SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

NATOs generalsekretær: en stillingsbeskrivelse i endring?

Stillingen til NATOs leder kan ikke kjennes igjen fra dens tidligste tid. Ryan Hendrickson forklarer hvordan rollen har endret seg, og hvorfor.

Når NATO nå blir 60 ville dens første generalsekretær, Lord Hastings Ismay, uten tvil ha vært forundret over å se endringen av rollen til NATOs generalsekretær.

Fra en stilling som i hovedsak var å administrere, utformet for å fremme konsultasjon innen Alliansen, har den moderne generalsekretæren utviklet seg til en stilling med mye større ansvar for å forme NATOs operative og strategiske rolle i verden.

Da den ble født i 1949 hadde ikke NATO en generalsekretær. Med starten på Korea-krigen etablerte de allierte en alliert øverstkommanderende i Europa for å øke den militære integreringen i hele Alliansen. Den første SACEUR (øverstkommanderende for de allierte stridskrefter i Europa), den amerikanske generalen Dwight Eisenhower, førte ny prestisje og respekt inn i NATO. Men det ble snart klart at SACEURs kontor ikke var nok for å fremme den nødvendige politiske dialogen og samarbeidet blant de allierte.

Som en reaksjon ble generalsekretærens kontor etablert på NATOs treårsjubileum i 1952. I sin kjerne skal generalsekretæren hjelpe de allierte med å nå konsensus. Generalsekretæren kan ikke stemme i Det nord-atlantiske råd (NAC), og er i mange henseende kun en tjener for de allierte, som skal forsøke å bygge samarbeid og meningsfull konsultasjon. Hans kontors makt er således begrenset i omfang. I sine første år som generalsekretær ble Lord Ismay holdt i bakgrunnen, fikk ikke lov til å snakke uten godkjennelse fra de allierte, og ledet heller ikke rådsmøtene før 1955.

Senere har NATOs politiske leder utviklet seg til en avgjørende, og til tider sentral beslutningstaker blant de allierte. Han har formet Alliansens utvikling, definert viktige, strategiske konsepter ettersom Alliansen tilpasset seg nye sikkerhetsforhold.

Selv om mange innen NATO-hovedkvarteret forstår betydningen av dette kontoret, har mange historier og tidligere analyser av NATO viet svært lite til den rollen som de 11 generalsekretærer har spilt. Dette er uheldig gitt den svært viktige innflytelsen som NATOs politiske leder kan og har utvist.

For eksempel har Lord Peter Carrington, blant de tidligere generalsekretærer, nesten ikke fått noen historisk oppmerksomhet eller ros for sin ledelse av NATO, som varte fra 1984 til 1988. Carrington selv innrømmer i sine memoarer den frustrasjonen han følte da han tjenestegjorde i NATO, delvis på grunn av fravær av reell makt eller myndighet gitt generalsekretæren – et forhold som Ismay og andre forgjengere helt sikkert forsto.

Da han ble valgt til generalsekretær bemerket tidligere assisterende generalsekretær til NATO, Robin Beard, at Carrington ”ustrålte ære” og genererte et nytt nivå av respekt for Alliansen. Tidligere amerikansk ambassadør til NATO, David M. Abshire, sa at Carrington ledet Alliansen ved sin dyktighet, gode humør og gratie i sin håndtering av de mange forskjellige personligheter i Alliansen. Carringtons personlige, diplomatiske ferdigheter var avgjørende for å bidra til å nå konsensus under noen svært vanskelige øyeblikk blant de allierte.

NATOs 9. generalsekretær, Javier Solana, viste også den potensielle innflytelse som dette kontoret kan utøve. Hans arv som NATOs politiske leder er særlig betydningsfull.

Solanas stille diplomati og dyktighet innen språk spilte også en rolle i 1998 da debatten innen Brussel som fulgt over hvordan man skulle reagere på volden og aggresjonen på Balkan.

På toppmøtet i Madrid I 1997, da debatten om NATOs utvidelse ble omstridt blant de allierte, bemerket forfatteren Ronald D. Asmus at de allierte vendte seg mot Solana for å finne en vei ut av dette omstridte, politiske miljøet. Etter å ha konsultert med de allierte, lyktes Solana å finne det endelige kompromisset som resulterte i invitasjoner om medlemskap til Den tsjekkiske republikk, Ungarn og Polen.

Solanas stille diplomati og dyktighet innen språk spilte også en rolle i 1998 da debatten innen Brussel som fulgt over hvordan man skulle reagere på volden og aggresjonen på Balkan. Igjen var det Solana som identifiserte at alle de allierte kunne bli enige om at et ”tilstrekkelig, juridisk grunnlag” eksisterte for at NATO kunne autorisere bruken av makt på Balkan, som til slutt resulterte i Operation Allied Force i 1999.

I begynnelsen av den militære aksjonen i 1999 spilte Solana nok en gang en nøkkelrolle med å gi råd til SACEUR, general Wesley Clark, om de typer militære mål som de allierte ville støtte. Igjen spilte Solana en nøkkelrolle i å la operasjonen gå fremover så raskt som mulig, mens man opprettholt den politiske konsensus blant de 19 medlemmene av Alliansen for militær aksjon.

Blant de mest innflytelsesrike generalsekretærer fortjener arven etter Manfred Wörner spesiell oppmerksomhet. Wörner, NATOs første og eneste tyske generalsekretær, førte med seg et spesielt sett ferdigheter til Alliansen, som på mange måter formet det som Alliansen er i stand til å gjøre i dag.

For det første hadde Wörner det spesielle intellektet for å innlemme saker og spørsmål i Alliansens bredere, strategiske interesser. Delvis bidro hans evne til å tenke strategisk til å bevege Alliansen mot dens nye, strategiske konsept, som det ble enighet om på toppmøtet i Roma i 1991. Dette satte scenen for at NATO skulle begynne sine fredsbevarende og krisehåndteringsoperasjoner, som på mange måter har definert NATOs rolle i verden i dag.

I tillegg så Wörner mye tidligere enn andre fordelen ved å utvide NATOs rekkevidde til Sovjetunionen og senere til de nydannende demokratier i Øst-Europa, alt for å integrere dem i resten av det demokratiske Europa. Gjennom hans eget initiativ brukte han innflytelsen til sitt kontor til å fostre nye forbindelser over hele Øst-Europa, noe som la grunnlaget for de store medlemskapsutvidelsene som kom på toppmøtene i Madrid, Praha og Bukarest. Wörners tidlige visjon bidro til å etablere det politiske grunnarbeidet for at NATO kunne bevege seg østover, og senere hjelpe til med moderniseringen og demokratiseringen av mange av disse tidligere kommunistiske militære.

Wörners innflytelse ble også følt i NAC, på en slik måte at mange av hans samtidige mente at man ikke ville få konsensus hvis ikke han også godkjente den aktuelle politikken. Den uformelle autoriteten som han utviste kom på grunn av hans omfattende diplomatiske kontakter blant de allierte, hans gode kjennskap til de spesifikke spørsmålene som man diskuterte, og styrken i hans personlighet.

Som det har blitt dokumentert, etter å ha stått opp av sykesengen i Achen, Tyskland og reist til Brussel for å delta på dette motet, medvirket hans tilstedeværelse til å gi den nødvendige konsensus for militær handling.

Blant hans mest minneverdige hendelser i NAC var hans tilstedeværelse på et svært viktig rådsmøte i april 1994. Han led av kreft, som til slutt førte til hans død i august 1994. Med tydelig vekttap, med legen ved sin side, og slanger for intravenøs næring synlig under skjortesnippen, lyktes Wörner i sin lobbyvirksomhet å få de allierte i favør av en militær reaksjon fra NATO på de gjentatte angrepene på bosniske sivile. Som det har blitt dokumentert, etter å ha stått opp av sykesengen i Achen, Tyskland og reist til Brussel for å delta på dette motet, medvirket hans tilstedeværelse til å gi den nødvendige konsensus for militær handling.

Som leder i et nytt sikkerhetsklima, når Alliansen har tatt på seg nye roller i kampen mot terrorisme i Afghanistan, og å utføre fredsbevarende og humanitært støttearbeid i Kosovo, Sudan og Pakistan, har Jaap de Hoop Scheffer også tilvirket sin egen arv som NATOs politiske leder.

Som Wörner har de Hoop Scheffer strukket NATO i retninger utover det som man tenkte var mulig før han ble valgt til generalsekretær. I sitt arbeid for å generere nye partnerskap for å bekjempe terrorisme, har de Hoop Scheffer ført NATOs budskap over hele verden, inkludert på turer til Asia, Midtøsten og Australia, noe som aldri hadde blitt gjort tidligere.

Fra sin første dag som generalsekretær til 2009 har de Hoop Scheffer brukt sitt kontor for å sikre at han gjorde alt som var mulig for å øke NATOs sjanser til å lykkes i Afghanistan.

Mye som sin forgjenger Lord Robertsons mantra om mer “evner, evner, evner”, har de Hoop Scheffer ofte understreket behovet for mer og mer felles pengeforbruk i hele Alliansen når det gjelder forsvar. Hans mål, i stor grad som Robertsons, er en allianse som raskt kan reagere på nye og umiddelbare sikkerhetsutfordringer og kriser. De Hoop Scheffer har fortsatt å dytte på for disse investeringene, som nesten alle militæranalytikere er enige om er i Alliansens beste interesser.

Men de Hoop Scheffers klareste prioritet var NATOs engasjement i Afghanistan. Fra sin første dag som generalsekretær til 2009 har de Hoop Scheffer brukt sitt kontor for å sikre at han gjorde alt som var mulig for å øke NATOs sjanser til å lykkes i Afghanistan. Ved å gjøre det har han ofte krevd flere ressurser, både sivile og militære, for å fremme demokrati og fred i Afghanistan. Mens NATO fortsatt står overfor mange utfordringer i Afghanistan, som de Hoop Scheffer vedgår, vil hans fokus og forpliktelse til at misjonen skal lykkes være blant hans mest betydningsfulle arv som generalsekretær.

Alliansen er i ferd med å gå inn i en ny tidsalder med en ny leder. Den personen som har denne stillingen kan gjøre en stor forskjell i NATOs evne til å handle, utvikle seg og reagere på nye omstendigheter. Og trenden, fra Ismay til de Hoop Scheffer, er at generalsekretærens rolle har fortsatt å vokse.

Manfred Wörner (over) brakte med seg en sterk personlighet og oppofrelse som generalsekretær.

Forhandlingsdyktighet har vist seg å være en av nøkkelegenskapene i rollen som generalsekretær, som illustrert av Javier Solana.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink