SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Fra AMF til NRF

Dagens usikre, internasjonale sikkerhetsmiljø har tvunget frem fornyet oppmerksomhet på de rollene som raske reaksjonsstyrker spiller for å beskytte NATOs grunnleggende sikkerhetsinteresser. Diego Ruiz Palmer skisserer hvordan disse styrkene har utviklet seg.

Historisk sett har NATOs raske reaksjonsstyrker - som begynte med Den allierte Europakommandos mobile styrke (AMF), som ble etablert i 1960 og som har blitt til dagens NATOs raske reaksjonsstyrke (NRF) - ivaretatt en rekke roller, som har dekket avskrekking, forsvar og beroligelse, og har siden slutten på den kalde krigen blitt tillagt stadig viktigere krisereaksjonsmisjoner. Mens hver av disse rollene har en bestemt politisk og operativ hensikt, som nødvendigvis reflekterer den virkeligheten de utføres i, overlapper og gjensidig forsterker disse rollene på mange måter hverandre.

Varige kjennetegn ved NATOs raske reaksjonsstyrker er: høy beredskap; reaksjonsevne; deployerbarhet; og multinasjonalitet. Disse trekkene gjør raske reaksjonsstyrker relevante for operasjoner på kort varsel og på en strategisk avstand fra Europa og Nord-Amerika, så vel som å forsterke innsiden av området til Den nord-atlantiske traktat.

NATOs første forsøk med raske reaksjonsstyrker kan spores tilbake til forslag i 1960 fra daværende øverstkommanderende for de allierte styrker i Europa (SACEUR), general Lauris Norstad, om å etablere en rask, deployerbar, mobil styrke under hans kommando - Den allierte Europa-kommando (ACE) - for å bidra til å hindre trusler, maktbruk eller aggresjon, før generell krig, mot allierte land på ACEs nordlige og sørlige flanker. I fredstid hadde disse landene ingen eller en svært liten alliert, militær tilstedeværelse, og AMF-konseptet hadde som mål å prosjisere en multinasjonal avskrekkingsevne på kort varsel.

Nasjonale bidrag til AMF var organisert i forskjellige forhåndsplanlagte, multinasjonale styrkepakker optimalisert for deployering til fem AMF-innsatsområder - Nord-Norge; Danmarks Sjælland; Nordøst-Italia; Nord-Hellas og grenseområdene mellom Hellas og Tyrkia; og det østlige Tyrkia. Planlegging og øvelser ble kontrollert av en liten multinasjonal stab lokalisert i Vest-Tyskland, men, ved virkelig beredskap, ville kommando over og kontroll av de deployerte AMF-komponentene blitt de lokale NATO land- og luftsjefers ansvarsområde for å sikre sømløs integrering mellom nasjonale og forsterkningsstyrker, og fremstå som et enkelt NATO "ansikt".

Selv om drivkraften bak etableringen av AMF i 1960 hadde blitt drevet frem av bekymringer knyttet til avskrekking i ACEs nordlige og sørlige regioner, satte Berlin-krisen i 1961 nytt fokus på forsvar i Sentral-regionen. Som følge av byggingen av Berlin-muren, forsterket USA i stor grad de styrkene de hadde stasjonert i Vest-Europa. Den enorme skalaen på dette arbeidet underbygget vanskelighetene ved rask forsterkning som lå i den transatlantiske flyttingen av tusener av kjøretøyer og førte til det første tilfellet av omfattende utstyrslagrig, og USA lagret materiell for to divisjoner sør i Tyskland.

I 1963 ble USAs evne til raskt å forsterke Sentral-regionen prøvd under øvelsen Big Lift, som viste USAs stadig økende strategiske lufttransportevne, klokskapen i konseptet med forhåndslagring av utstyr, og muligheten for rask forsterkning i stor skala.

I 1968, som følge av USAs beslutning om å flytte noen av den amerikanske hærens avdelinger fra Europa tilbake til USA, for å bidra til å opprettholde USAs engasjement i Sørøst-Asia, ble et tredje divisjonssett utstyr lagret i det sørlige Tyskland. Og fra 1969 til slutten på den kalde krigen, øvet USA årlig sin evne til å flytte styrker tilbake til Tyskland ("REturn FORces to GERmany") i den strategiske mobilitetsøvelsen REFORGER.

I 1975, da han ble SACEUR, bestemte general Alexander Haig seg for å harmonisere uensartede NATO og nasjonale forsterkningsplaner i en SACEUR Rapid Reinforcement Plan (RRP) og å innbake REFORGER-øvelsene i et bredere sett koordinerte øvelser, kalt Autumn Forge, utformet for å teste og vise NATOs evne til å forsterke og forsvare alle tre regioner i ACE samtidig.

I kjernen av RRP var det en enestående amerikansk forpliktelse til NATO om å ha 10 divisjonsekvivalenter deployert og klare til å forsvare Vest-Tyskland innen 10 dager etter en forsterkningsbeslutning (det såkalte "10-i-10"-konseptet), som krevde lagring av forhåndsplassert materiell for ytteligere tre divisjoner i det nordlige Tyskland, Belgia, Luxemburg og Nederland.

Raske reaksjonsstyrker og forsterkningsplaner ble innbakt i Alliansens kollektive forsvarsmotto - "En for alle, alle for en"

Et vitkig mål for RRP - et som understreket den politiske troverdighet og militære effektivitet til NATOs kalde krigs raske reaksjonsstyrker og forsterkningsplaner - var beroligelse. Det var ikke noen sterkere motivasjon for allierte som var lokalisert langs Europas delelinje til å forplikte seg til et sterkt, fremskutt forsvar, og å være forberedt på å motsette seg trusler, tvang eller aggresjon, enn løftet til "kyst"-allierte som Canada, Portugal, Storbritannia og USA, gjennom RRP, om å komme dem til hjelp i tider med kriser eller krig. På den måten ble raske reaksjonsstyrker og forsterkningsplaner kjernen i Alliansens kollektive forsvarsmotto - "En for alle, alle for en".

Naturlig nok gjorde slutten på den kalde krigen alle disse tiltakene unødvendige. REFORGER-øvelsene ble avsluttet, de fleste lagre i Europa ble stengt, og langsiktige så vel som de nyeste forsterkningsforpliktelsene ble også avsluttet (se Boks 2). RRP hadde nådd sitt mål om avskrekking og beroligelse, men hadde nå overlevd omstendighetene som hadde tvunget frem dens utvikling.

Med et Europa som utviklet seg stødig mot et forent kontinent, fritt og i fred, men med et økende spektrum uforutsette kriser på NATOs periferi som raskt eskalerte til konflikter, slik som på Balkan, endret fokuset for rask reaksjon seg fra forsterkning inn i, til krisereaksjon utenfor, området til Den nord-atlantiske traktat. I en periode ble det vurdert å utvide størrelsen på AMF-styrkepoolen fra en brigade til en divisjon for å gjøre den mer robust, men AMFs tid hadde kommet og så gått.

Så tidlig som i 1991 ble 1st British Corps, som hadde vært Storbritannias nøkkelbidrag til forsvaret av Vest-Tyskland i fire tiår, transformert til det multinasjonale Allied Rapid Reaction Corps (ARRC). Rask reaksjon krevde nå en større, mer kapabel militær styrke - for eksempel, innen rammen av krevende fredsgjennomføringsoperasjoner slik som IFOR i Bosnia og3 Hercegovina i 1995 og KFOR i Kosovo i 1999, der ARRC i begge tilfeller var den første styrken som gikk inn.

AMF fortsatte til den ble oppløst i 2002. I NATOs vokabular etter den kalde krigen ble AMF og ARRC kategorisert som henholdsvis Immediate Reaction Force (IRF) og Rapid Reaction Force (RRF).

I løpet av 1990-årene transformerte de allierte sine styrker for raske operasjoner i strategisk avstand fra Europa og Nord-Amerika på kort varsel, og bygget dette på erfaringene fra Gulf-krigen. ARRCs modell ble etterlignet i form av åtte andre multinasjonale korps stasjonert over hele Europa, seks av dem på høy beredskap akkurat som ARRC. Rask reaksjon var ikke lenger en spesialisert, militær evne; det hadde blitt kjernen i NATOs nye styrkestruktur. Til slutt ble IRF- og RRF-kategoriene forlatt til fordel for nye kategorier styrker på høy beredskap (HRF) og styrker på lavere beredskap (FLR).

NRF har gitt Alliansen en stand-by rask reaksjonsevne med rundt 20.000 menn pr rotasjon siden 2003.

Uten et samlet arbeidskonsept var imidlertid HRF multinasjonale korps (HRF(L)) og deres søster HRF maritime formasjoner (HRF(M)) isolerte “øyer” av evner. Tanken bak konseptet om en multinasjonal NATO reaksjonsstyrke, som stats- og regjeringssjefene ble enige om på NATOs toppmøte i Praha i 2002, var å knytte HRFene sammen gjennom en felles rotasjonsplan og fastsettelse av standardiserte taktikker, teknikker og prosedyrer. I hovedsak var NRF ryggraden i NATOs raske reaksjonsevne og HRFene var kjøttet. Dette var ”et ekteskap inngått i himmelen” mellom en voksende rask evne og et innovativt innsettingskonsept.

Etter at den ble etablert i 2003 har NRF gitt Alliansen en tilgjengelig rask reaksjonsevne med rundt 20.000 mann per rotasjon, ulikt noe NATO noen gang hadde under den kalde krigen, og ulikt noe som er tilgjengelig i dag noe sted i verden, med unntak av USA. Den erfaringen man har fått fra suksessive rotasjoner har vist at NRF-konseptet er sunt, og at den transformasjonsdynamikken som ble skapt av etableringen av NRF strekker seg dypt og omfattende over Alliansen militære etablissementer.

Videre betydde den suksessive deployeringen til Afghanistan mellom 2004 og 2007 av fire HRF(L)-hovedkvarterer, som skulle være kjernehovedkvarteret til den NATO-ledede Internasjonale sikkerhetsstyrken (ISAF), med mandat fra FN, at disse hovedkvarterene kunne bruke sine NRF-ferdigheter på en god måte i en krevende, reell operasjon, samtidig som man brukte erfaringen med å deployere til et fjernt teater inn i NRF.

Riktignok har varige mangler i avgjørende NRF-evner … kastet en skygge over NRF.

Riktignok har varige mangler i avgjørende NRF-evner, spesielt operative tilretteleggere, hvis tilgjengelighet er avgjørende for deployering av og bruk av NRF, så vel som det vedvarende problemet fra rotasjon til rotasjon med å fylle dem, kastet en skygge over NRF og reist tvil om dens operative effektivitet og levedyktighet på lang sikt. Det ble luftet forslag som kunne føre til å senke ambisjonsnivået for den NRF som Alliansen ble enig om da den ble etablert.

Men selv om det er en reell grunn til bekymring stiller ikke disse vedvarende manglene spørsmål ved sunnheten i det opprinnelige NRF-konseptet. Det reflekterer heller den utfordringen som mange allierte møter i forsøk på å holde et segment av sine beste styrker på stand-by mens de er engasjert i mange operasjoner langt hjemmefra på samme tid.

Disse manglene er også symptomatisk for mer omfattende systemsvakheter i hvordan NATO genererer styrker for operasjoner i det 21. århundre, nemlig:

• Fiaskoen med å utnytte NATOs gode forsvarsplanleggingsprosess og etableringen av HRFene til å gjøre styrkegenereringen mer forutsigbar, effektiv og varig over tid;

• En utilstrekkelig avhengighet av fellesfinansiering for å dekke deler av omkostningene for uforutsette deployeringer av NRF, en praksis som virker som en hemsko for allierte som ellers ville være beredt til å bidra med styrker til NRF-rotasjoner, men som er opptatt av hvordan de kan møte store, ikke budsjetterte utgifter hvis disse styrkene faktisk skulle deployeres i en krisesituasjon;

• En overdrevent stivbent splittelse av Alliansens styrker i forskjellige kategorier, som hindrer en mer fleksibel bruk av alle tilgjengelige evner for NATO, og kompliserer bruk av NRF; og

• En tilnærming for å beregne evnen til enkeltstående NRF-rotasjoner som i for stor grad har fokusert på mangler målt mot et generelt behov, i stedet for å utnytte de faktiske bidrag som er gjort tilgjengelige fra medlemslandene.

Det er omfattende forståelse for den uheldige virkning disse manglene har på NRFs troverdighet og brukbarhet, og å sette i gang arbeid for å ta opp og løse dem vil være en prioritet for Alliansen på toppmøtet i Strasbourg og Kehl

I en utvidet Allianse beholder raske reaksjonsstyrker med styrket deployerbarhet sin relevanse for avskrekking, forsvar og beroligelse.

På bakgrunn av NATOs engasjement i Afghanistan, er det prioriterte oppdraget for NRF og tilknyttede HRFer krisereaksjon, som kan finne sted i en strategisk avstand fra Europa og Nord-Amerika, for å beskytte Alliansens grunnleggende sikkerhetsinteresser, bidra til å hindre at kriser eskalerer til åpen krig, eller løse en konflikt og bidra til å bygge fred. Samtidig, i en utvidet Allianse, beholder raske reaksjonsstyrker med styrket deployerbarhet sin relevanse for avskrekking, forsvar og beroligelse.

I alle tilfeller vil Alliansens distinkte og uovertrufne evne til å planlegge og gjennomføre multinasjonale, raske operasjoner og smelte sammen ulike evner til en sammenhengende styrke, bidra til å sikre at arven etter AMF opprettholdes i NRF i NATOs syvende tiår og etter det.

Offiserer diskuterer planer under øvelse Alexander Express

Plassering, type og omfang av raske reaksjonsstyrker har vært under stadig endring

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink