SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Sentral-Asia: der makt, politikk og økonomi kolliderer

Til tross for at det er store eller mer eksplosive, asiatiske land som ofte dominerer overskriftene, er det nå en økende interesse for de sentral-asiatiske landenes stadig viktigere ressurser, beliggenhet og troskapsallianser. Regionalekspert dr. Tamara Makarenko deler sine meninger om hvordan denne interessen har utviklet seg.

© Reuters/Sergei Karpukhin

I en stadig mer energisulten verden tiltrekker Sentral-Asias ressurser seg stadig mer interesse

Etter å ha vært involvert i Sentral-Asia siden 1998 på både et akademisk og profesjonelt nivå, har jeg konkludert med at regionen gir uttømmende eksempelstudier om hvordan forbindelser mellom internasjonale interesser, den legitime økonomien, kriminalitet og politisk vold kolliderer og/eller smelter sammen.

Dette synspunktet var opprinnelig et resultat av min akademiske forskning på sammenhengen mellom kriminalitet og terror – som førte til den slutningen i 2000 at Usbekistans islamske bevegelse fikk drivkraft fordi Juma Namanganiy var i stand til å spinne (fasaden av) legitim forretningsvirksomhet med narkotikahandel.

Eksempler utviklet seg til mer sofistikerte operasjoner gjennom årene ettersom forretningsvirksomhet, kriminelle og politiske interesser i økende grad smeltet sammen. For eksempel antyder bevismateriale i Kirgisistan at selv om viktige, økonomiske sektorer ofte er flettet sammen med illegale aktiviteter, får de carte blanche tilgang til banksystemet og tiltrekker seg utenlandske investeringer.

I stedet for å ta opp demokratiske idealer som har vestlig støtte og markedsmekanismer som de selvsagte måtene som kan føre til økonomisk vekst og politisk stabilitet, har Sentral-Asia funnet sin utvikling begrenset av makt som er samlet av autoritære regimer, oligarker og kriminelle nettverk.

Dessuten, til tross for regelmessige formaninger til regionen for deres mangel på demokratisk fremgang eller at de ikke har vært i stand til å etablere kontroll over kriminalitet og økende ekstremisme, gjør handlingene til eksterne aktører at det autokratiske styresett og korrupsjonen fortsetter, noe som igjen fører til et klima med økonomisk, politisk og sosial ustabilitet.

Sentral-Asia er del av flere kamper som innimellom fører til at eksterne aktører konkurrerer om oppmerksomhet og til slutt om tilgang til ressursene

Geoøkonomier slik som den nye geopolitikken

Historisk sett har Sentral-Asia blitt referert til innen sammenhengen av dets posisjon i veiskillet mellom øst og vest, tett mellom keiserdømmer og på grensene til soner med konflikt og usikkerhet (f eks Afghanistan, Chinas Xinjiang-provins, og Iran). Selv om regionen stort sett ble oversett gjennom hele den kalde krigen, ble dens vitalitet og betydning raskt gjenoppdaget.

Sentral-Asia blir stadig sett på som en viktig interessent i det kaspiske energispillet, en rørledning til kinesisk energisikkerhet, en lekeplass for russisk maktpolitikk, og et transittområde for kriminell aktivitet og religiøs glød som spilles ut til det ekstreme i Afghanistan.

Med disse regionale realitetene, er Sentral-Asia del av flere kamper som innimellom fører til at eksterne aktører konkurrerer om oppmerksomhet og til slutt om tilgang til ressursene. Konkurransen om kontroll over regionale ressurser blir ofte synliggjort i bilaterale og multilaterale økonomiske og militære avtaler som forhandles frem med de sentral-asiatiske statene.

Selv om det ikke er noen illusjon om at eksterne stater er i en posisjon til å diktere engasjementsbetingelser, har regionale eliter innsett at de kan påvirke konkurrerende interesser til egen (ofte personlig) fordel. Som følge av det blir slike konsepter som rettssikkerhet, korporativ styring, og åpenhet i forretningsoperasjoner ofte sett på som noe som kan ofres i nasjonalinteressen.

Maktpolitiske spill er ikke lenger isolert til bare statshandlinger, men omfatter statenes evne til å bruke kommersielle interesser og omgå kriminell kontroll over økonomiske områder, uten å skape større kortsiktig ustabilitet. Ved å isolere aktivitetene til China, Russland og USA, kan det hevdes at – ved å gjøre det – har hvert av disse landene bidratt til å bevare status quo i de sentral-asiatiske republikkene. Tilgang til ressurser og infrastruktur har blitt prioritert som myke maktredskaper gjennom hvilke de oppfattes å være i stand til å i stor grad øke sin regionale innflytelse.

Chinas utvidede Afrika-strategi

Etter å ha vært involvert i regionen siden 1990-årene er den kinesiske strategien i Sentral-Asia uten tvil mangefasettert. En nøkkeldriver for Chinas politikk i regionen synes imidlertid å være et speilbilde av landets Afrika-politikk. Med andre ord, China øker sin regionale tilstedeværelse jevnt gjennom anskaffelse av eierinteresser innen infrastruktur og energi, og ved å sørge for lån ”uten forpliktelser”. For eksempel sa Beijing seg nylig enig i å gi Astana US$ 100 milliarder i lån som skal brukes kun til utvikling av olje- og gassindustrien: trolig et skritt for å utvide sine energibånd i regionen.

Selv om flere bilaterale avtaler har blitt fullført mellom Beijing og respektive Dushanbe, Tasjkent, Almaty og Bisjkek, og Beijing har fått en balansert posisjon i forhold til Russland i Shanghai samarbeidsråd, har dets sterkeste fotfeste blitt oppnådd gjennom en nøye målrettet investeringsstrategi. Dette er åpenbart i Tadsjikistan, der kineserne deltar i aluminiumsindustrien, og i Kasakhstan, der det er blitt underskrevet viktige, kommersielle avtaler med KazMunaiGaz og Kazatomprom. Europa har begynt å merke seg Chinas investeringsmønstre med bekymring , kinesiske utenlandske direkteinvesteringer og langsiktige lån som tilsvarer rundt US$ 13 milliarder i regionen.

© Reuters/POOL New

Ledere fra landene i Shanghai samarbeidsorganisasjon (SCO) på et SCO-møte

Russlands oligarkmaktspill

Russland har også lyktes med å håndtere bruken av den kommersielle sfære for å konsolidere landets innflytelse og makt i Sentral-Asia. Dette har vært særlig tydelig i Kasakhstan – kanskje Russlands eneste direkte forbindelse til de andre republikkene. Russland har gjort sine første inntog i det kasakhstanske bankvesen gjennom statseide banker – både gjennom direkte og indirekte anskaffelser av aksjer. I teorien vil denne politikken gi Moskva anledning til å øve innflytelse på den kasakhstanske økonomien gjennom å kontrollere tilgang til lån, og beslutninger om forretningsjeld.

Vnesheconombank ga for eksempel Astana et lån på US$ 3, milliarder som kun skal brukes for å kjøpe russiske varer. Det er også trolig at Kazakh BTA Bank vil følge en restruktureringsvei som involverer et mulig salg til Russlands Sberbank.

Til tross for et fokus på å få kontroll over finansmarkedet, får Russland også innflytelse på energi- og gruvesektorene. Selskaper inkludert Polyus Gold og Polymetal har fått vesentlig innflytelse over gull- og kobberlagrene; og LUKoil fortsetter å utvide sin tilstedeværelse. For eksempel tilbød Moskva kapital i en krisetid for å sikre at LUKoil kunne kjøpe BPs eierandeler i det kaspiske rørledningskonsortiumsprosjektet. Det er også verdt å nevne at LUKoil ble invitert til å sitte i Kasakhstans utenlandsinvesteringsråd i 2003 av president Nursultan Nazarbajev.

Både China og Russland, som følger kommersielle strategier for å få innflytelse i regionen, har av vanvare bidratt til å sikre dagens politiske status quo. Undersøkelser av forskjellige foretningssavtaler som har inkludert kinesiske eller russiske interesser, har bekreftet at i mange tilfeller vurderes rettssikkerhet, korporativ styring, og åpenhet om begunstiget eierskap å være en luksus og således unødvendig. Statlig engasjement i kommersielle transaksjoner har således lite å gjøre med å bidra til etablering av bærekraftig, økonomisk vekst. Faktisk har flere kommersielle transaksjoner bare virket for å bevare ”skyggestaten”, og således sikre at inntektsgenerasjonen ikke er bundet til økonomisk utvikling, men å sikre regimets overlevelse.

Amerikansk fokus på sikkerhetsprioriteter

Ulikt China og Russland, hvis engasjement i Sentral-Asia ikke har vært begrenset av eller drevet av sikkerhetsvurderinger, har mye av det amerikanske engasjementet i regionen etter 11. september vært fokusert på å sikre og håndtere avtaler om militære baser. Det er i disse kommersielle avtalene at USA har kopiert Chinas og Russlands handlinger – omgått markedsmekanismene som elskes i Vesten for å sikre sine egne, nasjonale prioriteter.

Eksemplet Manas-basen i Kirgisistan er et veldokumentert kasus. I 2005 initierte FBI en undersøkelse som avdekket underslag av millioner av dollar fra brennstoffkontrakter som Pentagon hadde gitt til selskaper kontrollert av den daværende presidents sønn og svigersønn. Denne trenden bare fortsatte etter at Bakjev erstattet Akajev, med lukrative brennstoffkontrakter som nå går til selskaper som angivelig kontrolleres av sønnen til den nåværende presidenten. Ikke bare betalte USA en høy, økonomisk pris for å sikre tilgang (kommersielle avtaler kombinert med øket hjelp), men noen anklaget også Washington for å snu et blindt øye til de mange rapporterte avvikene knyttet til de siste presidentvalgene i Kirgisistan.

Sentral-Asias økede betydning etter 11. september har skapt en endret realitet

Geoøkonomiske maktspill og sentral-asiatisk sikkerhet

Sikkerhet i Sentral-Asia har ganske enkelt falt under rubrikken geopolitikk, territorielt brukt som en scene der eksterne aktører kunne engasjere seg i maktpolitiske spill. Regionens økede betydning etter 11. september har skapt en endret realitet; men en der de grunnleggende spillene ikke har blitt endret, bare måtene som de spilles på. Selv om den umiddelbare innflytelse av denne lille dreiningen i innhold ikke er åpenbar, er det en fare i at å bygge et økonomisk korthus vil bidra til at Sentral-Asia vil være i en posisjon til å berøre regional ustabilitet mer direkte.

Dr Tamara Makarenko

Fremveksten av legitime forretningsinteresser og investeringsmuligheter vil uten tvil fortsette å bidra til en eller annen form for omfattende, økonomisk stabilitet, slik det har skjedd gjennom hele Sentral-Asia etter uavhengigheten. Uansett, samtidig blir dette kommersielle miljøet bygget på et ustabilt grunnlag – et som er belagt med korrupsjon, konkurrerende politiske interesser, sivil uro og skuffelse, og kriminelt forårsaket ustabilitet. Rikdom er fortsatt de innflytelsesrikes domene, kapital blir fortsatt sendt til kontoer utenlands (som ofte gjør flytting av ulovlige penger lettere), og det sivile samfunnet får overlatt oppgaven med å se på interne og eksterne politiske aktører forfølger en selvmotsigende politikk.

Så lenge USA, Russland og China fortsetter å spille geoøkonomiske spill i regionen, vil det fortsatt være tilsynelatende stabilitet. Det er i deres interesser å sikre at dette fortsetter. Men, man må stille spørsmål ved om denne politikken kan fortsette, og innse at enhver liten tilbaketrekking av interesser – uansett årsak – kan være katalysatoren som fører regionen tilbake til mer åpen ustabilitet.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink