Utfordringer ved valgene i Afghanistan: kan de følge dagens polariseringer og etniske skillelinjer?

Etnisk lojalitet kan være en avgjørende faktor i de afghanske valgene.

Kan valgene i Afghanistan gå på tvers av de etniske skillelinjene i landet? Med så sterke stammepartier vurderer dr. Mayoddin Mehdi sjansene for et ekte, afghansk valg.

I de fleste land holdes valgene som et middel for å nå en sluttløsning for de utfordringene politikere og statsmenn står overfor. Hovedpoenget er at det er et akseptert faktum i disse landene at valget er slutthøringen.

Men vi vet at i vårt land, Afghanistan, er antallet grupper som nekter å akseptere dette faktum ikke lite. Noen ser til og med på valgene som en u-islamsk praksis, og nekter å akseptere resultatene, selv fra et åpent og ordentlig valg. Dessverre er de som oppfattes som hovedaktørene i den pågående konflikten i Afghanistan blant disse gruppene.

Dette er den første utfordringen som valgene i Afghanistan møter. Disse gruppene anerkjenner våpen – ikke valg – som en ”avgjørende logikk” for å løse en konflikt. Noen av dem får støtte fra utenfor landet. De bruker islam og sharia-loven som et dekke for å nå sine politiske og rasemessige mål. I deres tilfelle tolkes islam, som er en felles tro for alle stammene som bor i Afghanistan, på en annerledes måte.

Det kan sies uten overdrivelse at den første, andre og faktisk enhver stemme i de tidligere valgene i Afghanistan var stammestemmer.

Noen andre, som ikke ser på valgene som å stride mot islamske grunnsetninger, er skeptiske til valgene. Derfor deltar de i valget, men stemmer på den kandidaten som tilhører deres respektive etniske gruppe. Det kan sies uten overdrivelse at den første, andre og faktisk enhver stemme i de tidligere valgene i Afghanistan var stammestemmer.

Jeg prøver ikke å si at resultatene tilpasset seg Afghanistans etniske profil. Det jeg sier er at disse folkene anerkjenner valgene, men ser på dem som en bekreftelse på deres stammes overlegenhet overfor andre. Det var fra dette standpunkt at, etter kunngjøringen av resultatene fra det siste valget, kommentatorer som sto president Karzai nær presenterte en etnisk tolkning av stemmene i valgurnene. De så på resultatene som indikative for en kvantitativ overlegenhet av en viss stamme, og kalte president Karzai lederen for den stammen.

ISAF/NATO

Valgene i Afghanistan har mulighet til å forene - eller splitte-afghanerne.

Ved å følge det samme resonnementet så noen grupper også på disse stemmene som et godt grunnlag for å få sitt adgangskort til regjeringen. For eksempel bekrefter Sarwar Danish, Afghanistans justisminister, med sine nylige bemerkninger dette faktum. Han hevder at hans parti (ledet av Karim Khalili) var på samme side som president Karzai fordi det ble enighet om at 20 % av alle regjeringspostene ville bli gitt til dem.

Dermed kan det hevdes at et etnisk syn på det politiske systemet som et hele (og valgene spesielt) er et offisielt syn. Andre manifestasjoner av dette synet på styring kan sees i ”sammensetningen av statlig lederskap” og grunnlaget for politiske partier som er registrert i Justisdepartementet.

Presidenten representerer en stamme, og hver av hans visepresidenter representerer andre stammer. Med andre ord er det et åpenbart faktum i valgsystemet at enkeltpersoner som tilhører etniske minoriteter aldri vil få stillingene som president og visepresident. Da dagens utenriksminister i Afghanistan hørte nyheten om at den svarte Barrack Hussein Obama hadde vunnet presidentvalget i USA, skrev han på en rørende måte i ’8 Sobh’-avisen: ”Vil jeg noen gang oppleve en dag i mitt land at også en hazara, tadsjik, uzbek .. og så videre blir president?”.

Et etnisk syn på det politiske systemet og valgene har blitt institusjonalisert på andre måter også. Det er mer enn ett hundre registrerte politiske partier.

Kvantitativt er de svakeste av disse partiene de som hevder å være nasjonale, dvs de som hevder å ”dekke hele Afghanistan”. Motsatt er de partiene som tilhører spesielle stammer og tro sterke. Makten til å påvirke eller mobilisere folket ligger i hendene på de som tyr til ’etniske’ og ’religiøse’ våpen. Slike partier hadde høye stillinger i president Karzais regjering, mens presidenten selv hevder å hate ”parti”. Han presenterer alltid det populære synet at folket ikke har gode minner med hensyn til partier. Det er det grunnen til Afghanistans valglov ikke omfatter rettighetene til politiske partier.

Her møter vi spørsmålet: vil valget fortsatt være stammebestemt fordi de sterke partiene er stammepartier?

Det politiske systemet i Afghanistan står derfor overfor et annet paradoks: kravet om demokrati på den ene side, og motstand mot “Afghanistan-dekkende” eller “nasjonale” partier på den andre. Staten Afghanistan (i det minste regjeringen, domstolene og parlamentet) tenderer til aldri å anerkjenne at de beste, mest moderne og utprøvde midlene for nasjonsbygging og å stoppe stammesystemet er å opprette politiske partier med nasjonal sammensetning. Dette er noe som multi-etniske og multi-religiøse land, slik som India, har erfart som vellykket.

Her møter vi spørsmålet: vil valget fortsatt være stammebestemt fordi de sterke partiene er stammepartier?

Vi bør huske på at grunnlaget for dagens regime ble lagt på Bonn-konferansen. På den konferansen vant Abdul Sattar Seerat majoriteten av stemme i interfraksjonsvalget (Roma-aksen), men han ble fratatt retten til å bli formann i overgangsadministrasjonen bare fordi han ikke tilhørte den største stammen. Hans plass ble tatt av Hamid Karzai, som bare vant 3 stemmer mot 13 stemmer til Seerat. Det internasjonale samfunnet støttet denne udemokratiske, returen til antakelsen av problemene i Afghanistan på den tid var et resultat av at den største etniske gruppen ble fratatt makten. Dette bidro til å styrke partier med stammegrunnlag og stammetenkning.

ISAF/NATO

Valg brukes som et problemløsende redskap i de fleste land. Vil det bli det samme i Afghanistan?

Et annet paradoks i det internasjonale samfunnets politikk er at det har slagord om å stoppe krigsherrenes styre og tiltale dem for å krenke menneskerettighetene på den ene side, og på den andre gjøre deres tilstedeværelse lettere og blomstrende. Det er klar over at de fortsatt er innflytelsesrike i sin stamme takket være deres enorme, finansielle makt – som betyr at de ”har stemmene”. I de siste åtte år rettet det internasjonale samfunnet aldri noen oppmerksomhet mot å fremme opprettelsen av en sunn, ikke-stammebasert, ikke-religiøs og Afghanistan-dekkende motstand mot dagens regjering. Faktisk, til tross for at det hevder at det er motstander av krigsherrer og kjeltringer, har det internasjonale samfunnet alltid hatt konsultasjoner med dem.

Hvis vi godtar at hovedutfordringen som den afghanske regjeringen og det internasjonale samfunnet står overfor er krig og usikkerhet, kan det kommende valget i Afghanistan bli sett på som en brukbar måte å møte denne utfordringen?

For å finne det nøyaktige svaret på dette spørsmålet må vi gå litt tilbake og kort identifisere røttene til krig og usikkerhet og Afghanistans krise som et hele.

Til 1978 var det en regjering som hadde makten som var bygget på de tre tradisjonelle kildene til legitimitet: stammetilhørighet, arv og støtte fra religiøse ledere. Kuppet den 28. april samme år skilte regjeringen fra røttene av arv og religiøs støtte. Men så gjeninnførte seieren til mujaheddin i1992 prinsippet om religiøs støtte til regjeringen, samtidig somme den kuttet stammerøttene.

Krigen som fulgte, kjent som fraksjonskrig og borgerkrig, hadde sine røtter i dette. Bonn-konferansen og tilstedeværelsen av internasjonale tropper i Afghanistan fokuserte aldri på å rykke opp med roten og fundamentalt løse denne delen av krisen.

Internasjonale styrker kastet Taliban, men klarte ikke å tilintetgjøre dem og deres allierte. Det var to grunner til dette: for det første, tilstedeværelsen av sterke elementer innen den nylig etablerte afghanske regjeringen som var mot å tilintetgjøre Taliban; for det andre, Pakistan (hvis mektige hær var arkitekten og støttespilleren til Taliban) ønsket ikke å tape dette effektive våpenet.

Afghanistans kommende valg kan ikke sette sluttstrek for denne situasjonen. Jeg tror at Taliban vil få støtte fra Pakistan helt til det internasjonale samfunnet sørger for en garanti for at Afghanistans territorielle krav om pakistansk territorium er slutt – i bytte for det landets samtykke i å tilintetgjøre Taliban. Derfor er det afghanske samfunnet redd for at hvis en ikke-pashtun vinner det kommende valget vil vi nok en gang få tilbake borgerkrigen fra 1990-årene.

Valgene i Afghanistan kan tjene som et middel til å løse krisen bare når prosessen med ‘nasjonstatsbygging’ blir satt igang igjen.

Alt dette fører meg til de følgende to konklusjoner.

For det første kan valgene i Afghanistan tjene som et middel til å løse krisen bare når prosessen med ‘nasjonstatsbygging’ settes igang igjen. Det internasjonale samfunnet må vise i praksis at det ikke ønsker å støtte stammeprosesser og at det støtter dannelsen av en politisk opposisjon som har en nasjonal sammensetning.

For det andre har det internasjonale samfunnet, ved å ignorere de reelle grensekonfliktene mellom Afghanistan og Pakistan, ikke klart å ta opp en fundamental del av krisen. Noen analytikere tror at det internasjonale samfunnet bør garantere dagens grenser mot Pakistan slik at landet gir opp ideen om å destabilisere Afghanistan gjennom Taliban. Tiden er avgjørende fordi det er bekymringsfullt at noen eksperter har beskrevet Obama-administrasjonens nye Afghanistan-strategi som en plan for amerikansk tilbaketrekning fra Afghanistan. Dette fører til frykt for at ’Taliban vil vende tilbake`.

Det synes som dersom, Hamid Karzai fortsatt vil ha makten med støtte fra USA etter det kommende valget, vil dagens krise ikke bare fortsette, men den vil forverres ytterligere. I dag bruker Karzai (som en kandidat) alle de midlene og den makten han har som statssjef. Det vil være en feiltagelse av det internasjonale samfunnet å forvente at det afghanske folket skal se på dette valget som åpent – og være fornøyd med resultatet.

Valg i Afghanistan kan bli en demokratisk prosess og et redskap for å sikre sikkerhet og rettferdighet. Men bare hvis Vesten anerkjenner disse to konklusjonene som hovedårsakene til krisen – og hovedhindringene for å etablere stabilitet og sikkerhet.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink