SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Intervju: Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre

Intervju: Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre

Get the Flash Player to see this player.

Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre, har brukt mye tid både i Arktis og andre steder til å forklare hva som skjer der.

I dette intervjuet beskriver han årsakene til at han føler at det høye nord fortjener mer oppmerksomhet – og hvordan man best skal føre landene sammen for å løse de problemene som dukker opp der.

Video lengde: 16:32 mins

 Subtitles: On / Off

Jonas Gahr Støre er Norges utenriksminister.

Han har vært en av de mest lidenskapelige forkjempere for øket fokus på utviklingen i det høye nord.

Statsråd, kunnskapsnivået om hva som skjer i Arktis og det høye nord endrer seg hele tiden.

Gjør det at det er vanskelig å utforme en politikk?

Nei, jeg tror tvert imot. Når kunnskapen øker tror jeg at evnen til å utforme politikken blir bedre.

Selvsagt er det en grad av kompleksitet, fordi etterhvert som kunnskapen øker innser du hvor sammensatte

utfordringene og mulighetene er i nord, på områder som strekker seg fra klimaendringer til seilingsruter, energiutnyttelse, juridiske spørsmål.

Men generelt sett tror jeg, til tross for all politikk, at vi bør ønske velkommen økende kunnskapsnivåer, og slike konferanser

som dette hever det felles kunnskapsnivået og vi får perspektiver både fra militær og sivil side.

Så alt dette bør ønskes velkommen, og vi ser det i viktige politiske formuleringer i Russland,

i EU, i Norge selvfølgelig - vi har jobbet med dette i noen år - i USA,

med strategier for Arktis, og jeg tror alt dette er på høy tid, det skjer nå og det må generelt sett ønskes velkommen.

Det er en stor fart på endringene på mange områder her i regionen, slik som det fysiske når isdekket smelter,

det økonomiske med den endrede oljeprisen og det økologiske med at fisken endrer flyttemønster.

Har du tillit til at vi er i stand til å holde tritt med de raske endringene?

Det er et stort, stort spørsmål. Jeg tror i store trekk, hvis man legger sammen seilingsruter,

ressurser, folk og ressursmangel generelt, vil du ha kombinasjoner for konflikt.

Men vi har også ingredienser for fremgang. Så jeg tror at den store utfordringen for oss er å bevare

det som nå er status i det høye nord, nemlig lav spenning.

Å holde spenningen lav på grunn av alt det man ønsker å oppnå.

Og det som er felles både for Norge og Russland og USA og Canada og andre,

er at vi har en sfære for samarbeid som er produktiv, ikke er konfronterende og jeg tror vi har det juridiske

redskap for internasjonal lovgivning, Havrettskonvensjonen,

rettigheter og plikter for kyststater, som grunnlag for også å håndtere uenighet.

Så jeg tror at det vi trenger å få ut av dette er et avgjørende fokus på å håndtere forskjeller uten konfrontasjon.

Og det kan lykkes, og jeg tror vi alle vil tape hvis det ikke lykkes.

Det har blitt nevnt her i dag at det kan være sunn konkurranse og usunn konkurranse.

Hva gjør vi for å sikre at konkurransen forblir sunn?

Vel, jeg tror på alle måter ... når det er et ønske om fremgang fra alle land,

selskaper, privat sektor, trenger man regler og reguleringer.

Og jeg tror at det vi har sett av den internasjonale økonomien i det siste,

hvis man slipper den løs, og lar det glippe, kan du oppleve noe svært dramatisk.

Så jeg tror det bør være en prioritet for regjeringene å ha Havrettskonvensjonen som grunnlag,

som gir oss en rekke retningslinjer om hvordan håndtere uenighet,

hvordan håndtere utforming av regler og reguleringer.

Og så tror jeg vi må gå til de organer som faktisk vedtar sjøruter, som vedtar søk- og redningsprosedyrer,

vedtar forvaltningsprosedyrer for fisk i internasjonalt farvann, og så videre.

Og at vi gjør det jo før jo heller, og ikke henger etter utviklingen.

Så jeg tror at vi har redskapene for politikere, for regjeringer.

Vi har mulighetene, og nå dreier det seg om å bygge kollektiv fremdrift for handling.

Og for å gripe mulighetene.

Føler du at det høye nord er et globalt spørsmål?

Godt poeng. Jeg mener, Det arktiske råd består av de arktiske kyststater, pluss Finland, Sverige og Island.

Sakene som står på spill i Arktis er imidlertid globale, som du sa. Det er den fascinerende delen av det.

Du vet, her i NATO snakker vi om udeleligheten ved sikkerhet.

Det er i stor grad et geografisk begrep, at vi er alle knyttet sammen i den samme sikkerhetspotten.

Men jeg tror at vi nå ser sikkerhetens udelelighet også fra et tematisk perspektiv.

Global oppvarming dreier seg om gjensidig avhengighet, uansett hvor du befinner deg på kloden.

Så det vi må gjøre, tror jeg, er å identifisere de organer der de nødvendige regler vedtas,

der politikk formuleres, beslutninger formes, beslutninger tas. Og de varierer.

Vi må akseptere at det ikke er ett enkelt, globalt organ for spørsmål som gjelder Arktis, der vi alle kan møtes og vedta reglene.

Vi må gå til IMO for å gjøre mye av transporttingene, for eksempel, eller FNs organer.

Arktis-rådet synes jeg imidlertid er et svært viktig råd for de fleste berørte land

for å komme til enighet om disse prosedyrene. Og så må vi ta det konkrete arbeidet videre til de organene.

Det faktum at EU nå vedtar sin Arktis-strategi er bra og positivt,

fordi en stor del av det som EU beslutter har referanse ... relevans for Arktis.

Det samme gjelder selvfølgelig for USA, Canada og Russland.

Er det en fare for at noen av problemene kun kan dreie seg om misoppfatning av det det dreier seg om i det høye nord

i det at fire av de arktiske landene er NATO-allierte, og det andre er Russland.

Vel, jeg tror det er bilde og realitet på samme tid. Det jeg prøver å understreke i mine innlegg

er at vi har den gamle kalde krig-tenkningen der del av Arktis virkelig var sentrum i konfliktens øye,

der øst møtte vest. Faktisk på vår grense med Russland.

Det vi må gjøre nå er å innse at vi lever i en ny tid,

der de fleste av de risikoene som vi må håndtere eies ikke av bare ett land, ikke bare av det militære.

Dette er sivil-militære, flerstatlige utfordringer, og fra et norsk perspektiv,

er Russland en del av løsningen på de fleste av dem, heller enn en del av problemet.

Samtidig har vi ingen illusjoner. Vi er nabo til Russland med en stor, militær evne,

med øket militær aktivitet i regionen, derfor er det enda viktigere at vi trenger NATO.

Men jeg tror at vi må gå gjennom den mentale karttransformasjonen og anerkjenne

at det virkelig er nye tider i denne regionen og vi må gjøre det,

tror jeg, i stadig mer omfattende samarbeidsprosedyrer med Russland.

Derfor har Norge vært veldig skeptisk til ideen om at når vi er uenige med Russland

skal vi på en måte straffe dem ved å begrense dialog og kontakt.

NATO-Russland-rådet er en ressurs for å håndtere uenigheter og der vi har felles posisjoner

og vi skader bare oss selv hvis vi stenger de kanalene.

Så dette er en utfordring for oss, og faktisk er det en utfordring for Russland.

Vi må ønske velkommen og forvente at Russland også oppfører seg som en konstruktiv, moderne partner.

Arktis dreier seg virkelig om å prøve ut, og jeg tror at på dette seminaret, det var ett uttrykk her om at det

tester vår evne til å anvende moderne politikk, som er skreddersydd til dagens utfordringer.

Hvilken kvalitet er det på samarbeidsnivået med Russland?

Fra et norsk perspektiv har vi alltid hatt korrekte, bilaterale relasjoner med Russland.

Norge har hatt fred med Russland i mer enn 1000 år. Vi bør ikke glemme det.

Forskjellige naboer av Russland i NATO har svært forskjellige historier om det forholdet.

Og jeg må legge min erfaring på NATOs bord, mitt lands erfaring, som er en erfaring av fred.

Vi gikk gjennom svært vanskelige år under den kalde krigen, men samtidig

greide vi å ha korrekte naboforhold.

Vi håndterte fisket i Barentshavet sammen,

torsken, som vi deler rundt 50/50, med kvoter og ressurshåndtering.

Og i dag håndterer vi grensen. I 1990 var det 3000 personer som krysset den grensen.

I fjor var det 105 000.

Så det pågår integrering, og jeg tror at et viktig bidrag fra

Norge til NATOs forbindelser med Russland er å legge den erfaringen på bordet.

Som du vet trenger vi flere kanaler mellom NATO,

EU, Vesten og med Russland.

Så jeg tror at dette er den veien å gå for å få til integrering,

men ikke integrering uten gjensidige forventninger til adferd og vektlegging av politikk.

Og jeg tror at vi har kommet langt, men det er fortsatt mye mer vi kan gjøre.

Vi skapte ... Norge initierte Barenshavssamarbeidet i 1993,

som fører landene rundt Barentshavet sammen, og som samarbeider som regjeringer,

men også med de lokale samfunnene i de nordligste deler av våre land.

For første gang har de blitt tatt inn i internasjonalt samarbeid.

En veldig innovativ og produktiv måte å arbeide med og engasjere Russland.

Tror du at vitenskap bør ha en spesiell stilling i dette samarbeidet?

Absolutt. Og du vet, for Norge, som en kyststat, som utfører mangsidig

ressurshåndtering, er vitenskap nøkkelen.

Så jeg tror både på den måten vi beslutter søk etter energi, har vi kunnskapen,

og har vi kunnskapen om sikkerhet som kan brukes i nye farvann?

Du vet, Norge har gradvis gått nordover fra den sørlige del

av Nordsjøen opp til Barenshavet.

Så jeg tror at vi er i en region der det er mye vi ikke vet.

Hvis du spør folk som er eksperter på hav- og klimaendring,

tror jeg de gir troverdige svar, når de sier at det er mye vi ikke vet.

Vi må investere i den kunnskapen.

Og det vi ser, fra et norsk perspektiv, er at, for eksempel på

Svalbard, som tidligere var et gruvesamfunn, er det lite gruvedrift,

mye mer turisme, og en betydelig grad av forskning.

Det utvikler seg til en europeisk og global forskningsstasjon,

unikt plasert med sin infrastruktur for å observere klimaendringer,

alle slags typer klima- og andre observasjoner.

Så dette er veldig utfordrende, faktisk veldig, veldig spennende.

Vi har nå vært gjennom det internasjonale polaråret, med polarforskning,

og vi må ta med oss mye ny kunnskap og mange

nye utfordringer å overlevere til våre vitenskapsmenn som de kan fortsette å arbeide med.

Har du tillit til at det er tilstrekkelig utstyr og trening for å håndtere spørsmålene i det høye nord?

Vel, som jeg sa, ingen av disse utfordringene er bare militære.

De er sivil/militære. Så vi må se på våre evner,

både fra den sivile side og den militære side.

For eksempel, når det gjelder overvåking, som det er behov for for å håndtere disse store havområdene

som nå åpnes opp, kan vi ikke bare regne med militær overvåking,

vi må også inkludere sivil overvåking, meteorologisk overvåking for eksempel, og bringe dem sammen.

Vi leder et prosjekt nå om et slags prøvenivå kalt Barents Watch, som er om

hvordan vi kan sette sammen disse observasjonsressursene for å få hele

aktivitetsbildet i dette havet, i dette store området.

Hvis det er en ulykke, hvor er nærmeste søk- og redningsfasilitet?

Hvor går havstrømmene, og så videre?

Militært sett, vil jeg si at, igjen la meg understreke

at det er ingen militære svar på utfordringene og risikoen som vi står overfor.

De er politiske, og vi må skreddersy våre reaksjoner til innholdet i utfordringene.

Men i tråd med øket tilstedeværelse, øket aktivitet, øket trafikk i områdene,

vil jeg nærme meg dem fra et norsk perspektiv for å

påse at vi må være militært tilstede i henhold til situasjonen.

Så vår nye hovedkapasitet, fem splitter nye fregatter, som er i stand til å operere i store havområder,

øker stabiliteten i denne regionen, ikke fordi de er militære med et militært mandat,

men fordi de har evnen til å være til stede.

Og jeg tror at vi må diskutere i NATO hvordan vi skal slå våre ressurser sammen,

våre perspektiver, og våre evner ganske enkelt for å være i stand til å være der, og forvalte,

opprettholde stabilitet og opprettholde det som alltid er NATOs oppgave, avskrekking.

At vi er i stand til å avskrekke det vi ikke ønsker å se.

Er det en fare for at mer militært ustyr i regionen kan bli feiloppfattet av

andre land og derfor føre til en reaksjon på den økningen?

Vel, la oss starte med det andre landet, som er Russland.

De har en stor evne i nord.

De har alltid hatt en strategisk evne. De moderniserer nå sin flåte,

moderniserer sine fly, gjenopptar sin aktivitet.

Vi ser ikke dette primært som noe rettet mot en enkelt gruppe land eller et enkelt land.

Men det er en måte for Russland å ta tilbake sin tilstedeværelse.

Vi må nøye følge med og jeg mener vi må reagere i samsvar med det.

Men ikke ved å på en måte øke potensialet for militær konfrontasjon

fordi det er ingen militære løsninger på de utfordringene vi står overfor,

og jeg har sterk tro på at det meste av det som Russland ønsker å oppnå

i sin del av Arktis i stor grad vil profittere på samarbeid og lavspenning.

Men som du sa, for å unngå alle misforståelser

må kommunikasjonen utvides. Og ikke ha noen illusjon, men

hvis man utvider kommunikasjon får man et bedre grunnlag for sin egen analyse,

for sin egen kunnskap om hvordan den andre siden kan tenke.

Når det gjelder den dialogen, synes avtalen i Ilulissat i fjor helt klart som et første skritt,

men tror du det er nok for en varig forståelse?

Vel, du vet, det var en engangsforeteelse der de fem kyststatene som ikke har

en spesiell institusjon selv, de kom sammen fordi de er kyststater.

Det har betydning at fem utenriksministre i kyststatene

gir felles uttrykk i en slik sak.

Men de kommer ikke sammen i en institusjon eller i en formell gruppe.

Vi kom sammen som en engangsforeteelse som kyststater.

Så tar vi med oss Ilulissat-erklæringen til våre parlamentarikere,

til vår nasjonale, politiske situasjon og også til Arktis-rådet for å forankre den.

Og du vet, jeg har vært veldig fokusert på å si at vi ikke skal ha

et eksklusivt forum for bare kyststatene.

Vi vil gjerne bevare rollen til Arktis-rådet.

Så du vil se at Ilulissat dukker opp der. Ilulissat dreier seg hovedsakelig om å gjenta betydningen

av FNs Havrettskonvensjon, og også slå fast

at vi vil utvikle regler og reguleringer og politikk på det grunnlaget.

Det ble sagt av den finske Nobelprisvinneren, Martti Ahtisaari,

at jo lenger nord man drar, dess færre problemer har man.

Nå som man har oppdaget at det høye nord har så mange rike ressurser,

tror du at det fortsatt gjelder?

Jeg tror det er en optimistisk erklæring som jeg ønsker å dele.

Jeg er også forsiktig fordi jeg tror vi må være pragmatiske og realistiske med hensyn til det.

Ingen illusjoner om hva menneskelig konkurranse kan føre til.

Men jeg tror at det som Martti Ahtisaari peker på er en erfaring.

Og jeg har alltid erfart at ved å arbeide i Barentshavsrådet,

i Arktis-rådet, i disse regionale sammenhenger i nord, gjør vi stor fremgang.

Vi er nå på en måte i stand til å operere pragmatisk om saker som går over grensene,

styrke økonomisk, vitenskapelig, miljøsamarbeid og ikke trekke

det inn i noen slags omfattende, geopolitiske diskusjoner.

Og det er kanskje knyttet til det faktum at oppe i nord er ting alvorlige, de er kalde.

Man må handle med en viss type dedikasjon for å få ting gjort.

Vi deler alle den erfaringen. Og jeg har alltid

stor respekt for Russland, for deres arktiske historie.

Russland er det største arktiske landet når det gjelder kystlinje,

med en lang og stolt arktisk forskningshistorie.

Så la oss nærme oss Russland om arktiske spørsmål fra det perspektivet.

Men igjen, uten illusjoner om at de sikrer sine interesser.

Men utfordringen, for å komme tilbake til alt det er, som jeg sa,

det er på høy tid vi diskuterer det høye nord med lave spenninger.

Og potensialet for å søke samarbeid, enighet,

og gå videre sammen, bør faktisk tilfredsstille alles interesser.

Og det er ikke noe man sier for å male ting rosenrøde,

men jeg tror det er en korrekt observasjon om hvordan ting står.

Statsråd, tusen takk.

Selv takk.

Jonas Gahr Støre er Norges utenriksminister.

Han har vært en av de mest lidenskapelige forkjempere for øket fokus på utviklingen i det høye nord.

Statsråd, kunnskapsnivået om hva som skjer i Arktis og det høye nord endrer seg hele tiden.

Gjør det at det er vanskelig å utforme en politikk?

Nei, jeg tror tvert imot. Når kunnskapen øker tror jeg at evnen til å utforme politikken blir bedre.

Selvsagt er det en grad av kompleksitet, fordi etterhvert som kunnskapen øker innser du hvor sammensatte

utfordringene og mulighetene er i nord, på områder som strekker seg fra klimaendringer til seilingsruter, energiutnyttelse, juridiske spørsmål.

Men generelt sett tror jeg, til tross for all politikk, at vi bør ønske velkommen økende kunnskapsnivåer, og slike konferanser

som dette hever det felles kunnskapsnivået og vi får perspektiver både fra militær og sivil side.

Så alt dette bør ønskes velkommen, og vi ser det i viktige politiske formuleringer i Russland,

i EU, i Norge selvfølgelig - vi har jobbet med dette i noen år - i USA,

med strategier for Arktis, og jeg tror alt dette er på høy tid, det skjer nå og det må generelt sett ønskes velkommen.

Det er en stor fart på endringene på mange områder her i regionen, slik som det fysiske når isdekket smelter,

det økonomiske med den endrede oljeprisen og det økologiske med at fisken endrer flyttemønster.

Har du tillit til at vi er i stand til å holde tritt med de raske endringene?

Det er et stort, stort spørsmål. Jeg tror i store trekk, hvis man legger sammen seilingsruter,

ressurser, folk og ressursmangel generelt, vil du ha kombinasjoner for konflikt.

Men vi har også ingredienser for fremgang. Så jeg tror at den store utfordringen for oss er å bevare

det som nå er status i det høye nord, nemlig lav spenning.

Å holde spenningen lav på grunn av alt det man ønsker å oppnå.

Og det som er felles både for Norge og Russland og USA og Canada og andre,

er at vi har en sfære for samarbeid som er produktiv, ikke er konfronterende og jeg tror vi har det juridiske

redskap for internasjonal lovgivning, Havrettskonvensjonen,

rettigheter og plikter for kyststater, som grunnlag for også å håndtere uenighet.

Så jeg tror at det vi trenger å få ut av dette er et avgjørende fokus på å håndtere forskjeller uten konfrontasjon.

Og det kan lykkes, og jeg tror vi alle vil tape hvis det ikke lykkes.

Det har blitt nevnt her i dag at det kan være sunn konkurranse og usunn konkurranse.

Hva gjør vi for å sikre at konkurransen forblir sunn?

Vel, jeg tror på alle måter ... når det er et ønske om fremgang fra alle land,

selskaper, privat sektor, trenger man regler og reguleringer.

Og jeg tror at det vi har sett av den internasjonale økonomien i det siste,

hvis man slipper den løs, og lar det glippe, kan du oppleve noe svært dramatisk.

Så jeg tror det bør være en prioritet for regjeringene å ha Havrettskonvensjonen som grunnlag,

som gir oss en rekke retningslinjer om hvordan håndtere uenighet,

hvordan håndtere utforming av regler og reguleringer.

Og så tror jeg vi må gå til de organer som faktisk vedtar sjøruter, som vedtar søk- og redningsprosedyrer,

vedtar forvaltningsprosedyrer for fisk i internasjonalt farvann, og så videre.

Og at vi gjør det jo før jo heller, og ikke henger etter utviklingen.

Så jeg tror at vi har redskapene for politikere, for regjeringer.

Vi har mulighetene, og nå dreier det seg om å bygge kollektiv fremdrift for handling.

Og for å gripe mulighetene.

Føler du at det høye nord er et globalt spørsmål?

Godt poeng. Jeg mener, Det arktiske råd består av de arktiske kyststater, pluss Finland, Sverige og Island.

Sakene som står på spill i Arktis er imidlertid globale, som du sa. Det er den fascinerende delen av det.

Du vet, her i NATO snakker vi om udeleligheten ved sikkerhet.

Det er i stor grad et geografisk begrep, at vi er alle knyttet sammen i den samme sikkerhetspotten.

Men jeg tror at vi nå ser sikkerhetens udelelighet også fra et tematisk perspektiv.

Global oppvarming dreier seg om gjensidig avhengighet, uansett hvor du befinner deg på kloden.

Så det vi må gjøre, tror jeg, er å identifisere de organer der de nødvendige regler vedtas,

der politikk formuleres, beslutninger formes, beslutninger tas. Og de varierer.

Vi må akseptere at det ikke er ett enkelt, globalt organ for spørsmål som gjelder Arktis, der vi alle kan møtes og vedta reglene.

Vi må gå til IMO for å gjøre mye av transporttingene, for eksempel, eller FNs organer.

Arktis-rådet synes jeg imidlertid er et svært viktig råd for de fleste berørte land

for å komme til enighet om disse prosedyrene. Og så må vi ta det konkrete arbeidet videre til de organene.

Det faktum at EU nå vedtar sin Arktis-strategi er bra og positivt,

fordi en stor del av det som EU beslutter har referanse ... relevans for Arktis.

Det samme gjelder selvfølgelig for USA, Canada og Russland.

Er det en fare for at noen av problemene kun kan dreie seg om misoppfatning av det det dreier seg om i det høye nord

i det at fire av de arktiske landene er NATO-allierte, og det andre er Russland.

Vel, jeg tror det er bilde og realitet på samme tid. Det jeg prøver å understreke i mine innlegg

er at vi har den gamle kalde krig-tenkningen der del av Arktis virkelig var sentrum i konfliktens øye,

der øst møtte vest. Faktisk på vår grense med Russland.

Det vi må gjøre nå er å innse at vi lever i en ny tid,

der de fleste av de risikoene som vi må håndtere eies ikke av bare ett land, ikke bare av det militære.

Dette er sivil-militære, flerstatlige utfordringer, og fra et norsk perspektiv,

er Russland en del av løsningen på de fleste av dem, heller enn en del av problemet.

Samtidig har vi ingen illusjoner. Vi er nabo til Russland med en stor, militær evne,

med øket militær aktivitet i regionen, derfor er det enda viktigere at vi trenger NATO.

Men jeg tror at vi må gå gjennom den mentale karttransformasjonen og anerkjenne

at det virkelig er nye tider i denne regionen og vi må gjøre det,

tror jeg, i stadig mer omfattende samarbeidsprosedyrer med Russland.

Derfor har Norge vært veldig skeptisk til ideen om at når vi er uenige med Russland

skal vi på en måte straffe dem ved å begrense dialog og kontakt.

NATO-Russland-rådet er en ressurs for å håndtere uenigheter og der vi har felles posisjoner

og vi skader bare oss selv hvis vi stenger de kanalene.

Så dette er en utfordring for oss, og faktisk er det en utfordring for Russland.

Vi må ønske velkommen og forvente at Russland også oppfører seg som en konstruktiv, moderne partner.

Arktis dreier seg virkelig om å prøve ut, og jeg tror at på dette seminaret, det var ett uttrykk her om at det

tester vår evne til å anvende moderne politikk, som er skreddersydd til dagens utfordringer.

Hvilken kvalitet er det på samarbeidsnivået med Russland?

Fra et norsk perspektiv har vi alltid hatt korrekte, bilaterale relasjoner med Russland.

Norge har hatt fred med Russland i mer enn 1000 år. Vi bør ikke glemme det.

Forskjellige naboer av Russland i NATO har svært forskjellige historier om det forholdet.

Og jeg må legge min erfaring på NATOs bord, mitt lands erfaring, som er en erfaring av fred.

Vi gikk gjennom svært vanskelige år under den kalde krigen, men samtidig

greide vi å ha korrekte naboforhold.

Vi håndterte fisket i Barentshavet sammen,

torsken, som vi deler rundt 50/50, med kvoter og ressurshåndtering.

Og i dag håndterer vi grensen. I 1990 var det 3000 personer som krysset den grensen.

I fjor var det 105 000.

Så det pågår integrering, og jeg tror at et viktig bidrag fra

Norge til NATOs forbindelser med Russland er å legge den erfaringen på bordet.

Som du vet trenger vi flere kanaler mellom NATO,

EU, Vesten og med Russland.

Så jeg tror at dette er den veien å gå for å få til integrering,

men ikke integrering uten gjensidige forventninger til adferd og vektlegging av politikk.

Og jeg tror at vi har kommet langt, men det er fortsatt mye mer vi kan gjøre.

Vi skapte ... Norge initierte Barenshavssamarbeidet i 1993,

som fører landene rundt Barentshavet sammen, og som samarbeider som regjeringer,

men også med de lokale samfunnene i de nordligste deler av våre land.

For første gang har de blitt tatt inn i internasjonalt samarbeid.

En veldig innovativ og produktiv måte å arbeide med og engasjere Russland.

Tror du at vitenskap bør ha en spesiell stilling i dette samarbeidet?

Absolutt. Og du vet, for Norge, som en kyststat, som utfører mangsidig

ressurshåndtering, er vitenskap nøkkelen.

Så jeg tror både på den måten vi beslutter søk etter energi, har vi kunnskapen,

og har vi kunnskapen om sikkerhet som kan brukes i nye farvann?

Du vet, Norge har gradvis gått nordover fra den sørlige del

av Nordsjøen opp til Barenshavet.

Så jeg tror at vi er i en region der det er mye vi ikke vet.

Hvis du spør folk som er eksperter på hav- og klimaendring,

tror jeg de gir troverdige svar, når de sier at det er mye vi ikke vet.

Vi må investere i den kunnskapen.

Og det vi ser, fra et norsk perspektiv, er at, for eksempel på

Svalbard, som tidligere var et gruvesamfunn, er det lite gruvedrift,

mye mer turisme, og en betydelig grad av forskning.

Det utvikler seg til en europeisk og global forskningsstasjon,

unikt plasert med sin infrastruktur for å observere klimaendringer,

alle slags typer klima- og andre observasjoner.

Så dette er veldig utfordrende, faktisk veldig, veldig spennende.

Vi har nå vært gjennom det internasjonale polaråret, med polarforskning,

og vi må ta med oss mye ny kunnskap og mange

nye utfordringer å overlevere til våre vitenskapsmenn som de kan fortsette å arbeide med.

Har du tillit til at det er tilstrekkelig utstyr og trening for å håndtere spørsmålene i det høye nord?

Vel, som jeg sa, ingen av disse utfordringene er bare militære.

De er sivil/militære. Så vi må se på våre evner,

både fra den sivile side og den militære side.

For eksempel, når det gjelder overvåking, som det er behov for for å håndtere disse store havområdene

som nå åpnes opp, kan vi ikke bare regne med militær overvåking,

vi må også inkludere sivil overvåking, meteorologisk overvåking for eksempel, og bringe dem sammen.

Vi leder et prosjekt nå om et slags prøvenivå kalt Barents Watch, som er om

hvordan vi kan sette sammen disse observasjonsressursene for å få hele

aktivitetsbildet i dette havet, i dette store området.

Hvis det er en ulykke, hvor er nærmeste søk- og redningsfasilitet?

Hvor går havstrømmene, og så videre?

Militært sett, vil jeg si at, igjen la meg understreke

at det er ingen militære svar på utfordringene og risikoen som vi står overfor.

De er politiske, og vi må skreddersy våre reaksjoner til innholdet i utfordringene.

Men i tråd med øket tilstedeværelse, øket aktivitet, øket trafikk i områdene,

vil jeg nærme meg dem fra et norsk perspektiv for å

påse at vi må være militært tilstede i henhold til situasjonen.

Så vår nye hovedkapasitet, fem splitter nye fregatter, som er i stand til å operere i store havområder,

øker stabiliteten i denne regionen, ikke fordi de er militære med et militært mandat,

men fordi de har evnen til å være til stede.

Og jeg tror at vi må diskutere i NATO hvordan vi skal slå våre ressurser sammen,

våre perspektiver, og våre evner ganske enkelt for å være i stand til å være der, og forvalte,

opprettholde stabilitet og opprettholde det som alltid er NATOs oppgave, avskrekking.

At vi er i stand til å avskrekke det vi ikke ønsker å se.

Er det en fare for at mer militært ustyr i regionen kan bli feiloppfattet av

andre land og derfor føre til en reaksjon på den økningen?

Vel, la oss starte med det andre landet, som er Russland.

De har en stor evne i nord.

De har alltid hatt en strategisk evne. De moderniserer nå sin flåte,

moderniserer sine fly, gjenopptar sin aktivitet.

Vi ser ikke dette primært som noe rettet mot en enkelt gruppe land eller et enkelt land.

Men det er en måte for Russland å ta tilbake sin tilstedeværelse.

Vi må nøye følge med og jeg mener vi må reagere i samsvar med det.

Men ikke ved å på en måte øke potensialet for militær konfrontasjon

fordi det er ingen militære løsninger på de utfordringene vi står overfor,

og jeg har sterk tro på at det meste av det som Russland ønsker å oppnå

i sin del av Arktis i stor grad vil profittere på samarbeid og lavspenning.

Men som du sa, for å unngå alle misforståelser

må kommunikasjonen utvides. Og ikke ha noen illusjon, men

hvis man utvider kommunikasjon får man et bedre grunnlag for sin egen analyse,

for sin egen kunnskap om hvordan den andre siden kan tenke.

Når det gjelder den dialogen, synes avtalen i Ilulissat i fjor helt klart som et første skritt,

men tror du det er nok for en varig forståelse?

Vel, du vet, det var en engangsforeteelse der de fem kyststatene som ikke har

en spesiell institusjon selv, de kom sammen fordi de er kyststater.

Det har betydning at fem utenriksministre i kyststatene

gir felles uttrykk i en slik sak.

Men de kommer ikke sammen i en institusjon eller i en formell gruppe.

Vi kom sammen som en engangsforeteelse som kyststater.

Så tar vi med oss Ilulissat-erklæringen til våre parlamentarikere,

til vår nasjonale, politiske situasjon og også til Arktis-rådet for å forankre den.

Og du vet, jeg har vært veldig fokusert på å si at vi ikke skal ha

et eksklusivt forum for bare kyststatene.

Vi vil gjerne bevare rollen til Arktis-rådet.

Så du vil se at Ilulissat dukker opp der. Ilulissat dreier seg hovedsakelig om å gjenta betydningen

av FNs Havrettskonvensjon, og også slå fast

at vi vil utvikle regler og reguleringer og politikk på det grunnlaget.

Det ble sagt av den finske Nobelprisvinneren, Martti Ahtisaari,

at jo lenger nord man drar, dess færre problemer har man.

Nå som man har oppdaget at det høye nord har så mange rike ressurser,

tror du at det fortsatt gjelder?

Jeg tror det er en optimistisk erklæring som jeg ønsker å dele.

Jeg er også forsiktig fordi jeg tror vi må være pragmatiske og realistiske med hensyn til det.

Ingen illusjoner om hva menneskelig konkurranse kan føre til.

Men jeg tror at det som Martti Ahtisaari peker på er en erfaring.

Og jeg har alltid erfart at ved å arbeide i Barentshavsrådet,

i Arktis-rådet, i disse regionale sammenhenger i nord, gjør vi stor fremgang.

Vi er nå på en måte i stand til å operere pragmatisk om saker som går over grensene,

styrke økonomisk, vitenskapelig, miljøsamarbeid og ikke trekke

det inn i noen slags omfattende, geopolitiske diskusjoner.

Og det er kanskje knyttet til det faktum at oppe i nord er ting alvorlige, de er kalde.

Man må handle med en viss type dedikasjon for å få ting gjort.

Vi deler alle den erfaringen. Og jeg har alltid

stor respekt for Russland, for deres arktiske historie.

Russland er det største arktiske landet når det gjelder kystlinje,

med en lang og stolt arktisk forskningshistorie.

Så la oss nærme oss Russland om arktiske spørsmål fra det perspektivet.

Men igjen, uten illusjoner om at de sikrer sine interesser.

Men utfordringen, for å komme tilbake til alt det er, som jeg sa,

det er på høy tid vi diskuterer det høye nord med lave spenninger.

Og potensialet for å søke samarbeid, enighet,

og gå videre sammen, bør faktisk tilfredsstille alles interesser.

Og det er ikke noe man sier for å male ting rosenrøde,

men jeg tror det er en korrekt observasjon om hvordan ting står.

Statsråd, tusen takk.

Selv takk.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink