringen å mene alvor med hensyn til å skape et nytt Japan.

Statsminister Hatoyama gjorde det klart i september i fjor da han snakket om et ”nytt Japan” i sin første tale til FNs generalforsamling: et Japan som ville se på globale utfordringer slik som klimaendring, kjernefysisk ikkespredning/global kjernefysisk nedrustning og å bygge et nytt øst-asiatisk samfunn.

© Reuters/Ho New

Når det gjelder klimaendring har mange forbundet Japan med den kjente Kyoto-konferansen, som satte mål for begrensning av karbonutslipp. Men Japan har ikke hatt mye suksess med å håndtere miljøspørsmål. I dag produserer landet 9.2% mer drivhusgasser enn i 1999. Japan manglet faste regler og mål for miljøbeskyttelse i årtier, og overlot dette til selvregulering.

Nå har den nye statsministeren Hatoyama lovet å øke landets utslippsreduksjonsmål med 25 % sammenliknet med 1990-nivåene innen 2020. Og tidlig i desember kunngjorde regjeringen en økonomisk stimulansepakke på $80 milliarder som omfattet utstrakte insentiver for å kjøpe miljøvennlige biler og husholdningsapparater.

Men statsminister Hatoyama innrømmet på København-konferansen i desember om klimaendring at å få til endringer vil være vanskelig, på grunn av industriens økonomiske interesser (og det er verdt å huske på at disse interessene sprer seg til den offentlige sektor også – ikke minst til det mektige departementet for økonomi, handel og industri).

Den nye regjeringen vil ikke bare måtte bedre livskvaliteten i Japan, men også sette et viktig eksempel for utviklingslandene. Japan må hjelpe disse landene i deres arbeid for økonomisk vekst ved å dele sine erfaringer og teknologier: noe statsminister Hatoyama bekreftet i København da han kunngjorde finansiell assistanse til utviklingslandene.

Dette finansielle løftet, så vel som Japans forpliktelse til en utslippsreduksjon av karbon på 25 % i København-avtalen, er imidlertid ”under forutsetning av etablering av en rettferdig og effektiv internasjonal ramme der alle viktige økonomier deltar og av en avtale av de økonomiene om ambisiøse mål.” Tilsynelatende ganske strengt, men denne forutsetningen gir tilstrekkelig bevegelsesfrihet til praktiske tilnærminger om nødvendig.

© Reuters/Toshiyuki Aizawa

Japans historie er nok forklaring for landets mange tiår gamle arbeid for kjernefysisk ikke-spredning og global kjernefysisk nedrustning. Landet har en politikk med ikke-besittelse, ikke-produksjon, og ikke-innføring av kjernefysiske våpen. På toppmøtet om kjernefysisk ikke-spredning og kjernefysisk nedrustning i FNs sikkerhetsråd i september 2009, slo statsminister Hatoyama fast Japans hensikt om å ta ledelsen i ødeleggelse av kjernefysiske våpen. Ikke overraskende refererte et av ”aksjonspunktene” til Nord-Korea.

Mens Japan og resten av verden er bekymret med hensyn til Nord-Koreas kjernefysiske utvikling, har Japan enda en sak knyttet til Nord-Korea. I 2002 innrømmet Nord-Korea å ha bortført japanske borgere på 1970- og 1980-tallet. Japan erklærte at det kunne ikke bli noen normalisering av forbindelsene mellom Japan og Nord-Korea hvis ikke denne saken ble løst og knyttet til spørsmålet om sekspartiforhandlingene. Selv om det er vanskelig, kan den nye regjeringen måtte skille disse to sakene hvis den ønsker å klare å ta ledelsen i å bidra til å fjerne kjernefysiske våpen.

Hittil viser regjeringens resultatoversikt en resolusjon om kjernefysisk nedrustning, lagt frem av Japan sammen med rekordstore 87 medsponsorer, og vedtatt av FN tidlig i desember med en overveldende majoritet på 171 mot bare to nei-stemmer og åtte blanke.

Den nye regjeringens neste skritt vil være å utnytte feiringen av Japans anneksjon av Korea-halvøya for å styrke landets forbindelse med Sør-Korea. Disse diskusjonene med Sør-Korea vil ikke være lette: det er imidlertid behov for felles innsats for å finne en vei videre vedrørende nord-koreansk, kjernefysisk utvikling og Sør-Koreas innflytelse vil være avgjørende.

Den nye regjeringens vilje til å kaste lys over de såkalte hemmelige avtalene som tillot hemmelige stopp av amerikanske skip og fly med kjernefysiske våpen i Japan er også positivt. For et land som hadde forpliktet seg til en politikk som ikke tillot dette, er denne etterforskningen et logisk skritt.

© Reuters/Yuriko Nakao

Et element som ikke har endret seg med den nye regjeringen er konseptet om et øst-asiatisk samfunn, som danner sentrum i Japans Asia-diplomati. Statsminister Hatoyama ser på det øst-asiatiske samfunnet som en forlengelse av det eksisterende, samlete samarbeidet, og har åpenbart til hensikt å legge enda større vekt på Asia. Japan vil arbeide for å lede integreringen av asiatiske land i et felles marked. Visjonen er å styrke samarbeidet på slike felt som energi, miljø og kulturutveksling, og spesielt finans, handel og økonomi.

En rekke regionale organisasjoner og mekanismer har allerede dukket opp, ført sammen av overlappende agendaer og prinsippet om ”først foretning, deretter politikk”. Men for å lykkes med å forme et øst-asiatisk samfunn, er det noen spørsmål som må besvares. Hva vil det øst-asiatiske samfunnet gi som eksisterende organisasjoner og mekanismer ikke kan? Hvilke organisasjoner eller mekanismer vil dette samfunnet grunnlegges på, gitt at China har en annen forståelse av markedets sammensetning? (For tiden fremmer China ASEAN pluss 3 (ASEAN pluss China, Sør-Korea, Japan), mens Japan forfekter en ny mekanisme, det øst-asiatiske toppmøtet, som består av ASEAN pluss 3 pluss India, New Zealand og Australia). Til slutt, og viktigst, vil USA bli vurdert som et fremtidig medlem?

Statsminister Hatoyamas entusiasme for det øst-asiatiske samfunnet synes å komme fra hans planer om å vise japansk lederskap i Asia og å gå bort fra en Amerika-sentrert utenrikspolitikk. Den nye regjeringens gjentatte referanser til Asia og det øst-asiatiske samfunnet indikerer at den ønsker å utvide sine utenrikspolitiske muligheter ved å styrke forbindelsene utover sine tette bånd med USA. Men Hatoyama vet at det øst-asiatiske samfunnet er en langsiktig ambisjon og at entusiasmen for det utenfor Japan er noe begrenset, særlig hvis det blir sett på som et redskap for en fremtidig regional sikkerhetsarkitektur.

Mens tiden ennå ikke er moden for beslutning, er diskusjonen om det fremtidige innholdet i USA-Japan-alliansen allerede i full gang. Den gjensidige sikkerhetstraktaten mellom USA og Japan er anerkjent gjennom hele Asia-Stillehavet-regionen for sin stabiliserende effekt. Traktatens 50-årsjubileum, som ble feiret i midten av januar, kom imidlertid samtidig som friksjonene mellom Japans nye regjering og USA, utløst av DPJs løfte til befolkningen på Okinawa om nok en gang ta opp temaet om omstillingen av de amerikanske styrkene i Japan.

Selv om disse friksjonene ikke bør overses, synes det for tidlig å anta en mangel på forpliktelse til alliansen. Den nye regjeringens beslutning om å skifte retning til en mer Asia-sentrert utenrikspolitikk bør imidlertid ikke bli undervurdert. For den nye regjeringen dreier ikke dette seg om å velge mellom Asia eller USA, men å utvide sin manøvreringsramme.

© Reuters/Yuriko Nakao

Det som land er opptatt av internt får vanligvis lite oppmerksomhet utenfor egne grenser; all politikk er imidlertid, som det blir sagt, lokal. DPJs valgmanifest bekrefter dette, og, nå når de er valgt, setter de Japans interne utfordringer øverst på agendaen.

Blant disse er det å ta tak i et system som lar byråkrater ta ledelse i politikken. DPJ har allerede foretatt noen korrigeringer som viste deres vilje til å endre dette. Andre utfordringer inkluderer en befolkning som raskt blir gammel, synkende fødselsrater, økende kostnader innen helsevesenet, et usikkert pensjonssystem og lokalsamfunn som er avhengig av trillioner av yen fra regjeringen til infrastrukturprosjekter.

Tradisjonen med enorme, offentlige utgifter har gitt en japansk nasjonalgjeld som er en av de største i den utviklede verden. Hvorvidt den nye regjeringen kan regulere en forventet svikt i skatteinntektene med en på samme måte enorm økonomisk stimulanspakke gjenstår å se. Innenriks er spørsmålet hvor mye tid velgerne vil gi den nye regjeringen for å løse disse problemene. Det neste valget i overhuset skal holdes i juli 2010. Når den tid kommer kan det være vanskelig å ikke bli holdt ansvarlig for situasjonen, selv om mesteparten av den har utviklet seg over 50 år. I tillegg er det tegn som tyder på at DPJs finansieringsskandaler bryter ned velgernes støtte.

Med alle disse innenriksproblemene, hvor mye tid, styrke og ressurser kan brukes på internasjonale utfordringer, der det som er nevnt over bare utgjør en brøkdel?

Dette vil avhenge av hvor godt Japans trege økonomi kan bli styrket på ny. Dette er hovedgrunnlaget for å utøve innflytelse. I Asia setter det forholdet til China – og Chinas økende makt – på Japans agenda. Poenget er ikke å vinne et race mot China, men å dra nytte av områder der de utfyller hverandre.

Japans økonomi er svært avhengig av ekstern etterspørsel. DPJ har derfor nylig innført en økonomisk strategi som ikke bare understreker behovet for å stimulere innenriksvekst, men også identifiserer potensialet for fremtidig, regionalt samarbeid. Japans asiatiske naboer er store markeder, og, ettersom deres ulike økonomier er svært forskjellige fra hverandre, kan dette friste dem til å dra gjensidig fordel av individuell styrke og forsterke samarbeidet.

Virkningene av statsminister Hatoyamas agenda vil spre seg til sikkerhetsspørsmål, både langsiktige og dagens. Dette er særlig viktig for et land som i hovedsak definerer sin rolle innen internasjonal sikkerhet gjennom sin bruk av et stort budsjett for offisiell utviklingshjelp (ODA) til styring, rekonstruksjon, kapasitetsbygging, og humanitær hjelp.

Dette ODA har allerede oppnådd betydelige resultater i Afghanistan. Etter at Taliban ble fortrengt har Japan spilt en viktig rolle i gjenoppbyggingen av det krigsherjede landet. Landets siste hjelpepakke, som ble kunngjort i november, stiller til rådighet €5 milliarder over de neste fem år, og skal fokusere på nasjonsbygging innen sikkerhet og levebrød.

Det vil bli lagt vekt på det nasjonale politiet og reintegrering av tidligere krigere ved å gi yrkestrening. Det vil også støtte jordbruk, landbruksutvikling, utdanning, helse og andre basisbehov. Ettersom denne hjelpepakken også passer for Pakistan, viser den Japans mål om å fremme Afghanistans stabilitet gjennom en regional tilnærming.

En gjenoppliving av den japanske økonomien er derfor helt nødvendig ikke bare av innenriksårsaker. Verden, og spesielt Japans naboer, har hørt Japans nye regjering sette tonen og fremdriften annerledes. De vil overvåke fremgangen i det ”nye Japan” nøye.

Som statsminister Hatoyama pekte på gir DPJs valgskredseier en stor byrde. Den nye regjeringens beslutning om å transformere er allestedsnærværende; den japanske befolkningen og det internasjonale samfunnet vil imidlertid se etter bevis på at transformasjon også betyr forbedringer.

Oppmerksom på Japans overdrevne avhengighet av ekstern etterspørsel innførte DPJ nylig en økonomisk strategi som ikke bare understreker behovet for å stimulere innenriks vekst, men også identifiserer potensialet for fremtidig, regionalt samarbeid. Japans asiatiske naboer kan tilby store markeder, og ettersom deres forskjellige økonomier er svært forskjellige fra hverandre, kan dette invitere dem til å dra gjensidig fordel av individuell styrke og forsterket samarbeid.

Virkningene av statsminister Hatoyamas agenda vil spre seg til sikkerhetsspørsmål, både langsiktige og dagens. Dette er særlig viktig for et land som definerer sin rolle innen internasjonal sikkerhet gjennom sin bruk av et stort budsjett for offisiell utviklingshjelp til styring, rekonstruksjon, kapasitetsbygging, og humanitær hjelp. Å få Japans økonomiske hus i orden er derfor ikke bare helt nødvendig av innenriksårsaker.

Verden, og spesielt Japans naboer, har blitt oppmerksomme på at Japans nye regjering har satt tonen og støtet annerledes. De vil overvåke fremgangen i det nye Japan nøye. Som statsminister Hatoyama pekte på gir DPJs valgskredseier en stor byrde. Den nye regjeringens beslutning om å transformere er allestedsnærværende; den skylder imidlertid den japanske befolkningen og det internasjonale samfunnet bærekraftig bevis på at ting begynner å bli bedre enn de var tidligere.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink