SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

China og Vesten: tastaturkonflikter?

Get the Flash Player to see this player.

Denne videoen er ITN/Reuters copyrighted bibliotekmateriale lisensiert av NATO og kan bare brukes i en ny produksjon med copyrightholderens tillatelse.

Både Vesten og China har understreket betydningen av internett - på forskjellige måter. Her ser vi på hvordan det er i ferd med å bli sentrum for internettangrep mellom de to og innsatsen på begge sider for å oppgradere sitt forsvar.

 Undertitler: / Av

Internett er i hjertet av vår nye, globaliserte verden.

Det gir mange positive muligheter,

men sees også på som en kilde til nye trusler.

Bekymringer med hensyn til disse truslene har blitt uttrykt på høyeste nivåer.

Det er klart at denne internettrusselen er en svært alvorlig, økonomisk

og nasjonal sikkerhetsutfordring for vårt land.

Og vi er ikke så forberedt som vi burde være.

Og internettangrep er et utmerket eksempel

fordi man kan forårsake ødeleggende virkninger

på økonomi og strukturer i et land

uten at en eneste soldat krysser grensen.

Uten å avfyre ett eneste skudd.

Vesten og China anklager hverandre

for å være kilden til internettangrep,

og hevder å ha vært ofre for disse angrepene.

Er vi midt i en ny kald internettkrig?

En kald krig ... jeg er litt bekymret over å si det,

men det er definitivt mye mistro på begge sdier.

China har gjort planlegging og investering i internettkapasitet til en prioritert oppgave.

China har mange planer om å videreutvikle

en slags uavhengig internettkapasitet

og på en måte adskille den fra amerikanske servere.

Selv om angrep hittil har vært fokusert på finansielle eller politiske mål,

er det bånd til det militære som forårsaker bekymring.

Vår teknologiske fordel er en nøkkel til Amerikas militære dominans.

Men våre nettverk er under konstante angrep.

I dagens verden kan terrorhandlinger komme

ikke bare fra ekstremister i selvmordsvester,

men fra noen få trykk på tastaturet på PCen:

et masseødeleggelsesvåpen.

Militært og når det gjelder sikkerhetsspørsmål, det er et viktig element.

Hver side har indikert at den er bekymret,

at den er involvert i selvbeskyttelse

i forsvar av sine egne nettverk,

sin egen teknologiinfrastruktur,

sin egen informasjonsinfrastruktur.

Hver side har hundretusener

tjenestemenn, militært personell, som er involvert i dette.

Internettkrig, ja, dette trekket er absolutt veldig fremtredende

i Chinas militære tenkning: du må ta fienden på hans svakeste punkt.

IT og informatikk er definitivt et av disse svake punktene,

myke underliv, i de amerikanske, væpnede styrker.

Begge sider anskaffer seg det mest avanserte utstyret

og rekrutterer det beste personellet.

Selv i USA vet jeg at en av de ledende

eksperter på informasjonsteknologisikkerhet

er en en tidliger hacker som selv har fortalt hva han har gjort.

Kineserne har investert massivt i internettkrigføringsavdelinger,

i ny programvare og utstyr,

og jeg tror at de virkelig har gjort mer fremgang enn vi forventet.

Det er ikke overraskende at Chinas oppfatning av det som skjer på internett

er forskjellig fra vestlige standpunkter.

Xinghui Zhang er Brussels byråsjef

for avisen China Youth Daily.

Jeg husker at den kinesiske regjeringen klart kunngjorde

at den var imot enhver form for internettangrep.

Det er allerede en lov, hvis noen utfører et internettangrep

vil vedkommende bli straffet ved lov.

Og China ser på sin egen internettvekst langt mer åpent

enn man gjør i Vesten.

Jeg tror den kinesiske regjeringen alltid ønsker velkommen og oppmuntrer

utviklingen av internettindustrien i China.

Vi ønsker også velkommen et mer åpent internett.

Vi ønsker også velkommen mer tilgang til informasjonen.

Noen høyprofilerte saker nylig

som fokuserte på internett i China

kom som følge av Googles trussel om å forlate landet etter at gmail-kontoer

til menneskerettighetsaktivister ble rapportert hacket.

Når det gjelder Google er det en spesiell sak.

Saken er at Google ikke kan tjene penger i China.

Det er ... nesten, nesten en fiasko

i konkurransen med kinesiske konkurrenter.

I China har flere til hensikt å se på det som en forretningsstrategi

for å gjøre det viden kjent i China.

Etter at Google kunngjorde sin mulige utgangsstrategi i China,

selv i enkelte bondesamfunn

har de aldri visst hva Google er.

De prøvde å finne informasjon på en webside, om hva Google er,

hvorfor de gjør dette?

Så kanskje dette er en stor

eller god forretningskampanje for Google i China.

Men til tross for at kineserne nekter, finner observatører det vanskelig

å forstå at enkelte av angrepene finner sted

uten at regjeringen er involvert.

Jeg har virkelig ikke til hensikt å kjøpe denne type argument

om at den kinesiske regjeringen ikke er involvert.

Grensen mellom regjeringen og den korporative verden,

eller selv den sivile verden, er alltid veldig mørk og dyster.

Mange protagonister og mange aktører er lokalisert

innenfor universitetene, innenfor private selskaper,

med noen bånd til regjeringsorganer.

For China er Vesten for raske til å peke på ikke bare internettrusler,

men også hvordan China lar sin egen befolkning få tilgang til internett.

De vestlige landene mener at den kinesiske regjeringen,

hvis de gjøre noe, selv regulering,

eller rettleder noe for internett,

sier de alltid: Å, dette er sensur.

Jeg tror det er en stor uenighet mellom China

og landene i Vesten.

Men fra kinesisk synspunkt må vi gjøre noe reguleringsarbeid.

For eksempel må vi stoppe alle disse sexwebsidene

fordi de har en negativ innflytelse på ungdommen.

Og vi stopper også de websidene

som prøver å organisere terrorhandlinger.

Selv om internett daglig er nyttig for oss alle,

er det et viktig gap at det ennå ikke er noen internasjonal avtale

for hvordan det kan brukes.

Det kan ha nådd det punktet at alle berørte parter må gjøre noe med det.

Kanskje en internasjonal gruppe kan fokusere på,

sette opp regler,

universelt akseptert, for informasjonsflyten på internett.

Jeg tror at tiden er moden til å begynne å ta opp dette

som en forsvars- og sikkerhetssak med høy prioritet hos alle parter.

Og det betyr også å ta det opp nesten

som en tradisjonell rustningskontrollsak.

Hvorfor ikke engasjere oss i å prøve å utvikle en dialog

og utvikle en væremåte eller traktat for å ruste ned,

å kontrollere dette elementet

som jeg tror er et høyrisikoelement for alle parter.

Internett er i hjertet av vår nye, globaliserte verden.

Det gir mange positive muligheter,

men sees også på som en kilde til nye trusler.

Bekymringer med hensyn til disse truslene har blitt uttrykt på høyeste nivåer.

Det er klart at denne internettrusselen er en svært alvorlig, økonomisk

og nasjonal sikkerhetsutfordring for vårt land.

Og vi er ikke så forberedt som vi burde være.

Og internettangrep er et utmerket eksempel

fordi man kan forårsake ødeleggende virkninger

på økonomi og strukturer i et land

uten at en eneste soldat krysser grensen.

Uten å avfyre ett eneste skudd.

Vesten og China anklager hverandre

for å være kilden til internettangrep,

og hevder å ha vært ofre for disse angrepene.

Er vi midt i en ny kald internettkrig?

En kald krig ... jeg er litt bekymret over å si det,

men det er definitivt mye mistro på begge sdier.

China har gjort planlegging og investering i internettkapasitet til en prioritert oppgave.

China har mange planer om å videreutvikle

en slags uavhengig internettkapasitet

og på en måte adskille den fra amerikanske servere.

Selv om angrep hittil har vært fokusert på finansielle eller politiske mål,

er det bånd til det militære som forårsaker bekymring.

Vår teknologiske fordel er en nøkkel til Amerikas militære dominans.

Men våre nettverk er under konstante angrep.

I dagens verden kan terrorhandlinger komme

ikke bare fra ekstremister i selvmordsvester,

men fra noen få trykk på tastaturet på PCen:

et masseødeleggelsesvåpen.

Militært og når det gjelder sikkerhetsspørsmål, det er et viktig element.

Hver side har indikert at den er bekymret,

at den er involvert i selvbeskyttelse

i forsvar av sine egne nettverk,

sin egen teknologiinfrastruktur,

sin egen informasjonsinfrastruktur.

Hver side har hundretusener

tjenestemenn, militært personell, som er involvert i dette.

Internettkrig, ja, dette trekket er absolutt veldig fremtredende

i Chinas militære tenkning: du må ta fienden på hans svakeste punkt.

IT og informatikk er definitivt et av disse svake punktene,

myke underliv, i de amerikanske, væpnede styrker.

Begge sider anskaffer seg det mest avanserte utstyret

og rekrutterer det beste personellet.

Selv i USA vet jeg at en av de ledende

eksperter på informasjonsteknologisikkerhet

er en en tidliger hacker som selv har fortalt hva han har gjort.

Kineserne har investert massivt i internettkrigføringsavdelinger,

i ny programvare og utstyr,

og jeg tror at de virkelig har gjort mer fremgang enn vi forventet.

Det er ikke overraskende at Chinas oppfatning av det som skjer på internett

er forskjellig fra vestlige standpunkter.

Xinghui Zhang er Brussels byråsjef

for avisen China Youth Daily.

Jeg husker at den kinesiske regjeringen klart kunngjorde

at den var imot enhver form for internettangrep.

Det er allerede en lov, hvis noen utfører et internettangrep

vil vedkommende bli straffet ved lov.

Og China ser på sin egen internettvekst langt mer åpent

enn man gjør i Vesten.

Jeg tror den kinesiske regjeringen alltid ønsker velkommen og oppmuntrer

utviklingen av internettindustrien i China.

Vi ønsker også velkommen et mer åpent internett.

Vi ønsker også velkommen mer tilgang til informasjonen.

Noen høyprofilerte saker nylig

som fokuserte på internett i China

kom som følge av Googles trussel om å forlate landet etter at gmail-kontoer

til menneskerettighetsaktivister ble rapportert hacket.

Når det gjelder Google er det en spesiell sak.

Saken er at Google ikke kan tjene penger i China.

Det er ... nesten, nesten en fiasko

i konkurransen med kinesiske konkurrenter.

I China har flere til hensikt å se på det som en forretningsstrategi

for å gjøre det viden kjent i China.

Etter at Google kunngjorde sin mulige utgangsstrategi i China,

selv i enkelte bondesamfunn

har de aldri visst hva Google er.

De prøvde å finne informasjon på en webside, om hva Google er,

hvorfor de gjør dette?

Så kanskje dette er en stor

eller god forretningskampanje for Google i China.

Men til tross for at kineserne nekter, finner observatører det vanskelig

å forstå at enkelte av angrepene finner sted

uten at regjeringen er involvert.

Jeg har virkelig ikke til hensikt å kjøpe denne type argument

om at den kinesiske regjeringen ikke er involvert.

Grensen mellom regjeringen og den korporative verden,

eller selv den sivile verden, er alltid veldig mørk og dyster.

Mange protagonister og mange aktører er lokalisert

innenfor universitetene, innenfor private selskaper,

med noen bånd til regjeringsorganer.

For China er Vesten for raske til å peke på ikke bare internettrusler,

men også hvordan China lar sin egen befolkning få tilgang til internett.

De vestlige landene mener at den kinesiske regjeringen,

hvis de gjøre noe, selv regulering,

eller rettleder noe for internett,

sier de alltid: Å, dette er sensur.

Jeg tror det er en stor uenighet mellom China

og landene i Vesten.

Men fra kinesisk synspunkt må vi gjøre noe reguleringsarbeid.

For eksempel må vi stoppe alle disse sexwebsidene

fordi de har en negativ innflytelse på ungdommen.

Og vi stopper også de websidene

som prøver å organisere terrorhandlinger.

Selv om internett daglig er nyttig for oss alle,

er det et viktig gap at det ennå ikke er noen internasjonal avtale

for hvordan det kan brukes.

Det kan ha nådd det punktet at alle berørte parter må gjøre noe med det.

Kanskje en internasjonal gruppe kan fokusere på,

sette opp regler,

universelt akseptert, for informasjonsflyten på internett.

Jeg tror at tiden er moden til å begynne å ta opp dette

som en forsvars- og sikkerhetssak med høy prioritet hos alle parter.

Og det betyr også å ta det opp nesten

som en tradisjonell rustningskontrollsak.

Hvorfor ikke engasjere oss i å prøve å utvikle en dialog

og utvikle en væremåte eller traktat for å ruste ned,

å kontrollere dette elementet

som jeg tror er et høyrisikoelement for alle parter.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink