Konfliktløsning: afghanerne gjør det selv

Afghanerne bruker sine egne lokale metoder for å løse uoverensstemmelser.

Christian Dennys beskriver sine førstehånds erfaringer fra å se hvordan afghanerne skaper sin egen lov og orden gjennom lokale råd. Han hevder at å støtte dette uformelle systemet er avgjørende gjennom den lange perioden som vil gå før Afghanistan har et fullt ut fungerende lovsystem.

Tidlig i 2008 var Qala-i Farhad, en landsby på slettene nord for Kabul, rammet av en rekke konflikter om land. Noen konflikter var mellom lokale familier, andre var konflikter med andre landsbyer i nærheten. Over tid arbeidet de lokale fredsrådene med alle partene, inkludert noen yngre personer som oppfordret sine foreldre til å løse sine konflikter, for å finne hensiktsmessige og rettferdige løsninger. Lokale konflikter har ikke blitt borte i Kalakan, men etter at fredsrådene ble etablert er det nå i det minste et forum for å løse dem.

De typer konflikter som man finner i Qala-i Farhad er alminnelige i mange land. Det som gjør dem viktige i Afghanistan er imidlertid at mangelen på et effektivt, juridisk system gjør at mange afghanere ikke har tilgang til grunnleggende rettssystemer og må stole på uformelle løsningsmekanismer på konflikter. I Qala-i Farhad ble konfliktene løst gjennom lokale fredsrådsmedlemmer som hadde blitt spesialtrent i ikke-voldelig og ikke-diskriminerende konfliktløsning av en veldedig organisasjon, Cooperation for Peace and Unity (CPAU).

Mangelen på tilgang til rettferdighet er en viktig frustrasjon for mange afghanere. Man har omsider innsett at å reformere det formelle, juridiske system vil ta mange år. Imidlertid er det ingen plan for å gi rettferdighet bortsett fra gjennom det formelle systemet – som betyr at de fleste afghanere ikke vil kunne få tilgang til grunnleggende rettferdighet ennå på mange år.

Loya Jirga for krise og konstitusjon (eller Storjirga) som ble holdt i 2002 og 2003 var en form for konfliktløsning på nasjonalt plan.

Uformelle, juridiske mekanismer eksisterer allerede i nesten alle lokalsamfunn. De kalles generelt en Jirga eller Shura, som egentlig betyr ”råd”. I noen samfunn er det langvarige tradisjoner for å løse konflikter med sine egne regler, slik som Pashtunwali, som hovedsakelig brukes i Pashtun-områder. Andre samfunn bruker forskjellige termer. Men ingrediensene for uformell løsning av uoverensstemmelser er fortsatt i hovedsak de samme: rådene gjør det mulig å sende inn en klage eller be om erstatning for en som har et krav, og den saksøkte kan besvare kravet. Representanter fra samfunnet, som oftest med lokale eldre, landeiere og religiøse ledere, vil gi en beslutning som kan omfatte å betale en bot, en omfordeling av land, eller gjensidig akseptable betingelser for å dele en offentlig ressurs, slik som vann.

Det er mange eksempler på uoverensstemmelser som blir løst på denne måten. Loya Jirga for krise og konstitusjon (eller Storjirga) som ble holdt i 2002 og 2003 var faktisk en form for konfliktløsning på nasjonalt plan. Jirgas og shuras er normalt ikke på et slikt høyt nivå, og er normalt fokusert på slike livsviktige spørsmål som brød og smør for de fleste afghanere. CPAUs forskning basert på dets programmer indikerer at de viktigste konfliktløsningssakene gjelder land (35 %), vann (14 %), ekteskap/skilsmisse (15 %) og gjeld (15 %), sammen med en rekke personlige uoverensstemmelser som biluhell (20 %).

Som lokale råd arbeider rådene med lokale saker. CPAUs forskning viser at omfanget av lokale konflikter er tett knyttet sammen med landbrukssesongene, og at konflikter derfor forekommer hyppigst under utplantings-, vannings- og innhøstingssesongene. Rådenes evne til å respondere er noe som afghanerne setter pris på, i motsetning til deres erfaringer med det formelle systemet, der beslutninger kanskje ikke tas på en rekke år og ofte innebærer å betale bestikkelser.

NATO/ISAF

En Safidbarah landsbyeldste hilser en soldat fra den afghanske nasjonalhærs 207. korps.

Selv om det er partene i en konflikt som ber om at det samles et råd, er det kjent at andre frivillige råd, religiøse ledere og naboer har lagt press på grupper eller familier som er i konflikt for at de skal gå til et råd. Selv lokale regjeringskontorer forstår ofte at noen ganger er det beste stedet å løse en uoverensstemmelse, selv kriminelle uoverensstemmelser slik som ran eller overfall, det uformelle systemet.

Ved et tilfelle hørte et fredsrådsmedlem at en mann hadde lagt inn en klage hos distriktsguvernøren og den lokale dommeren om at hans søsters ektemann hadde vært voldelig mot henne. I frykt for at saken skulle håndteres ineffektivt, ba fredsrådsmedlemmet om ikke rådet kunne megle frem en løsning mellom broren og ektemannen, og ektemann og hustru. Det tok flere møter, men gradvis innrømmet ektemannen sin feil, ba om unnskyldning og forsonte seg med sin kone og svoger.

Det betyr ikke at familien ikke vil trenge mer støtte for å sikre at familievolden ikke gjentar seg, men løsningen ble anvendt raskt og førte til en innrømmet adferdsendring.

Det synes klart at bedringer for lokale konfliktløsninger, gjennom trening og å heve rådsmedlemmenes oppmerksomhet, bør gjøres gjennom afghanske organisasjoner eller regjeringen.

Lokale konflikter er ikke immune mot endringer som skjer i resten av landet, og de berøres av ustabilitet, væpnete konflikter, narkotikahandel, tørke og befolkningsflyttinger. En sak i Sayedabad-distriktet i Wardak-provinsen involverte to kommandanter fra jihadi-partiene, som begge motsatte seg utviklingsaktiviteter i sine områder fordi de trodde at det ville være gunstig for den andre siden. Gjennom trening var lokale personer i stand til å føre kommandantene sammen for å gjennomgå trening selv. Treningsdagene var tøffe, men ved å være i stand til å sitte sammen i samme rom begynte kommandantene å forstå hverandre bedre. Etter treningen ble de enige om å arbeide sammen for utviklingen i distriktet.

Mekanismer til løsning av lokale uoverensstemmelser er ikke en enkel utvei, og de kan ikke alltid føre til løsninger man er enige om. Mange av de gruppene som er involvert i konfliktløsning, Jirgas og Shuras, har blitt endret i løpet av konfliktene de siste 30 årene, slik at de ikke lenger tjener interessene til samfunnet, men til mektige enkeltpersoner. Videre har ikke Jirgas og Shuras alltid tatt hensyn til synspunktene til kvinner og marginaliserte grupper, slik som ungdom, i sine beslutninger fordi de opererer innen lokale og religiøse tradisjoner.

NATO/ISAF

Afghanske eldste er en integrert del av beslutningsprosessen og konfliktløsningsprosessen i Afghanistan.

Det synes klart at forbedringer i lokale konfliktløsningsmekanismer, gjennom trening av rådsmedlemmene og at de blir mer oppmerksomme bør gjøres gjennom afghanske organisasjoner eller regjeringen, som kan arbeide sammen med rådene for å bygge opp deres ferdigheter. Å trene et fredsråd bestående av 25 medlemmer i et samfunn koster veldig lite, men gir samfunnene mulighet til å få tilgang til rettferdighet. Dette er avgjørende ettersom det vil ta det formelle, juridiske systemet, domstolene, dommere og politiet mange år å bli trenet og få erfaring i sine roller.

Det mange i det internasjonale samfunnet kanskje ikke innser er at utvikling og hjelp i seg selv kan provosere frem fornyet konflikt. Erfaringer fra både Wardak og Badakhshan har vist at fredsrådene ble bedt om å hjelpe til med å megle i konflikter spesielt om vann og vanningsprosjekter finansiert gjennom slike programmer som Det nasjonale solidaritetsprogrammet.

Rollen til det internasjonale samfunnet med hensyn til konfliktløsning og lokale råd er sensitivt. Den letteste og beste veien ville være å sikre at utvikling og hjelpeprogrammer holder seg til prinsippene om ”Ikke gjør skade” og konfliktlettelse. Direkte intervensjon i rådene kan være vanskelig ettersom medlemmene av de fleste rådene ikke ville like å føle at de er der fordi det internasjonale samfunnet betaler eller ønsker dem der – de er der ofte bare fordi de ønsker å tjene sine samfunn og sørge for rettferdighet.

Det er imidlertid en rolle for å støtte kjernegrupper av trenere eller organisasjoner som kan gi ytterligere ferdigheter til rådene. Denne indirekte støtten har hittil vært utilstrekkelig, og det er mye rom å utvide konfliktløsning på grasrotnivå for å ivareta et grunnleggende krav fra det afghanske folket – rettferdighet.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink