SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Afghanere, allianser og amatører

Patrick Stephenson anmelder Crimson Snow, en bok av Jules Stewart som trekker frem erfaringer fra "Storbritannias første katastrofe i Afghanistan" - for nesten 200 år siden.

Et gammelt, militært ordtak sier: “Amatører snakker om strategi; profesjonelle snakker om logistikk.” Det er et ikke særlig subtilt hint til sivile ledere, som de militære ofte mener har tendens til å fokusere på strategi på bekostning av logistikk.

Demokratiske samfunn fungerer imidlertid nødvendigvis ved å ha sivile ledere som instruerer nasjonale militære. Den sivil-militære spenningen som er resultatet er en gammel historie, som ofte gjentas. Vi har et fjernt ekko av dette dilemmaet i Jules Stewarts instruktive arbeid, Crimson Snow, en brutal gjenfortelling av den første, afghanske krigen og ødeleggelsen av den britiske hæren i Indus.

Opprinnelsen til denne katastrofen var frykten for at øket russisk innflytelse i Sentral-Asia skulle true den britiske Raj. Denne frykten var nok ikke grunnløs. Tsarhærene hadde kommet frem til grensene mot Afghanistan. De hadde gitt militær hjelp til den persiske sjah, som hadde territorielle ambisjoner i regionen.

I november 1838 invaderte en persisk hær, støttet av russiske rådgivere, Afghanistan og beleiret Herat. Man trodde at hvis de lyktes i å ta byen, ville russerne få hele Afghanistan, og antok at neste skritt ville være at en massiv, russisk hær ville dukke opp på Indus’ bredder. Den afghanske lederen Dost Muhammed, i navnet vennlig overfor britene, ble klemt mellom disse rovdyrene, og hans støtte til dem var vinglete.

Daværende generalguvernør i India, jarlen av Auckland, brukte denne nølingen og beleiringen av Herat for å rettferdiggjøre at han avsatte Dost Muhammed. Han erstattet ham med den mer føyelige avsatte Amir Shah Shuja som gjorde Afghanistan – i realiteten – til et britisk lydrike.

Hvis fiender ikke eksisterer må de finnes opp; og hvis de virkelig eksisterer, må truslene deres maksimeres.

Den 1. oktober 1838 beskrev Auckland sine grunner til krig i Simla Manifestet, et dokument fylt med forvrengninger og direkte oppspinn utformet for å samle støtte for krigen. Dette inkluderte påstanden om at Dost Muhammed hadde sagt seg vilig til å alliere seg med russerne, noe han aldri hadde gjort.

Det er verdt å merke seg at Auckland hevdet at en persisk beleiring av Herat var det samme som en russisk overtakelse av Afghanistan, og at det i sin tur gjorde en britisk invasjon nødvendig. Auclands analyse gjorde et fjernt og håndterbart problem til en umiddelbar og eksistensiell trussel. Slike forvrengte resonnementer endret et erklært ønske om å forsvare Afghanistan til en beslutning om å beseire landet.

Kritikerne av Simla Manifestet – ofte militære – var mange. Sir Henry Marion Durand, en hissig, men flink soldat som ofte slåss med sine overordnede, skrev at ”den overdrevne frykten for russisk makt og intrige… ga Herat en oppdiktet betydning som overhodet ikke sto i forhold til … dens posisjon med hensyn til Kandahar og Indus.”

Lord Salisbury identifiserte det vesentlige problemet: ”Du må enten fullstendig benekte russernes eksistens, eller så må du tro at de vil være i Kandahar neste år. Offentlig opinion anerkjenner ingen middelvei.”

Med dette utsagnet hadde Salisbury bekreftet at demokratisk krig krever absolutte og uforsonlige fiender. Hvis de ikke eksisterer må de finnes opp; og hvis de virkelig eksisterer, må deres trusler maksimeres.

Dårlige etterretninger, akseptert som evangelium av de gjensidig forsterkende sysnpunkter blant krigens støttespillere, spilte også en viktig rolle. ”Politikerne” forsto ofte lite av troskapen mellom stammene som var grunnlag for afghansk, politisk liv. I tillegg arbeidet regionens geografi mot britene – spesielt fjellterrenget der lange troppekolonner ville være utsatt for bakholdsangrep.

Man trodde også at den afghanske befolkningen ville akseptere gjeninnsettelsen av Shah Shuja på tronen med åpne armer. Sannheten var langt mer usikker. Da han tok Kandahar forsikret utsendingen Sir William MacNaughten Auckland om at afghanerne hadde ”hilst de britiske offiserene velkommen som frigjørere”. Mens dette virket sant, undervurderte det i alvorlig grad den afghanske motstanden mot okkupasjonsmakten.

Det er nesten som om krigens talsmenn oppfattet moderne krigføring som et gigantisk risikospill.

Viktigere var det at det var lite eller ikke noe bevis for at Dost Muhammed noen gang alvorlig vurderte en allianse med russerne. Gitt de vanskelighetene som britene selv møtte, var ideen om en enorm, russisk hær som ganske enkelt marsjerte gjennom Afghanistan mot India i seg selv høyst tvilsom.

Det er nesten som om de som gikk inn for krigen oppfattet moderne krigføring som et gigantisk risikospill; flytt dine små brikker, og når territorier vinnes av din spillfarge, blir de dine. Dette er et svært idealisert syn, skilt av slike banale begreper som forsyningslinjer og lokale følelser. Det er også et amatørsyn.

Løgnen ble åpenbar da Indus-hæren begynte å marsjere mot Afghanistan, og perserne avsluttet beleiringen av Herat og dro hjem. Selv om krigens erklærte begrunnelse nå var borte, marsjerte likevel britene videre. For mange menn og for mye penger hadde blitt mobilisert til at freden kunne bryte ut. Krigen hadde blitt sin egen begrunnelse.

Det er derfor bemerkelsesverdig at britene beseiret Kabul relativt lett. Problemet var ikke krigen, men den følgende freden.

Et lokalt opprør og dårlig ledelse skulle snart gjøre livet i Kabul uutholdelig for de gjenværende av den okkuperende Indus-armeen. Tilbaketrekningen som fulgte, fra Kabul til Jalalabad, førte til den fullstendige tilintetgjørelsen av armeen, en styrke med 5.000 europeiske og indiske tropper.

Stewart hopper på en dyktig måte mellom rollene til strategen, taktikeren, historikeren og innehaveren av begravelsesbyrået, og balanserer detaljer fra slagmarken med opplyste diskusjoner om datidens politikk. Dette er førsteklasses, politisk kommentar: den type som subtilt forkler seg som bare historie, mens det i prosaen lurer seg inn et element av bebreidelse av mer moderne eventyr som har slått feil.

Stewarts arbeid minner oss for sent om farene som oppstår når sivile amatører ikke hører på sine generaler, eller når generaler nøler for lenge med å fornærme sine sivile overordnede. Noen erfaringer, synes det som, lærer vi ikke av.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink