SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

China og klimaendring: i stormens øye?

Get the Flash Player to see this player.

Denne videoen er ITN/Reuters copyrighted bibliotekmateriale lisensiert av NATO og kan bare brukes i en ny produksjon med copyrightholderens tillatelse.

Hvor seriøs er China i sin håndtering av klimaendring? Ser de på industriutvikling eller miljøtiltak som viktigst? Denne videoen ser på de noen ganger motstridende inntrykk av China holdninger.

 Undertitler: / Av

China har et komplekst forhold til klimaendring.

De ser på begrensninger på karbonutslipp som en trussel mot landets utvikling.

Men lederne vet også at China vil bli

spesielt hardt rammet av virkningene av klimaendring.

China er i dag allerede det landet som slipper ut mest karbon

og det vil øke selv i de neste tiår.

Det er ingen tvil om at det er viktig å bekjempe klimaendring.

Til tross for påstander om enighet om prinsippene for å bekjempe klimaendring,

ligger djevelen fortsatt i detaljene.

I hovedsak, i prinsippet, er det ingen uenighet mellom China

og de andre landene i verden.

China, er vi enige om å håndtere klimaendring

basert på samarbeid.

Men noen ganger er vi uenige.

Det viktigste vi er uenige om er metodene. Hvordan håndtere den.

København-konferansen viste hvor vanskelig det er

å jevne ut detaljene.

Tiden for formelle erklæringer er over.

Tiden for nok en gang å slå fast velkjente holdninger er over.

Tiden har kommet for å rekke ut til hverandre.

Det som virkelig var viktig på toppmøtet

er det faktum at China ikke vil begrense veksten sin med hindringer.

De har godtatt å gjøre sin egen industri 45 % mer effektiv innen 2020

for å redusere utslippene,

men de ser på de, særlig europeiske, forsøkene på å pålegge 20 % faste begrensninger

som et slags forsøk på, la oss si, beskytte sin egen økonomi på en subtil måte

og på en måte kvele veksten til utviklingslandene.

De vestlige landene er vant til å koble det de vil gjøre,

til de andre landene.

EU sier for eksempel alltid:

Vi har satt opp begrensningsmål for utslippene.

Hvis vi gjør dette, for EU og USA,

må dere i China gjøre dette.

China er også klar over at de blir sett på å forhandle ikke bare for seg selv,

men også mange land og økonomier i utvikling.

Beijing legger fortsatt stor vekt

på sin tradisjonelle allianse med den tredje verden.

Og en form for utfordrende opptreden og muskelfremvisning

innen rammen av toppmøtet i København viser

at denne alliansen fortsatt er veldig viktig for kineserne.

Chinas vekstrate er en stor bekymring for global klimaendring.

De oppnår konsekvent 8-9 % BNP-vekst i året,

produserer flest biler i verden

og åpner en ny kullfyrt kraftstasjon hver uke.

Utviklingen kan ikke stoppes.

Vi må finne gode måter

å beskytte miljøet på den ene siden,

og på den andre siden utvikle kinesisk økonomi

for å bedre levestandarden for fattige mennesker,

særlig folk som bor på landsbygda på avsidesliggende steder i China.

Men vil lokale myndigheter følge miljøordrene fra Beijing?

Lokale myndigheter, provinsmyndigheter, er selvfølgelig

interessert i å bedre, utvikle sine økonomier

og de vil gjøre alt for å holde de fabrikkene i gang,

selv stilt overfor offentlig bekymring med hensyn til forurensning,

eller farer på grunn av miljøgifter, osv.

Hittil synes det som om Beijing har vært relativt klar og fast på dette området.

Vi bør ikke undervurdere Beijings kontroll

av provinsmyndighetene.

I løpet av de siste to årene har regjeringen innført evalueringskriterier

på alle sine provinskadrer. Så heller enn bare å se på BNP-veksten

ser de nå også på hvor rene lokaløkonomiene blir.

China har en befolkning på 1.3 milliarder

og det synes som om fler og fler

blir oppmerksomme på miljøspørsmål.

Hvis man reiser til China, vet selv bønder i fjerntliggende områder

om miljøbeskyttelse.

Hva er miljøbeskyttelse? Hva betyr det?

De lokale bøndene vet det. Å, vannet er forurenset.

Fiskene døde på grunn av forurenset vann.

Luften er forurenset.

Den er ikke like frisk som luften var for kanskje 20 år siden.

Når det gjelder klimaendring pleier jeg ikke være

så kritisk til Chinas holdning.

Hvis du ser hva den kinesiske regjeringen har gjort

for å dempe karbonutslippene er det imponerende.

China åpner mange nye kullfabrikker for å generere elektrisitet,

men de stenger fire gamle hver uke for å gjøre det mer effektivt.

Hvis du for eksempel ser på investeringsnivået

innen forskning og utvikling eller ren energiteknologi,

har det nådd et nivå som er høyere enn til de 27 EU-medlemmene.

Grønn teknologi og penger til å betale for den er nøkkelen til Chinas posisjon.

Dette så man helt klart i København.

Nei, jeg tror at finansspørsmålet er veldig viktig.

Uansett hvilke initiativer disse landene vil kunngjøre, er det et fint skritt.

For de to andre nøkkelspørsmålene, penger og teknologi,

kontrolleres begge disse to nøkkelelementene av landene i Vesten.

De utviklede landene bør ta sitt historiske ansvar.

Og vi håper at de utviklede landene i det minste vil

ta ut mer penger for å sette dem inn i en finansiering

for å hjelpe utviklingslandene med å...

... bekjempe klimaendring.

En åpenbar erfaring fra forhandlingene om klimaendring hittil

er at China ikke kan ha en politikk "som passer for alle".

Behovene i landets fattige regioner og byer er forskjellige

fra behovene til landets økonomi og miljø.

Dette kan bli en faktor i de neste forhandlingene ved utgangen av 2010.

Det er fortsatt mange ekstremt dårlig utviklede provinser,

særlig i utkantene,

som vil ha mange vanskeligheter med de nye retningslinjene,

ettersom det fortsatt er forventet at de skal begynne sin industrialisering,

vil de åpenbart komme til å forurense mer enn Guangdong

som ønsker å bli den grønneste provinsen,

og en av de grønneste regionene i hele Asia.

Like før København-konferansen

erklærte den kinesiske siden ganske klart: Vi vil lykkes.

Men dette er bare begynnelsen på kampen for klimaendring.

Kanskje vil alle landene ha mer erfaring neste gang

til å tenke på hva man skal gjøre i neste omgang.

China har et komplekst forhold til klimaendring.

De ser på begrensninger på karbonutslipp som en trussel mot landets utvikling.

Men lederne vet også at China vil bli

spesielt hardt rammet av virkningene av klimaendring.

China er i dag allerede det landet som slipper ut mest karbon

og det vil øke selv i de neste tiår.

Det er ingen tvil om at det er viktig å bekjempe klimaendring.

Til tross for påstander om enighet om prinsippene for å bekjempe klimaendring,

ligger djevelen fortsatt i detaljene.

I hovedsak, i prinsippet, er det ingen uenighet mellom China

og de andre landene i verden.

China, er vi enige om å håndtere klimaendring

basert på samarbeid.

Men noen ganger er vi uenige.

Det viktigste vi er uenige om er metodene. Hvordan håndtere den.

København-konferansen viste hvor vanskelig det er

å jevne ut detaljene.

Tiden for formelle erklæringer er over.

Tiden for nok en gang å slå fast velkjente holdninger er over.

Tiden har kommet for å rekke ut til hverandre.

Det som virkelig var viktig på toppmøtet

er det faktum at China ikke vil begrense veksten sin med hindringer.

De har godtatt å gjøre sin egen industri 45 % mer effektiv innen 2020

for å redusere utslippene,

men de ser på de, særlig europeiske, forsøkene på å pålegge 20 % faste begrensninger

som et slags forsøk på, la oss si, beskytte sin egen økonomi på en subtil måte

og på en måte kvele veksten til utviklingslandene.

De vestlige landene er vant til å koble det de vil gjøre,

til de andre landene.

EU sier for eksempel alltid:

Vi har satt opp begrensningsmål for utslippene.

Hvis vi gjør dette, for EU og USA,

må dere i China gjøre dette.

China er også klar over at de blir sett på å forhandle ikke bare for seg selv,

men også mange land og økonomier i utvikling.

Beijing legger fortsatt stor vekt

på sin tradisjonelle allianse med den tredje verden.

Og en form for utfordrende opptreden og muskelfremvisning

innen rammen av toppmøtet i København viser

at denne alliansen fortsatt er veldig viktig for kineserne.

Chinas vekstrate er en stor bekymring for global klimaendring.

De oppnår konsekvent 8-9 % BNP-vekst i året,

produserer flest biler i verden

og åpner en ny kullfyrt kraftstasjon hver uke.

Utviklingen kan ikke stoppes.

Vi må finne gode måter

å beskytte miljøet på den ene siden,

og på den andre siden utvikle kinesisk økonomi

for å bedre levestandarden for fattige mennesker,

særlig folk som bor på landsbygda på avsidesliggende steder i China.

Men vil lokale myndigheter følge miljøordrene fra Beijing?

Lokale myndigheter, provinsmyndigheter, er selvfølgelig

interessert i å bedre, utvikle sine økonomier

og de vil gjøre alt for å holde de fabrikkene i gang,

selv stilt overfor offentlig bekymring med hensyn til forurensning,

eller farer på grunn av miljøgifter, osv.

Hittil synes det som om Beijing har vært relativt klar og fast på dette området.

Vi bør ikke undervurdere Beijings kontroll

av provinsmyndighetene.

I løpet av de siste to årene har regjeringen innført evalueringskriterier

på alle sine provinskadrer. Så heller enn bare å se på BNP-veksten

ser de nå også på hvor rene lokaløkonomiene blir.

China har en befolkning på 1.3 milliarder

og det synes som om fler og fler

blir oppmerksomme på miljøspørsmål.

Hvis man reiser til China, vet selv bønder i fjerntliggende områder

om miljøbeskyttelse.

Hva er miljøbeskyttelse? Hva betyr det?

De lokale bøndene vet det. Å, vannet er forurenset.

Fiskene døde på grunn av forurenset vann.

Luften er forurenset.

Den er ikke like frisk som luften var for kanskje 20 år siden.

Når det gjelder klimaendring pleier jeg ikke være

så kritisk til Chinas holdning.

Hvis du ser hva den kinesiske regjeringen har gjort

for å dempe karbonutslippene er det imponerende.

China åpner mange nye kullfabrikker for å generere elektrisitet,

men de stenger fire gamle hver uke for å gjøre det mer effektivt.

Hvis du for eksempel ser på investeringsnivået

innen forskning og utvikling eller ren energiteknologi,

har det nådd et nivå som er høyere enn til de 27 EU-medlemmene.

Grønn teknologi og penger til å betale for den er nøkkelen til Chinas posisjon.

Dette så man helt klart i København.

Nei, jeg tror at finansspørsmålet er veldig viktig.

Uansett hvilke initiativer disse landene vil kunngjøre, er det et fint skritt.

For de to andre nøkkelspørsmålene, penger og teknologi,

kontrolleres begge disse to nøkkelelementene av landene i Vesten.

De utviklede landene bør ta sitt historiske ansvar.

Og vi håper at de utviklede landene i det minste vil

ta ut mer penger for å sette dem inn i en finansiering

for å hjelpe utviklingslandene med å...

... bekjempe klimaendring.

En åpenbar erfaring fra forhandlingene om klimaendring hittil

er at China ikke kan ha en politikk "som passer for alle".

Behovene i landets fattige regioner og byer er forskjellige

fra behovene til landets økonomi og miljø.

Dette kan bli en faktor i de neste forhandlingene ved utgangen av 2010.

Det er fortsatt mange ekstremt dårlig utviklede provinser,

særlig i utkantene,

som vil ha mange vanskeligheter med de nye retningslinjene,

ettersom det fortsatt er forventet at de skal begynne sin industrialisering,

vil de åpenbart komme til å forurense mer enn Guangdong

som ønsker å bli den grønneste provinsen,

og en av de grønneste regionene i hele Asia.

Like før København-konferansen

erklærte den kinesiske siden ganske klart: Vi vil lykkes.

Men dette er bare begynnelsen på kampen for klimaendring.

Kanskje vil alle landene ha mer erfaring neste gang

til å tenke på hva man skal gjøre i neste omgang.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink