SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Å holde seg i form som 60-åring

Daniel Korski, senior policy forsker ved European Council for Foreign Relations, beskriver Alliansens utfordringer som 60-åring - og hvordan de best kan håndteres.

NATO må strekke ut hånden til andre for å gå videre

NATO har oppnådd mye mer i tiden etter den kalde krigen enn noen ville ha trodd da Berlin-muren falt og alliansen mistet sin tilsynelatende raison d’être. Det den har oppnådd inkluderer Alliansens utvidelse og dens operasjoner i Bosnia og i Kosovo.

Men mens NATOs ledere forbereder seg på å møtes i Strasburg/Kehl – i det som vil være president Obamas første NATO-toppmøte og bør markere Frankrikes fullstendige reintegrering i NATOs stående, militære strukturer og forsvarsplanleggingsmekanismer i Alliansen – gjenstår det fortsatt vesentlige utfordringer. Disse inkluderer NATOs utvidelse, dens operasjoner i Afghanistan og dens transformasjon til en slankere organisasjon. Gjemt bak disse punktene ligger et enda større spørsmål: hva er hensikten med NATO i det 21. århundre?

Noen allierte ønsker å å gå tilbake til en statisk, defensiv holdning, som hovedsakelig er fokusert på tradisjonelle, territorielle trusler; andre ønsker i hovedsak å fokusere på raske operasjoner som ISAF (Den internasjonale sikkerhetsstyrken) i Afghanistan. Dette vil trolig være det største, strategiske dilemma som NATO møter. Det rette valget er åpenbart å se de to misjonene som gjensidig forsterkende og fortsette den transformasjon av de allierte hærstyrkene som man er blitt enige om, for at det ikke skal bli enda vanskeligere for NATO å få på plass de nødvendige kampstyrkene.

Men å overbevise mange allierte om å gi denne ”og/og” forpliktelsen vil ikke være lett.

I lys av dette kan den afghanske misjonen faktisk være den minst kontroversielle av NATOs oppdrag. Alle vet at misjonen må fortsette. Få tror at den lykkes. Og alle vet at president Obama ønsker en betydelig styrking av den europeiske innsatsen. Spørsmålet er hvordan man skal levere den. Hvis europeerne ikke kan avgi flere tropper, må de gjøre sine tropper bedre til å utføre nøkkeloppgaven – å bygge opp de afghanske styrkene.

NATOs forhold til Georgia og Ukraina vil være mer problematisk. Russland har gjort det klart at de motsetter seg utvidelse.

Med dette for øye kan et stående, militært rådgiverkorps i NATO bli offentliggjort på det neste toppmøtet. Det vil ikke løse alle problemene til ISAF, men det vil styrke den europeiske innsatsen og vil hjelpe godt på ISAFs kapasiteter. Dermed vil det sikre at, ettersom Obama-administrasjonen gradvis overtar alle NATOs operasjoner i det sørlige og østlige Afghanistan, trekker amerikanernes allierte seg faktisk ikke tilbake, og at USA fortsetter å se på NATO som et nyttig instrument.

NATOs forhold til Georgia og Ukraina vil være mer problematisk. Russland har gjort det klart at de motsetter seg utvidelse. Men å rekke ut hånden til Georgia og Ukraina lønner seg. Selv om Europa må rebalansere sitt forhold til Russland, vil det å gi Moskva et veto for NATOs beslutninger trolig ikke oppmuntre til bedre adferd fra Kremls side. Selv om Obama-administrasjonen vil, som jeg er sikker på, være ivrig etter å ikke skape konflikt på toppmøtet i 2009, vil den trolig heller ikke ønske å gå tilbake på NATOs ”åpne dør”-policy.

Nøkkelen vil derfor være å sikre at de to kommisjonene som NATO har etablert for å hjelpe Ukraina og Georgia med å reformere sine forsvarstrukturer faktisk betyr noe. Fra erfaringene på Balkan er det klart at å kontrollere sensitive forsvarsreformer politisk, er mye vanskeligere enn teknisk assistanse eller bare å tjene som en paraply for alliert forsvarsassistanse.

Det må denne gangen være annerledes hvis NATOs tilbud skal bety noe for Kiev og Tbilisi (og Moskva).

NATOs stab vil måtte jobbe med reformprosessene, det vil være behov for avtalepartnere på høyt nivå når NATOs senior sivile representanter i Kiev og Tbilisi og de allierte må komme sammen for å levere en seriøs reformpakke.

Det er ikke bare et spørsmål om flere tropper: det er også et spørsmål om hvordan man skal bruke dem.

Så må NATO finne ut hvordan de kan berolige slike som Polen, Estland og Litauen, som føler seg truet av Russland.

For å gjøre det bør Alliansen tilby seg å etablere en ikke-militær NATO-fasilitet i regionen, for eksempel et forskningsinstitutt eller et treningssenter. Dette vil gi de nye NATO-medlemmene en følelse at deres allierte bryr seg om deres vanskelige situasjon, uten å provosere Moskva. Cyberforsvarssenteret i Estland er et fint første skritt.

Vestlige ledere bør også gi JFC Brunssum – en av sine militære kommandoer – en oversikt over militære utviklinger i det nordlige Europa.

Under den kalde krigen hadde hver NATO-kommando et regionalt fokus. Landene kunne ringe disse og få en oppdatering over den militære utviklingen, f eks sovjetiske marinebevegelser. Ettersom militære oppgaver har endret seg har kommandoene blitt mer funksjonelt fokusert; Brunssum er nå i ISAFs kommandokjede og kaller misjonen sin ”høyeste prioritet”. Men gitt Russlands adferd er det verdt å gi JFC oppgaven med også å holde et øye med utviklingen i det nordlige Europa.

Da USAs president Truman åpnet Alliansen for seks tiår siden, kunne han knapt hatt fantasi til å se den verden vi nå lever i

JFC Napoli bør også få oppgaven med å holde øye med utviklingen på Europas sørlige flanke for å unngå å gi NATO en for anti-russisk synsvinkel. Det bør også rettes oppmerksomhet mot å gjennomføre begrensede, militære øvelser for et defensivt artikkel 5-scenario.

Da president Truman innviet Alliansen for seks tiår siden var det lite han kunne ha tenkt seg om den verden vi nå lever i. I dag vil imidlertid Alliansens styrke ikke bare komme fra å bygge opp NATOs evner og utvide dens medlemskap, men også fra å styrke båndene mellom NATO og EU. Erfaringene på Balkan og i Afghanistan har vist oss at militær evne ikke er nok til å garantere suksess. Det er behov for en mer kompleks blanding av politiske- og utviklingsredskaper. Bare ved at NATO og EU arbeider sammen kan disse gjøres gjeldende. Derfor må begge organisasjoner gå utover det å være opptatt av prosess i stedet for enn substans, og finne et nytt modus operandi, som begynner i Strasburg/Kehl.

Avstand bør ikke være et hinder mot gode forbindelser - i Europa, Afrika og andre steder

Så lenge Kypros-konflikten fortsatt er uløst kan det være best å unngå omfattende initiativer, som Tyrkia kan nedlegge veto mot.

Men det bør være mulig å skape et grunnlag på arbeidsnivå for en tilnærming mellom EU og NATO. En ide vil være at EU tar ansvar for gjenoppbygging i Afghanistans største byer, mens NATO sørger for sikkerhet og amerikanske styrker opererer i det provinsielle grenseland.

En ”Sikkerhets- og utviklingsplan for Kabul ” kan være et første skritt; et annet kan være at europeiske gendarmeristyrker – enten gjennom NATO eller gjennom EU – bidrar til å bygge opp det afghanske politiet.

De to organisasjonene bør vurdere andre samarbeidsområder, inkludert ISAFs lokale støtte til EUPOL (European Union Police Mission – EUs politimisjon), felles trenings- og predeployeringsforberedelser for PRT (provinsielle gjenoppbyggingsteam), staber og felles sivil-militære øvelser. Enda bedre ville det være om en NATO/EU-skole for post-konflikt kan opprettes, der hver organisasjon kan bruke sine respektive sterke sider til støtte for de misjonene der begge er tilstede. Hvor vil det være bedre å offentliggjøre en slik ide enn på toppmøtet i Strasburg/Kehl ?

Utenfor de pågående forpliktelser og forbindelser mellom EU og NATO, vil det trolig dukke opp to langsiktige utfordringer for NATO. Den første er NATOs potensielle rolle i en israelsk-palestinsk løsning, inkludert fredsbevarende oppgaver og hjelp for å bygge palestinske sikkerhetsinstitusjoner. Den andre, langsiktige utfordringen er hvordan man skal håndtere Afrika. Jeg tror at, til tross for AUs anmodning til NATO om hjelp til å bygge opp AUs evner, har det arbeidet som er gjort ennå ikke vært helt effektivt.

Mandatet til dagens generalsekretær i NATO utløper i år; det vil være avgjørende å finne en like respektert erstatning

Den nye Obama-administrasjonen bør bidra til at NATO undersøker hvordan den kan operere med Africom og AU. Den kan også bidra til å utnytte mulighetene for en ny hybridkonstruksjon, slik som en AU/NATO etablering – kanskje til og med involvere FN eller EU – som kan ha en permanent tilstedeværelse i Afrika, og bli en langsiktig partner for sikkerhetsassistanse og arbeidet for å hindre konflikt.

Det er også behov for reformer for å bedre både nåværende og fremtidige operasjoner, inkludert tilpasninger til NATOs kommandostrukturer, slik at mer myndighet kan bli delegert til militære sjefer og integrering på stedet med slike partnere som FN kan bedres.

Endringer i hvordan NATOs misjoner blir finansiert bør også undersøkes, kanskje gjennom et fellesfinansiert NATO-operasjonsbudsjett.

Så er det spørsmålet om lederskap. Mandatet til dagens generalsekretær i NATO utløper i år; det vil være avgjørende å finne en like høyt respektert erstatning.

Hvis den nye Obama-administrasjonen hjelper NATO med å dra nytte av en fransk president med sterke bånd over Atlanterhavet, og finner den riktige balansen mellom forsvar og styrke, vil Alliansen fortsatt være relevant for den europeiske offentlighet, og akseptert som en fullverdig, militær operatør av alle medlemmene.

Og det kan være den beste 60-årsgaven NATO kan ønske seg.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink