SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Tid for beslutning: NATOs vanskelige valg

Charles Kupchan fra Council of Foreign Relations beskriver hvor NATO må ta noen vanskelige beslutninger, som vil være avgjørende for dens fremtid.

NATOs jubileumstoppmøte vil trolig bli dominert av den pågående misjonen i Afghanistan. Og med rette. NATOs evne til å utmeisle en sammenhengende strategi, fordele byrdene mellom medlemmene, og støtte opp støtte hjemmefra til misjonene er avgjørende for Alliansens evne til å forbedre sikkerheten og stabiliteten i Afghanistan – et mål som vil tjene som en lakmustest for NATOs effektivitet.

Men selv når Alliansen konfronterer denne umiddelbare utfordringen må den også åpne en søkende debatt om tre saker bortenfor horisonten, som den ikke lenger har råd til å utsette: sitt forhold til Russland, sine beslutningsregler; og omfanget av dens globale ambisjoner.

NATO-medlemmene bør bli ledet av realisme og nøkternhet i alle disse tre sakene.

Når det gjelder Russland, må NATO prøve å komme bort fra en videreføring av null-sumkonkurransen, og i stedet beskrive en praktisk visjon for programmatisk samarbeid.

Når det gjelder beslutningsfatning, må NATO erkjenne at dens økende medlemstall gjør det å være avhengig av konsensus enda mer uhåndterlig, og gjør det nødvendig å ta i bruk en mer fleksibel tilnærming til styring.

Når det gjelder globale aspirasjoner må NATO kvele slike ambisjoner i fødselen, og innse at å arbeide for å omdanne NATO til en verdensomspennende allianse av demokratier, gir løfter om å fremskynde dens død, ikke dens fornyelse.

Uansett fordelene ved NATOs utvidelse – og de er mange – har utvidelsen av Alliansen uten tvil skjedd på bekostning av forholdet til Russland. Russerne selv har faktisk hovedansvar for den siste tilbakegangen når det gjelder demokrati så vel som deres utenrikspolitiske overmål – mest bemerkelsesverdig er krigen i Georgia.

Men oppfatningen blant Russlands ledere og dets offentlighet om at NATOs utvidelse østover rammer deres lands sikkerhet og prestisje har i hvert fall ikke hjulpet. NATO synes på en passende måte å være beredt til å sette sine forpliktelser om å tilby medlemskap til Georgia og Ukraina, som ble vedtatt på toppmøtet i Bukarest i fjor, på vent. Men bare muligheten til at Ukraina og Georgia skal bli medlemmer i NATO fortsetter å forsure NATOs dialog med Russland.

Veien ut av denne knipen er å finne en formel for å oppmuntre Moskva til å bli en interessent i Europas sikkerhetsorden, ved å gjøre Russland til en deltaker i, heller enn en gjenstand for NATOs utvikling. Den kalde krigen har vært over i to tiår; det er på høy tid at NATO gjør en innsats for å få Russland med i en etterkrigsløsning. Moskva kan godt avslå tilbudet til fordel for et kjølig forhold til Vesten. Men da har i det minste NATO gjort sitt best for å avverge det resultatet.

NATO må arbeide for å forhindre den fortsatte null-sumkonkurransen med Russland

På dette punktet er det umiddelbare målet ikke å finne den eksakte formelen for å rekke ut til Moskva, men å begynne en strategisk samtale som gjør det klart at NATO-medlemmene er ærlig forpliktet til å forankre Russland i det euro-atlantiske samfunnet. Samtalen kan begynne med å undersøke hvordan man kan få mer ut av NATO-Russland-rådet. NATO-medlemmene bør henge seg på Moskvas oppfordring om å tenke nytt om en ”ny, europeisk sikkerhetsarkitektur”. Denne dialogen må bakkes opp med konkret, strategisk samarbeid om slike spørsmål som missilforsvar, tilgang til Afghanistan, og diplomati med Iran.

De pågående utvidelsene tvinger også frem spørsmålet om behovet for å reformere beslutningsprosessen i en allianse som har 26 medlemmer og som venter fler. Ettersom medlemmene vokser i antall og mangfold, kan en fortsatt avhengighet av konsensus fort bli en oppskrift på lammelse. Å forsterke behovet for reformer er det endrede strategiske landskapet som NATO opererer i – et hvis kompleksitet har utvannet den solidariteten som NATO nøt godt av under den kalde krigen.

De skarpe uenighetene som har oppstått over Afghanistan, over hvor viktig det var å tilby medlemskap til Georgia, og over forholdet mellom NATO og Russland, er ikke flytende forskjeller som snart vil forsvinne. De er heller biprodukter av den uunngåelige divergens mellom interesser og trusseloppfatning som har fulgt NATOs tilpasning til tiden etter den kalde krigen.

Det avgjørende spørsmålet for Alliansen er ikke om slike forskjeller kan overvinnes, men om de kan tolereres. Lik det eller ikke, NATO vokser seg mer uhåndterlig, og konsensus mer uhåndgripelig.

Slike ulike perspektiver blant medlemslandene varsler knapt NATOs brudd, men det betyr at Alliansen må tilpasse seg i henhold til hvordan den når sine beslutninger. Medlemmene vil trolig ikke gi opp regelen om konsensus om slike spørsmål som krig og fred. I de fleste andre saker er det imidlertid på tide at Alliansen utformer en mer fleksibel tilnærming til det å ta beslutninger. NATO bør også vurdere forskjellige former for å trekke seg for å sikre at de individuelle medlemmers stahet om spesielle saker ikke står i veien for effektiv handling.

Endelig vil det være klokt av medlemmene å begynne med å behandle kravene – som i hovedsak kommer fra amerikanske stemmer – om å utvide NATOs rekkevidde til utenfor Europa og transformere organet til en global allianse av demokratier. Å forandre NATOs forhold til Russland og omforme beslutningsprosessen krever nøye overveielse. Forslaget om at NATO skal bli global eller ikke; det bør forkastes direkte.

NATO har hendene fulle i Afghanistan; dens evne til å holde ut er faktisk fortsatt et åpent spørsmål. Med misjonen i Afghanistan som er så krevende for NATOs ressurser og sammenheng, er det vanskelig å forestille seg at Alliansen er klar til å ta på seg ytterligere forpliktelser lenger unna. NATO bør naturligvis smi strategiske partnerskap med land og regionale grupperinger som er villige til å bidra til den felles saken; bistanden fra ikke-medlemmer i Afghanistan er mer enn velkommen. Men å gjøre NATO til den foretrukne institusjonen for å håndtere konflikter rundt i verden er for mye.

NATOs 60-årsjubileum kommer på en tid med utfordringer og påkjenninger for Alliansen

På Balkan, i Kaukasus, og i Europas fjerne øst – så vel som i Afghanistan – har NATO mye uferdig arbeid. Den burde heller fokusere på å fullføre disse oppgavene før den gjorde seg klar for nye misjoner i Kashmir eller på Gaza-stripen. Videre, å utvide NATOs medlemskap til slike land som Japan, Australia og Israel ville ikke bare vise seg å være svært kontroversielt for Alliansen, men ville også påføre den forpliktelser som ville være vanskelige å møte.

NATO har faktisk en viktig rolle å spille utenfor Europa; den utvikler allerede bånd i Middelhavet. Men forsiktighet krever at NATO i hovedsak fokuserer på å hjelpe andre til å hjelpe seg selv – å gi assistanse og trening, tjene som en institusjonsmodell, av og til gå i partnerskap med lokale stater i begrensede misjoner – alt for å stå til tjeneste for andre sikkerhetsorganisasjoner rundt om i verden, slik at de kan være like vellykkede i sine regioner som NATO har vært i Europa.

NATOs 60-årsjubileum kommer i en tid med utfordringer og belastninger for Alliansen. Mot bakteppet av misjonen i Afghanistan vil det være lurt av NATO å konsolidere sine gevinster ved å rekke ut hånden til Russland, oppdatere sin beslutningsprosess for å gjenspeile sitt bredere medlemskap, og innse grensene for sin egen suksess.

Møte i NATO-hovedkvarteret

Charles A. Kupchan, professor i internasjonale spørsmål ved Georgetown University og seniorforsker ved Council on Foreign Relations

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink