SPRÅK
Pga oversettelsen går den norske utgaven av NATO Nytt online rundt 2 uker etter den engelske utgaven
Om NATO Nytt
Manuskriptpolicy
Opphavsrett
Redaksjonsgruppe
 RSS
SEND DENNE ARTIKKELEN TIL EN VENN
ABONNER PÅ NATO NYTT
  

Montenegro, NATO og en ny stats sikkerhet

Montenegro er en av Europas nyeste stater. En av de første sakene landet håndterte var om – eller hvordan - de skulle ha væpnede styrker. Landets forsvarsminister beskriver hvordan prosessen forløp – og NATOs engasjement.

I folkeavstemningen i Montenegro i mai 2006 fikk landet tilbake den uavhengigheten som det opprinnelig fikk i Berlin-kongressen i 1878.

Det er en hyllest til befolkningen og regjeringene i Montenegro og Serbia at uavhengighetsprosessen ble gjennomført uten vold. Det er normalt at en slik alvorlig hendelse blir fulgt av sterke følelser; vi er imidlertid stolte av at disse følelsene ikke førte til konflikt, og vi tror at det nye forholdet mellom våre land vil bli styrket og gå godt.

Som en rekke NATO- og PfP-land godt forstår, er arbeidet til en stat som nettopp er blitt uavhengig fullt av utfordringer, og mange av disse kommer for dagen i prosessen.

En av de viktigste beslutningene som ble tatt av regjeringen i Montenegro i 2006 var om man skulle eller ikke skulle ha væpnede styrker (VS). Som et land med nesten 700 000 innbyggere, med en vanskelig økonomi, om enn i stadig bedring, og uten en umiddelbar, ekstern trussel, ble det reist rimelig tvil om både behovet og om man hadde råd til VS. Det er imidlertid betydelig enighet om at sikkerheten og stabiliteten innen vår region fortsatt er skrøpelig – men der er også en tro på at den er oppnåelig.

Hvis man har fordeler av kollektiv sikkerhet bør man bidra til den. Å leve i et sikkert hus kan ikke være uten husleie eller vedlikehold.

Mange både i og utenfor regjeringen tror at heller enn at Montenegro skal være en netto mottaker av sikkerhet, har et land et ansvar for å bidra til sikkerhet og stabilitet, både innen regionen og utenfor. Hvis man har fordeler av kollektiv sikkerhet, bør man bidra til den. Å leve i et sikkert hus kan ikke være uten husleie eller vedlikehold.

I forlengelsen av dette ble det besluttet at en montenegrinsk forsvarsorganisasjon ikke bare skulle være et element for nasjonalt forsvar og krisehåndtering, men også til forsvarssamarbeid innen regionen, så vel som utenfor, som ville bidra til styrket sikkerhet og stabilitet.

Det ville ikke være riktig, og være i strid med enhver regjerings virkelighet, å antyde at det var enstemmighet i beslutningen om å etablere en forsvarsorganisasjon med en beskjeden (rundt 2 400) VS; beslutningen ble imidlertid tatt, inspirert av det vellykkede forsvarssamarbeidet mellom NATO-landene i så mange tiår. Et mål ble etablert for å lære av deres suksess, og bidra til at det skulle vedvare.

I perioden som umiddelbart fulgte etter folkeavstemningen, begynte en liten gruppe høyere, militære offiserer, tidligere medlemmer av de væpnede styrker i unionen mellom Serbia og Montenegro, oppgaven med å danne Montenegros VS. Innen november 2006 hadde Montenegro etablert sitt første forsvarsdepartement (MOD).

MOD ble i hovedsak etablert på blanke ark. Det krevde alle de vesentlige juridiske og regulerende rammene, så vel som forsvarsplanleggings- og budsjettsystemer, sammen med den tilhørende politikk og prosedyrer. Termen ’forsvarsreform” har blitt så vanlig at nesten alle bruker den til å referere til vårt MOD; virkeligheten er imidlertid at MOD ”former” mer enn ”reformerer” i Montenegro.

Det samme gjelder ikke helt det militære; det er reformer på gang innen det militære, parallelt med etableringen av VS. En rekke av de regulerende rammer, systemer og policyer innen VS er basert på de som var i bruk i unionen Serbia og Montenegros VS. Våre VS er dypt engasjert i å tilpasse disse juridiske systemer, og dermed få til en overgang til den beste, demokratiske praksis.

Ettersom prosessen med å bygge en profesjonell VS fortsetter, begynner vi å få belønninger i form av mer kompetent lederskap, mer effektiv trening, og en styrke med høyere moral. VS stolthet er økende, og viktigst, det er også Montenegros befolknings stolthet av sine VS. Vi forventer at denne tendensen fortsetter ettersom vårt engasjement i Partnerskap for fred (PfP)-prosessen øker, og med hjelp av NATO og andre, internasjonale partnere.

Når det gjelder sikkerhet og stabilitet innser vi at vår region ennå ikke er ‘ute av skogen’.

Vi forstår også at enhver organisasjons suksess i stor grad avhenger av dens folk. MOD har ansatt en rekke unge mennesker, nesten alle med gode engelskkunnskaper. Vi har også brukt våre militære offiserer på beste måte, ved å ta en rekke av de mest erfarne inn i MOD-staben. Der lærer de opp staben, som ikke har noen tilknytning til behovene til et forsvarsetablissement, i tillegg til sine ordinære plikter.

Å etablere demokratisk kontroll over de væpnede styrker og best demokratisk praksis innen departementet er en gjensidig forsterkende innsats.

Tidligere i år overleverte MOD sin første årlige rapport til parlamentet, der det var en detaljert oversikt over MODs aktiviteter i dets første år. Departementet er i ferd med å innføre ytterligere initiativer, slik som etablering av effektive mekanismer for å styrke regelmessige forbinelser mellom MOD og parlamentet.

Akkurat som det er nødvendig for MOD å være oppmerksom på – og ta tak i – informasjonsbehovet til parlamentet, er det like nødvendig for parlamentet å utvikle sin kunnskap om forsvarsetablissementet; hvor vi går, hvordan vi har til hensikt å komme dit, hvilke ressurser er nødvendige og hvorfor. Våre initiativer har til hensikt å ta opp begge disse behovene.

For å ta opp spørsmålet om å bedre støtten til NATO-medlemskap blant Montenegros befolkning, ble det sent i 2007 etablert en kommunikasjonsstrategi som skulle informere offentligheten om kostnadene og nytten ved medlemskap. Vi begynner nå å se vellykkede resultater av arbeidet tilknyttet denne strategien, og intensiverer vår innsats på dette viktige området.

Vi har ingen illusjoner. Oppgavene foran oss vil ikke være lette eller raske å fullføre.

Regjeringen i Montenegro besluttet tidlig under overveielsene om uavhengighet at den ville spille en rolle i arbeidet med å etablere varige løsninger på sikkerhetsutfordringene i Montenegro, i regionen og utenfor – i den utstrekning våre ressurser gir oss mulighet til det.

Det var også klart for oss at innen NATO arbeider landene sammen, slår sammen sine ressurser og utvikler policy gjennom enstemmighet for å styrke sikkerheten til alle medlemmene. Vår beslutning om å søke en invitasjon til PfP, og etter hvert fullt medlemskap i NATO, var ikke en brå beslutning.

Vi er veldig oppmerksomme på det bidraget som Alliansen har gitt til fred, sikkerhet, stabilitet og velstand i Vest-Europa. Vi vet også at, selv om en rekke betydelige motsetninger har oppstått mellom NATOs medlemsland gjennom årene, ble det funnet kompromisser, og uoverensstemmelser ble løst. Den prosessen syntes å styrke kollektivt forsvar og sikkerhet.

Vi kunne se at sikkerhet og stabilitet ga en nødvendig plattform for økonomisk utvikling, for øket utenlandsk og innenriksinvestering, og for en fortsatt trend med sosial velstand i medlemslandene.

Regjeringen i Montenegro ønsker en bedre fremtid for sitt folk, en fremtid med fred, sikkerhet og stabilitet, og bedret sosial og økonomisk velstand. Ettersom vi ennå ikke er helt sikre på alle detaljene med kostnadene som medlemskap i NATO vil føre med seg, er vi fortsatt smertelig klar over kostnadene ved usikkerhet, ustabilitet og krigsherjinger i vår region. Vi er oppsatt på å sikre at disse siste kostnadene ikke igjen må bæres av vår befolkning.

Når det gjelder sikkerhet og stabilitet innser vi at vår region enda ikke er ’ute av skogen’. Men sammen med de i regionen som mener det samme, føler vi at den mest lovende stien inkluderer medlemskap i NATO.

NATO-toppmøtet i Bukarest i april 2008 representerte en positiv milepæl for Montenegro i vårt arbeid for fred og stabilitet i regionen. Vi var tilfredse med NATO-ledernes anerkjennelse av Montenegros suksess i PfP til da.

PfP har gitt Montenegro en mulighet til å dra nytte av NATOs nesten to tiår med erfaring fra å hjelpe land med transformasjon til demokratiske regjeringssystemer, inkludert erfaringen til NATO- og PfP-land. Erfaringene i denne prosessen har vært uvurderlige for Montenegro for å fokusere sin innsats – ikke bare når det gjelder de reformene som er i gang innen det militære, men også i utviklingen av vårt nye forsvarsdepartement.

NATOs, dets medlemslands og andre PfP-lands vilje til å hjelpe Montenegro, i et ekte partnerskap, er kjernen i Alliansens suksess. Vår utfordring er å effektivt håndtere assistansen i samsvar med våre prioriteter, uten å overmanne vår stabs evne til å absorbere denne assistansen.

Vi har ingen illusjoner. Oppgavene foran oss vil ikke være enkle eller raske å gjennomføre.

Imidlertid er vi forpliktet til dette arbeidet i den faste troen på at selv om Montenegro er et lite land, så har det mulighet til å gi et bidrag, og vi har til hensikt å bruke den muligheten til å gjøre en positiv forskjell.

Boro Vučinić under et møte i NATO-hovedkvarteret.

Sluttresultatet: overveielser, fulgt av beslutning, og til slutt handling, har ført til at Montenegro har sine egne, nye væpnede styrker.

Del dette:    DiggIt   MySpace   Facebook   Delicious   Permalink