NATO Nytt 2009
Utgave 5: Terrorister og organisert kriminalitet: bare forretninger?
Utgave 6: Hvordan må NATO endres? (Del 1 og 2)
Denne utgaven:
Asias kommende rolle
I neste utgave Maritim sikkerhet: synk eller svøm?
 Videoer
 RSS
 Abonner
Alle arkiver - Plan
SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
© - Om
  
Asias kommende rolle
Det kan hevdes at det kontinent som har forandret seg mest i det 21. århundre er Asia. Med økende vekst, befolkning og blomstrende økonomier, ville det ikke vart lenge før disse gikk oppover sikkerhetsagendaen. Her ser vi på et utvalg av hva disse kan være - fra Chinas rolle i å håndtere klimaendring til Sentral-Asias betydning innen regional stabilitet.

China: nasjonale interesser, globale interesser?

Er Chinas militære styrker en viktig del av landets økonomiske drivkraft? Vi ser på hva Chinas økende, globale interesser betyr for landets væpnede styrker, dets økonomi og dets utenrikspartnere.

Get the Flash Player to see this player.

 Undertitler: / Av

Denne videoen er ITN/Reuters copyrighted bibliotekmateriale lisensiert av NATO og den kan bare brukes i en ny produksjon med copyrightholderens tillatelse.

Både Vesten og China klager over økede internettangrep. Her ser vi på hvordan begge sider oppgraderer sitt forsvar.
Hvor seriøs er China i sin håndtering av klimaendring? Er landets industrielle utvikling eller miljøhandling viktigst? Denne videoen ser på begge sider av Chinas stilling.
Kjernefysiske missiltester, massive militærparader og mye mer: noe av Asias sikkerhetsutvikling gir bilder liv. Her er noen av de beste.
David Snowdon fra Business Monitor International ser på hvordan Chinas økende økonomiske aktivitet er uløselig knyttet til sin sikkerhetsutsikt.
Mange av NATOs nye partnere kommer fra eller rundt Asia. Michito Tsuruoka ser på hvordan hver side ser på arrangementet - og hvilken nytte de begge har.
Markerte slutten på mer enn 50 år under ledelse av Det liberale, demokratiske parti i fjor fødselen av et nytt Japan? Birgit Hütten vurderer hvor mye endring landet virkelig vil oppleve.
Til tross for at andre asiatiske regioner ofte dominerer overskriftene, er det nå en økende interesse for de sentral-asiatiske landenes stadig viktigere ressurser, beliggenhet og troskapsavtaler.

Når man dekker Asia er det sjelden det er for lite å si. En region som omfatter en ukontrollerbar atomstat, den andre og tredje største økonomien i verden, den største globale befolkning – listen bare fortsetter.

Og det synes nå klart at selv transatlantiske spørsmål på innviklet måte er bundet til det som skjer i Asia. Hvis du må overbevises, bare spør folk fra klimaendringsforkjempere til bankfolk på Wall street.

Med en ironiens vri, akkurat i det verdens øyne i økende grad fokuserer på Asia (og spesielt China), ser asiatiske øyne i økende grad innover på interne saker. I for eksempel Japan er det den nye regjeringens interne partiproblemer som for tiden dominerer overskriftene.

På samme måte ville det i China være feil å tenke at eksterne saker, slik som de amerikanske våpensalgene til Taiwan, ergrer mannen i gaten.

En avstemning på nettet før Folkets nasjonalkongress (Chinas parlament) i mars spurte kinesiske borgere hvilke temaer som burde diskuteres. Høyt opp på listen var ikke slike spørsmål som Taiwan eller Dalai Lama, men heller korrupsjon, inntektsulikheter og boligpriser som skyter i været.

Det er fordi i China er i realiteten all politikk lokal, for å omskrive et amerikansk sitat. I dette nummeret ser vi på hvordan landets holdning til omverdenen ofte dikteres av innenriksbehov. Og vi hører fra China-eksperter at hele landets stabilitet hviler på det å være i stand til å tilfredsstille disse behovene.

Det er avgjørende å ta med denne kunnskapen for å se på Chinas holdninger til alt fra klimaendring til Nord-Koreas missilprogram, hvis vi skal forstå disse holdningene. Alt utenfor kommer etterpå – å holde landet sammen, i utvikling og stabilt kommer først.

Chinas ledere vet at deres viktigste publikum er de hjemme. Og her kan de godt studere Konfutses visdom – kanskje spesielt hans utsagn: ”Når sinne oppstår, tenk på konsekvensene”.

Paul King, redaktør

Når det gjelder planlegging innen sikkerhet er kunnskap viktig.

Kunnskap om hvem som er størst.

Hvem, for eksempel, er den største utenlandske investor i Afghanistan?

Hvilket land har fleste internettbrukere?

Hvilket land er den største utslipper av karbongass?

Og hvilket land har den største befolkningen i verden?

Det er ett land som er alt dette ... Velkommen til China.

Chinas vekst har betydd at de har utvidet sine interesser i verden.

Kinesiske prosjekter og selskaper opererer nå på alle kontinenter,

men denne utvidelsen har ikke alltid vært problemfri.

Vi har flere hendelser i Afrika,

for eksempel Nigeria, Kenya, men også for eksempel Zimbabwe,

der kinesiske investorer var klart truet av politiske interessegrupper,

men også av væpnede fraksjoner.

Ja, det har vært kidnappinger, det har vært drap,

kinesiske skip har vært kapret

eller holdt tilbake med krav om løsepenger.

Og det har ikke bare vært i Afrika det har vært problemer.

Til og med i Pakistan har det vært angrep mot kinesiske interesser.

Vi har sett ulike hendelser, angrep mot kinesiske mål i Baluchistan,

i Waziristan, og til og med i den pakistanske hovedstad.

Det er ganske alvorlig.

Så hvordan reagerer China?

Det har vært ubekreftede rapporter fra Afrika om at det finnes,

de har sine egne sikkerhetsfirmaer

som kan forsvare rørledninger eller energianlegg.

Men investeringene i Afrika bidrar til utviklingen av utviklingsland.

Jeg har hørt Jeffrey Sachs uttale at China synes å være mer interessert

i å utvikle Afrikas infrastruktur enn Vesten noen gang har vært.

De bygger nye jernbaner.

De bygget jernbaner på 1950-og 1960-tallet,

men nå bygger de veger, jernbaner, fotballstadioner

regjeringskontorer.... Alt er en del av pakken.

Men noen av disse fordelene kommer ikke uten betingelser.

Hvis du, for eksempel, ser på de massive lånene

som China strør ut på det afrikanske kontinent,

er kineserne flinke til å gjenbruke disse pengene både tre og fire ganger.

Og det er lån, ikke gaver. Når lånene skal brukes

er de ofte bundet til å bruke kinesiske kontraktører med kinesiske arbeidere,

og så videre.

Det er er ingen politiske, men økonomiske forpliktelser knyttet til dem.

Noen ganger virker det som om kineserne ikke har noe bakenforliggende motiv

for å hjelpe afrikanske land, som ikke har noen naturressurser.

Mange observatører sier at alle de kinesiske programmene hovedsakelig....

eller utelukkende, er for å få tak i ressursene, men det motsatte er tilfelle.

Dere kjenner Mali, som er et land som mangler ressurser.

Kineserne hjalp Malis befolkning med å bygge den andre broen

over elven Niger.

Vi hjelper også Malis befolkning med å bygge opp anti-malariasenteret

og leverer medisinsk utstyr og medisiner til lokalbefolkningen

for å muliggjøre gratis behandling av sykdommen.

Du ser ingen ressurser som China

kan gripe for å utvikle China.

Men til tross for disse positive resultatene, forretninger er forretninger.

China er ikke en NGO, og hvis du ser på synspunktene til kinesiske eksperter,

men også regjeringsrepresentanter, når det gjelder det økonomiske samarbeidet,

understreker de på den ene side at det er veldig viktig å vise

at vi fremdeles har denne syd-syd alliansen,

men på den andre siden er bunnlinjen fortsatt

at vi ivaretar våre egne, økonomiske interesser.

I tillegg hevder de at at i stedet for å grafse til seg ressurser

er kinesiske selskaper involvert i å selge på det åpne marked.

De kinesiske selskapene gjør forretninger i Afrika.

I Sudan, for eksempel, kinesiske oljeselskaper har store investeringer der.

Men de selger oljen fra Sudan

til alle de andre markedene i verden,

de sender den ikke bare tilbake til China for utviklingen der. Hvorfor?

Fordi disse selskapene er markedsorienterte selskaper.

De må tjene penger.

Å forsvare et stadig voksende sett av kinesiske, globale interesser

kan hjelpe Chinas hær med å oppdage en ny rolle.

Nye økonomier som dette

oppdager at de har interesser som de må beskytte,

trusler som de oppfatter å beskytte seg mot,

og status,

en symbolsk status å utvikle

sterke militære styrker eller en sikkerhetsstyrke.

Innen den militære elite er det stor interesse

for å finne nye, store oppgaver for folkets frigjøringshær.

Å forsvare grensene fortsetter å være veldig viktig,

også å opprettholde innenriks stabilitet,

men fortsatt er det nå en interessant leting etter en slags ny,

som de kaller det, historisk misjon for PLA (folkets frigjøringshær).

En ikke-tradisjonell sikkerhetstrussel spiller åpenbart en viktig rolle

i letingen etter nye oppgaver.

For å gjøre sine militære styrker mer uavhengig

har China gått fra å kjøpe sitt militære utstyr til å produsere det selv.

Hittil har China kjøpt det meste av sitt militære utstyr fra Russland.

To milliarder US dollar pr år. Så det er ganske betydelig,

men de ser på det som et svært strategisk, langsiktig mål

å ha sitt eget nasjonale, uavhengige,

militære industrikompleks.

Man kan allerede overalt se at kineserne begynner å eksportere

sine militære varer til andre utviklingsland,

så det er lukrativt for dem også.

China har blitt anklaget for å underrapportere

hva de bruker på sitt militære.

Chinas offisielle militærutgifter er undervurdert,

tallene er altfor lave, men det gjelder ikke bare China.

Hvis du ser på India eller Russland, møter du samme problemet.

Den brasilianske forvarsministeren for et par år siden gikk til og med så langt

til å si at deres forsvarsbudsjett må økes med 50 %.

Ingen trakk på øyebrynene.

Kineserne sier at uenigheten gjelder

at man ikke er enige om hvordan man skal telle militærutgiftene.

De overdriver alltid de kinesiske militærutgiftene.

I de seneste år øket vi størrelsen på militærutgiftene.

Men jeg vet at mesteparten ...

.... av pengene brukes til lønninger

og å bedre boligstandarden.

Det er .... China har mer enn to millioner soldater.

Hvis en tjenestemann eller en vanlig soldat får bare litt mer i lønn

vil summen bli svært høy.

Materielltypene har også endret seg,

ved at defensive går sammen med offensive prosjekter.

Vi ser nå at China gjennomfører mye forskning og utvikling

innen våpensystemer som ikke er så defensive.

Landets siste generasjon krysserraketter har stor rekkevidde.

Hvis vi ser på den siste generasjon anti-skipmissiler,

som har rekkevidde inntil 200 kilometer.

Så jeg tror at dette er signaler om at China gradvis utvider

sin tradisjonelle, militære rekkevidde, og dette er bare begynnelsen.

China kan i økende grad lage sitt eget utstyr, men er det bra?

Jeg har hørt militæreksperter, som jeg sier, for eksempel indikere

at den siste kinesiske teknologien,

G10, hovedsakelig er 1980-tallets teknologi.

At hangarskipet kan være et etskudds hangarskip.

China føler at langt fra å være en trussel

har de allerede hjulpet med å redde verdensøkonomien under krisen.

Chinas beholdning av amerikanske statsobligasjoner

utgjør omtrent en tredjedel av den amerikanske stimuleringspakken.

Den amerikanske regjeringen har allerede et stort budsjettunderskudd.

Den trengte mer penger til stimuleringspakken,

til å stimulere den amerikanske økonomiens bedring.

Fra dette synpunktet investerer China sine penger i det amerikanske budsjettet.

Det er for å redde USA.

Det er også for å redde verdensøkonomien.

Den nye tilnærmingen fra et mektigere, globalisert China

til sin utenriks- og sikkerhetspolitikk stiller spørsmål.

Vil den frosne konflikten tine gjennom landets oppbyggig av militært utstyr?

Hvordan vil den smelte sammen sitt prinsipp om ikke-innblanding

med behovet for å beskytte sitt økende antall investeringer i utlandet?

Få personer har alle svarene, men mange er enige om at en ting er klart.

Dette er et arbeid som fortsatt er under utvikling.

Reelt sett er det anerkjent at China er mye mer bekymret

for interne problemer og trusler enn eksterne.

De har vært klar over at interne sikkerhetsspørsmål

er den mest direkte trusselen, til og med høyeste prioritet.

Interne opprør, terrorisme, selv menneskemengdekontroll.

Det er demonstrasjoner, massedemonstrasjoner

om miljøspørsmål.

Så de har blitt godt kjent med konseptet om ikke-tradisjonell sikkerhet.

De overvåker det nøye. Jeg har vært involvert i noe av det,

eller i midten av noen av disse offentlige massedemonstrasjonene.

Nå komme de vanskeligste stadiene,

da mener jeg å gjøre veksten mer balansert,

også gjøre veksten mer orientert mot å skape nye jobber,

gjøre veksten renere. Alle disse utfordringene ligger fortsatt foran oss

og jeg tenker dette definitivt gir mange grunner til bekymring i Beijing.

Når det gjelder planlegging innen sikkerhet er kunnskap viktig.

Kunnskap om hvem som er størst.

Hvem, for eksempel, er den største utenlandske investor i Afghanistan?

Hvilket land har fleste internettbrukere?

Hvilket land er den største utslipper av karbongass?

Og hvilket land har den største befolkningen i verden?

Det er ett land som er alt dette ... Velkommen til China.

Chinas vekst har betydd at de har utvidet sine interesser i verden.

Kinesiske prosjekter og selskaper opererer nå på alle kontinenter,

men denne utvidelsen har ikke alltid vært problemfri.

Vi har flere hendelser i Afrika,

for eksempel Nigeria, Kenya, men også for eksempel Zimbabwe,

der kinesiske investorer var klart truet av politiske interessegrupper,

men også av væpnede fraksjoner.

Ja, det har vært kidnappinger, det har vært drap,

kinesiske skip har vært kapret

eller holdt tilbake med krav om løsepenger.

Og det har ikke bare vært i Afrika det har vært problemer.

Til og med i Pakistan har det vært angrep mot kinesiske interesser.

Vi har sett ulike hendelser, angrep mot kinesiske mål i Baluchistan,

i Waziristan, og til og med i den pakistanske hovedstad.

Det er ganske alvorlig.

Så hvordan reagerer China?

Det har vært ubekreftede rapporter fra Afrika om at det finnes,

de har sine egne sikkerhetsfirmaer

som kan forsvare rørledninger eller energianlegg.

Men investeringene i Afrika bidrar til utviklingen av utviklingsland.

Jeg har hørt Jeffrey Sachs uttale at China synes å være mer interessert

i å utvikle Afrikas infrastruktur enn Vesten noen gang har vært.

De bygger nye jernbaner.

De bygget jernbaner på 1950-og 1960-tallet,

men nå bygger de veger, jernbaner, fotballstadioner

regjeringskontorer.... Alt er en del av pakken.

Men noen av disse fordelene kommer ikke uten betingelser.

Hvis du, for eksempel, ser på de massive lånene

som China strør ut på det afrikanske kontinent,

er kineserne flinke til å gjenbruke disse pengene både tre og fire ganger.

Og det er lån, ikke gaver. Når lånene skal brukes

er de ofte bundet til å bruke kinesiske kontraktører med kinesiske arbeidere,

og så videre.

Det er er ingen politiske, men økonomiske forpliktelser knyttet til dem.

Noen ganger virker det som om kineserne ikke har noe bakenforliggende motiv

for å hjelpe afrikanske land, som ikke har noen naturressurser.

Mange observatører sier at alle de kinesiske programmene hovedsakelig....

eller utelukkende, er for å få tak i ressursene, men det motsatte er tilfelle.

Dere kjenner Mali, som er et land som mangler ressurser.

Kineserne hjalp Malis befolkning med å bygge den andre broen

over elven Niger.

Vi hjelper også Malis befolkning med å bygge opp anti-malariasenteret

og leverer medisinsk utstyr og medisiner til lokalbefolkningen

for å muliggjøre gratis behandling av sykdommen.

Du ser ingen ressurser som China

kan gripe for å utvikle China.

Men til tross for disse positive resultatene, forretninger er forretninger.

China er ikke en NGO, og hvis du ser på synspunktene til kinesiske eksperter,

men også regjeringsrepresentanter, når det gjelder det økonomiske samarbeidet,

understreker de på den ene side at det er veldig viktig å vise

at vi fremdeles har denne syd-syd alliansen,

men på den andre siden er bunnlinjen fortsatt

at vi ivaretar våre egne, økonomiske interesser.

I tillegg hevder de at at i stedet for å grafse til seg ressurser

er kinesiske selskaper involvert i å selge på det åpne marked.

De kinesiske selskapene gjør forretninger i Afrika.

I Sudan, for eksempel, kinesiske oljeselskaper har store investeringer der.

Men de selger oljen fra Sudan

til alle de andre markedene i verden,

de sender den ikke bare tilbake til China for utviklingen der. Hvorfor?

Fordi disse selskapene er markedsorienterte selskaper.

De må tjene penger.

Å forsvare et stadig voksende sett av kinesiske, globale interesser

kan hjelpe Chinas hær med å oppdage en ny rolle.

Nye økonomier som dette

oppdager at de har interesser som de må beskytte,

trusler som de oppfatter å beskytte seg mot,

og status,

en symbolsk status å utvikle

sterke militære styrker eller en sikkerhetsstyrke.

Innen den militære elite er det stor interesse

for å finne nye, store oppgaver for folkets frigjøringshær.

Å forsvare grensene fortsetter å være veldig viktig,

også å opprettholde innenriks stabilitet,

men fortsatt er det nå en interessant leting etter en slags ny,

som de kaller det, historisk misjon for PLA (folkets frigjøringshær).

En ikke-tradisjonell sikkerhetstrussel spiller åpenbart en viktig rolle

i letingen etter nye oppgaver.

For å gjøre sine militære styrker mer uavhengig

har China gått fra å kjøpe sitt militære utstyr til å produsere det selv.

Hittil har China kjøpt det meste av sitt militære utstyr fra Russland.

To milliarder US dollar pr år. Så det er ganske betydelig,

men de ser på det som et svært strategisk, langsiktig mål

å ha sitt eget nasjonale, uavhengige,

militære industrikompleks.

Man kan allerede overalt se at kineserne begynner å eksportere

sine militære varer til andre utviklingsland,

så det er lukrativt for dem også.

China har blitt anklaget for å underrapportere

hva de bruker på sitt militære.

Chinas offisielle militærutgifter er undervurdert,

tallene er altfor lave, men det gjelder ikke bare China.

Hvis du ser på India eller Russland, møter du samme problemet.

Den brasilianske forvarsministeren for et par år siden gikk til og med så langt

til å si at deres forsvarsbudsjett må økes med 50 %.

Ingen trakk på øyebrynene.

Kineserne sier at uenigheten gjelder

at man ikke er enige om hvordan man skal telle militærutgiftene.

De overdriver alltid de kinesiske militærutgiftene.

I de seneste år øket vi størrelsen på militærutgiftene.

Men jeg vet at mesteparten ...

.... av pengene brukes til lønninger

og å bedre boligstandarden.

Det er .... China har mer enn to millioner soldater.

Hvis en tjenestemann eller en vanlig soldat får bare litt mer i lønn

vil summen bli svært høy.

Materielltypene har også endret seg,

ved at defensive går sammen med offensive prosjekter.

Vi ser nå at China gjennomfører mye forskning og utvikling

innen våpensystemer som ikke er så defensive.

Landets siste generasjon krysserraketter har stor rekkevidde.

Hvis vi ser på den siste generasjon anti-skipmissiler,

som har rekkevidde inntil 200 kilometer.

Så jeg tror at dette er signaler om at China gradvis utvider

sin tradisjonelle, militære rekkevidde, og dette er bare begynnelsen.

China kan i økende grad lage sitt eget utstyr, men er det bra?

Jeg har hørt militæreksperter, som jeg sier, for eksempel indikere

at den siste kinesiske teknologien,

G10, hovedsakelig er 1980-tallets teknologi.

At hangarskipet kan være et etskudds hangarskip.

China føler at langt fra å være en trussel

har de allerede hjulpet med å redde verdensøkonomien under krisen.

Chinas beholdning av amerikanske statsobligasjoner

utgjør omtrent en tredjedel av den amerikanske stimuleringspakken.

Den amerikanske regjeringen har allerede et stort budsjettunderskudd.

Den trengte mer penger til stimuleringspakken,

til å stimulere den amerikanske økonomiens bedring.

Fra dette synpunktet investerer China sine penger i det amerikanske budsjettet.

Det er for å redde USA.

Det er også for å redde verdensøkonomien.

Den nye tilnærmingen fra et mektigere, globalisert China

til sin utenriks- og sikkerhetspolitikk stiller spørsmål.

Vil den frosne konflikten tine gjennom landets oppbyggig av militært utstyr?

Hvordan vil den smelte sammen sitt prinsipp om ikke-innblanding

med behovet for å beskytte sitt økende antall investeringer i utlandet?

Få personer har alle svarene, men mange er enige om at en ting er klart.

Dette er et arbeid som fortsatt er under utvikling.

Reelt sett er det anerkjent at China er mye mer bekymret

for interne problemer og trusler enn eksterne.

De har vært klar over at interne sikkerhetsspørsmål

er den mest direkte trusselen, til og med høyeste prioritet.

Interne opprør, terrorisme, selv menneskemengdekontroll.

Det er demonstrasjoner, massedemonstrasjoner

om miljøspørsmål.

Så de har blitt godt kjent med konseptet om ikke-tradisjonell sikkerhet.

De overvåker det nøye. Jeg har vært involvert i noe av det,

eller i midten av noen av disse offentlige massedemonstrasjonene.

Nå komme de vanskeligste stadiene,

da mener jeg å gjøre veksten mer balansert,

også gjøre veksten mer orientert mot å skape nye jobber,

gjøre veksten renere. Alle disse utfordringene ligger fortsatt foran oss

og jeg tenker dette definitivt gir mange grunner til bekymring i Beijing.