SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Gulfen og NATO: på tide å se på forbindelsene på nytt

Med slike viktige sikkerhetsspørsmål som Iran, Irak og olje på sine dørterskler, må gulf-statene tenke på en ny retning for sine sikkerhetstiltak, hevder Abdulaziz Sager. Her deler han noen av sine egne synspunkter på hvorfor mer samarbeid med NATO kan være ett av svarene.

Den måten som dagens finanskrise har grepet verden viser helt klart hvordan ingen region i verden kan fortsette å være isolert.

Ta for eksempel gulfregionen. En ny rapport fra Gulf Research Center om Impact of the US Financial Crisis on GCC (Gulf Cooperation Council) viser landene at i tillegg til å ha vesentlige ressurser i USA, som har mistet sin verdi i løpet av kort tid, må GCC-statene (som omfatter Bahrain, Kuwait, Oman, Qatar, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater) også håndtere finansierings- og likviditetsspørsmål som nå har blitt strammere og som i sin tur har påvirket deres egen innenriksøkonomiske utvikling.

På GCCs verdipapirmarkeder har enkelte børser mistet mer enn 40 % av sin verdi siden begynnelsen av 2008. Dette understreker ikke bare de omfattende gjensidige forbindelser som eksisterer, men også den rollen som det vil bli forventet at GCC-statene må spille for å innføre en fornyet følelse av stabilitet i verdens finansmarkeder.

Storbritannias statsminister Gordon Brown gjorde dette klart under et besøk i gulf-statene i begynnelsen av november i 2008, da han oppfordret land som Saudi Arabia og andre ledende, arabiske oljeprodusenter til å bidra til en ny finansieringsmekanisme som etableres innen Det internasjonale pengefondet.

Det som den siste krisen også illustrerer er at gulf-regionen, som allerede er den strategisk viktigste del av verden, har en økonomisk så vel som sikkerhetsrelatert interesse som er nært beslektet med og på en intrikat måte knyttet til både regional og internasjonal utvikling.

Det som imidlertid ofte ikke forstås er at innflytelsen går begge veier.

Det er viktig å innse at den rollen som GCC-statene i Gulfen spiller er en integrerende del av bevegelsen mot en regional sikkerhetsløsning.

Det som skjer i gulf-regionen har konsekvenser langt utover regionale grenser. Det kan være i form av prisen på et fat olje, gulf-investeringenes økende rolle i vestlige land, ustabilitet i Irak, trussel fra terrorisme, eller muligheten for at Iran militariserer sitt kjernefysiske program.

Som et resultat, akkurat som Gulfen ikke effektivt kan isolere seg fra uroen som skjer i resten av verden, kan nøkkelaktører innen internasjonal sikkerhet og stabilitet ikke ha råd til å ignorere Gulfen eller late som utviklingen der kan kontrolleres.

Det er fra dette perspektivet at de siste hendelser både på sikkerhets- og økonomifronten må sees.

I mer direkte sikkerhetsterminologi er det viktig å innse at den rollen som GCC-statene spiller er en integrerende del av bevegelsen mot en regional sikkerhetsløsning.

Hittil har hovedstrategien for å sørge for sikkerhet i Gulfen vært å stole på en av de store, eksterne maktene, USA, for å opprettholde status quo, regulere forholdene mellom de regionale statene, og sørge for i hvert fall et minimum av sikkerhet eller en oppfatning av det. Gitt den ofte fiendtlige holdningen til sine naboer, så de arabiske gulfstatene i økende grad sitt eget lands og regimes sikkerhet knyttet til USAs militære makt og beskyttelse.

Det var ikke nødvendigvis fordi USA skulle løse alle eksisterende og underliggende sikkerhetsdilemmaer, men fordi det ville, i det minste, hindre de regionale hovedmotstanderne, Iran og Irak, fra å sette sine planer ut i livet og virkeliggjøre sine motiver. Som følge av det har USA blitt en regional makt og har gravd seg fast ned i den regionale sikkerhetsdebatten.

Likevel har den økende avhengigheten av USA vist seg å ikke være svaret for å oppnå varig sikkerhet i Gulfen.

USA har gått til forskjellige skritt for å sikre regional sikkerhet. Dets tvillingpilarpolitikk fra 1970-tallet fikk det til å stole på Saudi Arabia og Iran. Dets maktbalansetilnærming på 1980-tallet styrket Irak vis-à-vis et revolusjonært Iran. På 1990-tallet hadde dets dobbeltoppdemmingspolitikk til hensikt å isolere både Iran og Irak på samme tid. Og i 2003 førte dets politikk til slutt til direkte intervensjon og invasjon av Irak.

Ingen av disse tilnærmingene har imidlertid greid å gi regionen omrisset av et bedre sikkerhetsmiljø. Hver policy skaffet ganske enkelt frem frøene for den neste krisen.

Fra et amerikansk perspektiv har situasjonen blitt like uholdbar, gitt at de amerikanske militære har oppdaget at de bærer en økende byrde i en tid når dets militære og politiske rolle har blitt målet for regional frustrasjon og ekstremisme. Etter åtte år med ensidig politikk som Bush-administrasjonen har fulgt, og koblet med den siste finanskrisen som begynte i USA, står det klart for meg at USA er et like stort problem som det er en løsning på regionale spørsmål.

Alt dette antyder en ny retning i hvordan de arabiske gulfstatene bør se på sin egen sikkerhet. Sant nok er forholdet mellom USA og GCC-landene fortsatt sterkt. Gitt deres egne svært reelle sikkerhetsutfordringer kan GCC-regjeringene ikke ha råd til plutselig å bryte sine bånd og se etter alternative sikkerhetsarrangementer.

Likevel, et skifte som allerede fører til øket internasjonalisering av Gulfen og som inkluderer både øket engasjement av makter fra Europa og Asia finner sted, i tillegg til å endre de arabiske gulfstatenes fokus med hensyn til deres plass i det internasjonale systemet og den rollen som USA spiller i denne sammenheng.

Det er innen denne totaldebatten at ideen og forestillingen om Samarbeidsinitiativet fra Istanbul (ICI) og dets anvendelse overfor gulf-regionen må bli plassert. Da NATO innledet sitt initiativ overfor regionen i forbindelse med toppmøtet i Istanbul i 2004, ble ideen og konseptet bak det ofte beskrevet som enten for vagt eller for ambisiøst.

På den ene siden ble ICI oppfattet som en storslagen plan som ville løse alle problemene knyttet til den amerikanske tilstedeværelsen, samtidig som det ga GCC-statene den sikkerheten som de trenger for å sikre sin fremtid og stabilitet.

På den andre siden hevdet andre at ICI ikke var mer enn en amerikansk tilstedeværelse i forkledning, og at det ICI tilbød ikke nødvendigvis var det som det var behov for i regionen.

Det som var viktigst var at det manglet konseptet for multilateralisme ved at mens NATO nærmet seg regionen som en multilateral organisasjon, var ICI i hovedsak et bilateralt program individuelt tilpasset GCC-statene.

Det er på tide at GCC-statene i Gulfen sender et sterkt signal til NATO om sitt ønske om et dypere og utvidet samarbeid.

I lys av det faktum at Gulfens sikkerhetsdilemma fortsatt er uløst, at GCC-statene fortsetter å møte dobbeltufordringen som et truende Iran og et ustabilt Irak utgjør, og den siste uroen som har understreket den gjensidige avhengigheten mellom GCC og resten av verden, må ICI-initiativet revurderes for bedre å forstå hvor dets reelle verdi ligger.

Til å begynne med omfatter dette en vurdering som i stedet for å se på ICI som noe mistenkelig og fylt med skjulte motiver, plasserer initiativet som et første skritt i en forbindelse under utvikling basert på bedre og dypere samarbeid.

ICI er ikke den automatiske løsningen på Gulfens regionale sikkerhetsdilemmaer – men det hadde det heller ikke til hensikt å være.

Det er heller del av en gradvis prosess som kan understreke mulige samarbeidsområder og derfra fortsette å etablere konkrete områder av felles interesse og med felles mål. Som følge av det tilbyr ICI det som mottakerlandene ønsker at det skal tilby, og det er opp til GCC-statene å avgjøre hva de ønsker å få fra NATO-alliansen.

Viktigere er det at man i økende grad innser at ICI representerer en mekanisme som GCC-statene kan bruke til å se sine egne sikkerhetsbekymringer best representert, og at det er et behov for GCC-statene å styrke sine forbindelser med NATO.

Når det gjelder sikkerhet i Gulfen, er China, Russland, India og andre asiatiske land ikke noen alternativer og kan ikke bli sett på som erstatninger for USA i regionen. Mens den amerikanske, militære rollen i regionen faktisk fører med seg sine egne problemer og komplikasjoner, er den fortsatt en integrerende del av å sikre GCC-statenes uavhengighet og suverenitet i et farlig og uberegnelig naboskap.

Samtidig, under den nye, amerikanske administrasjonen, kan Washington gå mot en posisjon der man som følge av innenrikspress eller av finansielle årsaker, beslutter å redusere sin militære tilstedeværelse i hele gulf-regionen, så vel som å arbeide for å internasjonalisere sin tilstedeværelse i Irak. Under slike forhold blir tettere bånd mellom NATO og GCC et gjennomførbart alternativ som kan hjelpe regionen med den stabilitet som den har behov for, samtidig som regionen beholder båndene til den nødvendige, amerikanske tilstedeværelsen.

Videre er ICI den rette plattformen for å styrke regionalt samarbeid og koordinering.

Som følge av dette er det på tide at GCC sender et sterkt signal til NATO om sitt ønske om å se at et samarbeid under ICI blir sterkere og utvidet.

Og mens Saudi Arabia og Oman hittil ikke har blitt med i ICI, kan en slik ny kurs sette fart i utviklingen og akselerere prosessen der de vil vurdere å bli med.

Gulf-statene har også vært mål for terrorangrep. På bildet er Abqaiq oljeraffineriet i Saudi Arabia, som har vært åsted for mer enn ett angrepsforsøk.

Abdulaziz Sager

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink