SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

NATO som 60: veien videre

Selv å nå 60 år må ha vært en utfordring. Men det er flere fremover

Når NATO nå feirer sitt 60-årsjubileum er den mer populær enn noen sinne.

Alliansen opprettholder freden i Kosovo, den er engasjert i både stabiliseringsoppgaver og stridsoperasjoner i Afghanistan, leder en marineoperasjon mot terror i Middelhavet, bidrar til forsvarsreform i Bosnia og Hercegovina, trener irakiske sikkerhetstyrker, og gir støtte til Den afrikanske union.

NATO er i midten av et stort og ekspanderende nettverk av partnerskap med land fra hele verden, og utvikler tettere samarbeid med sivile nøkkelinstitusjoner. Og Alliansens utvidelsesprosess er fortsatt et sterkt insentiv for aspirantland til å få orden i eget hus.

Kort sagt, ved 60-årsalderen har NATO blitt en slik uunnværlig del av det internasjonale sikkerhetsmiljøet at det er vanskelig å forestille seg at det noen sinne kunne ha vært annerledes. Og det var det faktisk. Den første varighet av Washington-traktaten fra 1949 ble satt til beskjedne 20 år, og det ble antatt at innen den tid ville gjenoppbyggingen av Vest-Europa etter krigen være fullført og den transatlantiske forsvarspakten ville bli overflødig.

Få av de som var tilstede ved NATOs etablering ville ha våget å håpe på at denne alliansen ikke bare ville overleve situasjonen fra den kalde krigen som fikk den i stand, men faktisk trives i et radikalt endret sikkerhetsmiljø.

Grunnen til at NATO gikk fra å være et midlertidig prosjekt til et permanent er ikke vanskelig å forstå. Det er fordi logikken i det transatlantiske sikkerhetssamarbeidet er tidløst. Behovet for at Europa og Nord-Amerika skal håndtere sikkerhetsutfordringer sammen er fortsatt like presserende i dag som det var for 60 år siden.

Det er også behovet for en transatlantisk, institusjonell ramme som gir rom for politiske konsultasjoner, felles beslutninger, og felles handling. Bare NATO kan gi denne rammen.

Når NATO går inn i sitt syvende tiår må den overkomme en rekke utfordringer som er vanskeligere og mer komplekse enn noen den noen gang har stått overfor tidligere.

Det totale bildet strekker seg langt utover Afghanistan. Det omfatter den større regionen, og særlig Pakistan, som vi må øke vårt engasjement i forhold til. Videre må vi få våre militære og sivile institusjoner til å samarbeide mye tettere og mer effektivt. Med andre ord må vi ytterligere instrumentalisere en virkelig omfattende tilnærming – og ikke bare i Afghanistan, men også som reaksjon på andre presserende, transnasjonale utfordringer. FN-NATOs felleserklæring som FNs generalsekretær Ban Ki Moon og jeg underskrev i september i fjor burde hjelpe oss til å gå i den retning.

Den andre store utfordringen er vårt forhold til Russland. Konflikten i Georgia i august i fjor har ført til mange forskjellige tolkninger. Den har også reist noen alvorlige spørsmål om Russlands forpliktelse til et positivt forhold ikke bare til sine egne naboer, men også til vår allianse.

Vi skal åpenbart ikke la Russland avspore NATOs utvidelse. Den prosessen er sentral for vårt mål om å konsolidere Europa som et udelt og demokratisk sikkerhetsrom, og derfor kan det ikke forhandles om det. Men forholdet mellom NATO og Russland er for verdifullt til å bli fastlåst i argumenter over utvidelse, eller, for den saks skyld, over missilforsvar eller Kosovo.

Når våre stats- og regjeringssjefer møtes på NATOs 60-årsjubileumstoppmøte i Strasbourg, Frankrike, og Kehl, Tyskland, den 3. og 4. april, vil de uten tvil understreke Alliansens historiske prestasjoner. Selve toppmøtestedet vitner faktisk om NATOs suksess i å gjøre Europas forsoning etter krigen lettere.

Men mens tidligere prestasjoner kan inspirere til tillit for fremtiden, kan de ikke erstatte nytenkning og ny politikk. Når NATO går inn i sitt syvende tiår må den overkomme en rekke utfordringer som er vanskeligere og mer komplekse enn noen den har stått overfor tidligere. Strasbourg/Kehl-toppmøtet må derfor ikke bli begrenset til selvgratulasjoner. Tvert imot, dette toppmøtet er en avgjørende mulighet til å flytte NATOs utvikling nok et viktig skritt fremover.

Tre utfordringer peker seg ut.

Den første utfordringen er Afghanistan. For å gjøre vårt engasjement der til en suksess må vi tilpasse våre ambisjoner bedre til de midlene vi er villige til å deployere. Jeg håper virkelig at alle de allierte vil være i stand til å trappe opp sine bidrag. Vi har hatt enorm suksess i trening av og utstyre den afghanske nasjonalhær, og vi må bygge på den fremgangen. Det afghanske politiets evne til å spille sin rolle i å sørge for sikkerhet og stabilitet er avgjørende.

Det er mye mer som vi – og det internasjonale samfunnet som et hele – kan gjøre på den sivile siden – for å hjelpe afghanerne med å bygge virksomme institusjoner, bekjempe kriminalitet og korrupsjon, og få et bedre tak på narkotikaproblemet. Det vi må vokte oss for, uansett pris, er at enkeltland tar et snevert syn på sin spesielle rolle i et spesielt geografisk eller funksjonelt område. Det er avgjørende at vi alle ser hele bildet, og fortsetter vårt engasjement i Afghanistan som en felles, transatlantisk innsats.

Vi trenger en positiv agenda som passer for både Russlands og NATOs store betydning for europeisk og til og med global sikkerhet. Afghanistan er et nøkkelområde der vi åpenbart har felles interesser og en større mulighet for å møte disse interessene når vi arbeider sammen. Men det er også andre områder, som kampen mot terrorisme og sjørøveri, og behovet for å stå mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Med andre ord, tiden har helt klart kommet for å gi en frisk impuls til vårt forhold, og vårt neste NATO-toppmøte gir en enestående mulighet for de allierte til å understreke sin forpliktelse i denne forbindelse.

Den tredje utfordringen er å håndtere nye trusler. Vi har de siste årene sett at cyberangrep eller avbrytelse av energiforsyninger kan ødelegge et land uten at et eneste skudd avfyres. Vi ser også at sjørøveri har dukket opp igjen som en alvorlig sikkerhetsutfordring, så vel som de første ”harde” sikkerhetsimplikasjoner av klimaendringene, spesielt i det høye nord. Samtidig understreker Irans atomprogram den presserende utfordringen som spredning av masseødeleggelsesvåpen utgjør.

Vi må definere NATOs rolle for å møte disse utfordringene bedre. NATO kan ikke gi alle svarene, men det bør ikke være en unnskyldning for passivitet. Vi må gjøre best mulig nytte av Alliansens unike verdi som et forum for transatlantisk, politisk dialog, og som et instrument for at transatlantiske, politiske beslutninger blir konkret handling. Når alt kommer til alt venter ikke trusler til vi føler at vi er klare for dem.

Et nytt, strategisk konsept må forene Alliansens kjernehensikt, som er kollektivt forsvar, med de mange kravene som er knyttet til operasjoner utenfor-området.

Strasbourg/Kehl-toppmøtet er en mulighet til å vise at de allierte er i stand til å mønstre den nødvendige, politiske viljen, fantasien og solidariteten til å møte disse forskjellige utfordringene. Men toppmøtet må gjøre enda mer. Med en ny, amerikansk administrasjon som tar plass, og med utsiktene for at Frankrike skal ta sin fulle og hele plass i NATOs integrerte militærstrukturer, er toppmøtet også en perfekt tid til å lansere en oppdatering av Alliansens strategiske konsept.

Basert på ”Erklæringen om Alliansens sikkerhet ”, som det vil bli enighet om på toppmøtet, må et nytt, strategisk konsept samordne Alliansens kjernehensikt, som er kollektivt forsvar, med de mange kravene som er knyttet til operasjoner utenfor-området. Det må understreke NATOs rolle som et unikt samfunn av felles verdier og interesser, og unngå fristelsen til å fremme regionale eller nasjonale agendaer på bekostning av vår felles hensikt og mål. Og det må legge vekt på NATOs sterke ønske om å engasjere seg med FN, EU og andre internasjonale aktører, som partnere, i en omfattende tilnærming til dagens sikkerhetsutfordringer.

Disse utfordringene er grunnleggende forskjellige fra de som først gjorde at NATO ble etablert for 60 år siden. Men så lenge det er en solid, transatlantisk forbindelse, og så lenge denne forbindelsen hviler på sterke, institusjonelle grunnlag som NATO, vil vi være i stand til å forme hendelser og ikke være deres ofre. Alliansens 60-årsjubileumstoppmøte er en perfekt mulighet til igjen å bekrefte denne tidløse logikken.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink